Ekspertsvar Suicidal, når er innleggelse aktuelt?

[Gjest franklyscarlet]

Hallo. Har BP1, og har følt meg deprimert en stund. Tatt litium i et par mnd. Ingen andre meds. 
For hver depresjon blir selvmord mer aktuelt, kjenner jeg. Dvs. det føles som om det er det som skal skje. At det er min skjebne. Det har gått fra selvmordstanker, til planer. Planen er å hoppe fra en høyde. Umulig å overleve fallet. Kanskje i januar. Har ikke en spesifikk dato enda. - Men i tillegg så tåler jeg ingen ting, og får flere ganger i uka anfall der jeg skader meg selv. Tåler minimalt med ytre stress, og blir rasende, og skader meg. Blir jeg rasende nok, kan det være at jeg tar livet mitt under et sånt anfall - antageligvis på annen måte enn å hoppe, da dette ville være mer impulsivt. Har selvmordsbrevet liggende klart, da jeg tenker at jeg kan dø når som helst, og ikke vil forsvinne uten en forklaring.

Hvorfor tenker jeg at jeg må dø? Det er som om jeg er død allerede. Bedre å være død død, enn levende død. Jeg har alltid tenkt at jeg kom til å dø ung. Livet blir bare verre, og jeg blir verre. Jeg er en feil og en byrde. Jeg tror ikke det var meningen at jeg skulle leve, og derfor blir straffet for det. Dette kommer bare til å bli verre, frem til jeg dør. 

Ingen vet dette. Ikke psykologen heller. Er redd for å si noe til han, siden han har jobbet så hardt, og gjort så mye for meg. Hvis jeg hadde fortalt dette, ville jeg blitt innlagt?

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er blant de vanskeligste vurderingene vi gjør. Det finnes ingen standardoppskrift eller generelle standardsvar på dette. Den beste vurderingen av dette får du om du deler tankene med psykologen din og dere drøfter dette sammen. 

Jeg håper brukerne på Dol ikke går inn i denne tråden. Her trengs det høykompetent vurdering i RL. 

[Gjest franklyscarlet]

27 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Dette er blant de vanskeligste vurderingene vi gjør. Det finnes ingen standardoppskrift eller generelle standardsvar på dette. Den beste vurderingen av dette får du om du deler tankene med psykologen din og dere drøfter dette sammen. 

Jeg håper brukerne på Dol ikke går inn i denne tråden. Her trengs det høykompetent vurdering i RL. 

Ok. Takk for svar. Det er vanskelig å si noe, fordi jeg er redd for å bli innlagt (kan ikke skjønner hvordan det kan hjelpe), og i tillegg er jeg ikke vant til å snakke høyt om selvmord, så jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne. Hvis det har noe for seg å snakke om det i det hele tatt. 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Du kan ta utskrift av denne tråden. 

2. Det har hjulpet andre. Det er derfor vi gjør det. 

[Cammomille]

Jeg har vært i en lignende situasjon og valgte å snakke åpent og ærlig med min behandler gjennom fem år. Det er noe av det tøffeste jeg har gjort da det for meg en veldig intim sak om man skal dø eller ikke. 

Vi hadde litt tettere oppfølgning i noen uker i etterkant, men hun stolte på meg og jeg stolte på henne. Vi hadde dype samtaler om hva døden betyr for meg, og hvordan det påvirker de rundt meg. 

Jeg har bare gode erfaringer med å være åpen og ærlig hvertfall. Ha i tankene hva du ønsker å få ut av samtalen. For meg var målet at hun skulle forstå hva det var jeg tenkte sånn på. Jeg stoler på henne som behandler bedre i dag enn før denne perioden. 

Hun stolte på meg når jeg sa jeg hadde kontroll, og hun stolte på at jeg tok kontakt hvis jeg mistet kontrollen. Plutselig var vi to om å ha delt noe vanskelig sammen. 

Anbefaler deg å snakke med behandler som kjenner deg godt! 

 

Masse lykke til!!! 

 

[AnonymBruker]

Jeg snakker ofte med min behandler (psykiater) om dette. Har borderline, men likevel er selvmordstankene og tidvis planene veldig konkrete og overveldende. Jeg har kun gode erfaringer med å dele dem. Har ikke blitt innlagt (er egentlig litt overrasket over dette), og i hvert fall ikke tvangsinnlagt. Men det var på nippet en gang, med en annen psykiater jeg kom i konflikt med. Men har man en god relasjon, kan det hjellpe å være åpen. Å skjule sånt i terapi må gjøre terapien mindre effektiv og kanskje også gjøre at du ikke blir tatt nok på alvor. 

Anonymkode: 01c66...601

[Gjest franklyscarlet]

Takk for gode svar, dere. Skal prøve å "kvinne" meg opp til å tørre å prate om det.