Ekspertsvar NHD: Hjelp til behandling av hemmende agorafobi

[Angstlei]

Etter nedtrapping av Rivotril har agorafobien blitt invalidiserende, trappet fra 2mg-1mg fra Juni til August og har siden da stått på 1mg. 

To uker etter siste reduksjon ble agorafobien akutt værre, var ikke ute på flere dager og trodde det ville bli bedre enn det det er pr. i dag nå to måneder etter.

Er vel mye grunnet nedtrapping at det er såpass akutt som det er nå, men føler nesten at Rivotril er årsaken til mye av min angst siden jeg har stått 5 år på samme dose, høres dette rimelig ut?. Burde jeg fortsette med nedtrapping nå eller burde je vente til abstinensene blir mindre ? (hvis de overhodet blir det). 

Klarer med hjelp kun å komme meg ca. 100m unna døra, går jeg lengre får jeg ufattelig panikk ulikt det jeg noensinne har opplevd før, fysisk sett så låser også ben muskulaturen seg når panikken inntreffer, klarer heller ikke sitte på i bil, da hver meter lengre unna hjemmet gir ufattelig angst :(.

Trenger skikkelig hjelp nå, merker jeg blir sykere og mer deprimert av å være så isolert, prøver så godt jeg kan å komme meg ut, men takler ikke denne panikken riktig.

Hva bør jeg gjøre?, har ingen form for behandlig og pr. i dag og klarer jeg ikke å komme meg til poliklinikk siden den ligger for langt unna. Klarer heller ikke å komme meg til fysioterapibehandlingen som jeg trenger :(.

Hvor og hva slags hjelp bør jeg søke ?. Beklager det lange innlegget, men håper du har noen gode råd å gi :).

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg kan gi deg to alternative svar , og det er ikke sikkert du liker noen av dem. 

1. Du kan holde fast ved de forestillingene du har i dag som "jeg klarer ikke å komme til poliklinikken". Da er det ikke mulig å hjelpe deg. Du vil få det som nå eller verre resten av livet. 

2. Du kan ta inn over deg at angst er ufarlig, men svært ubehagelig. Du tar på deg dette ubehaget for å bli bedre, og du ber fastlegen henvise deg til metakognitiv terapi på DPS. 

[Angstlei]

58 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg kan gi deg to alternative svar , og det er ikke sikkert du liker noen av dem. 

1. Du kan holde fast ved de forestillingene du har i dag som "jeg klarer ikke å komme til poliklinikken". Da er det ikke mulig å hjelpe deg. Du vil få det som nå eller verre resten av livet. 

2. Du kan ta inn over deg at angst er ufarlig, men svært ubehagelig. Du tar på deg dette ubehaget for å bli bedre, og du ber fastlegen henvise deg til metakognitiv terapi på DPS. 

Takker for svar. Har ikke gitt opp og, er motivert til å bli bedre, grunnen til at jeg vil slutte med Rivotrilen er fordi jeg vil jobbe med angsten og ikke kjemisk dempe den, men var ikke helt forbredt på abstinensene (noe jeg antar den akutte angsten skyldes).

Høres det riktig ut at den nedtrapping jeg nå har foretatt gir den slags abstinenser?.