Går jeg for mye i terapi?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har gått fem år i terapi grunnet en vond og

vanskelig barndom. Ettersom jeg er gift, jobber

nesten fullt og har tre barn som skal følges opp

med lekser/fritidsaktiviter ol er det viktig for meg

at terapien ikke blir for altoppslukende. De første

fire årene gikk jeg ukentlig i terapi (dobbel-time).

Etter en ny vond og traumatisk hendelse foreslo

psykoligen i vår at jeg øke til tre enkle timer pr uke.

Jeg har Ptsd og er mye redd. Når vi i terapien prater

om vonde hendelser føler jeg ikke at jeg klarer

å "lukke" dette før den enkle timen er over.

Gjenopplevelsen blir så sterk at jeg både kan ha 

"skinn" hallusinasjoner (psykologens forklaring) og 

miste litt følelse av tid og sted. Det skjer imidlertid

kun i terapi. Det at jeg fremdeles er så urolig når jeg går

har resultert i at jeg for første gang i mitt liv har bedt om

beroligende hos fastlegen. Den siste måneden har jeg tatt

Sobril (som legen anbefalte) både for å sove, samt for å   

roe meg ned etter flashbacksene som kommer i 

terapi timene.  Etter sist time kastet jeg også opp

på jobben pga mye uro etter timen. Mitt første

møte med psykiatrien var etter fylte 30, og selv om jeg

levde et relativt vanlig A4 liv (om noe kan kalles det) før

det, ser jeg at terapien har vært nyttig for meg. Nå lurer

jeg imidlertid på om terapien tar for stor plass? At det vil

være mer hensiktsmessig å kun gå en dobbel time slik jeg

gjorde de første fire årene? Jeg har snakket med 

psykologen om dette. Han sier at jeg selvsagt 

bestemmer, men er tydelig på at tre enkle timer nok er

best. Jeg sendte mail til psykologen de gangene det 

ble vanskelig etter en dobbel time, og det var

en hel uke til neste gang. Det er psykologen som

ga meg det tilbudet da jeg startet i terapi.

Psykologen har også sendt mail til meg ,uten

at jeg har sendt til han først, bare for å høre hvordan

det går. (Om jeg har virket urolig da jeg gikk fra timen.)

Da vi økte til tre timer pr uke forsvant omtrent hele mitt

"mail behov" og det føles som en stor seier.

Mye av gleden likevel i ferd med å forsvinne ettersom 

jeg nå innser at mailene er i ferd med å bli erstattet av 

Sobril, som jeg forsøkte for første gang for en

måned siden. 

Legen min forklarte at psykologen nok ønsker at jeg 

skal gå så ofte for da rekker jeg ikke å "lukke"  meg

mellom timene. Er det en terapi teknikk som gjør

at terapien går raskere? Men som samtidig er mer

vond for pasienten fordi en aldri får "pause"?

 

Dette ble langt, og jeg har lyst til å si at i sommer hadde 

psykologen to mnd sommerferie og det taklet jeg

veldig fint! De tre første årene føltes sommerferiene

som et langt mareritt så det er helt klart at terapien

har gjort utrolig mye bra for meg:)

Håper på svar!  

Mvh en mor som går mye i terapi  

Anonymkode: b92d2...02f

[laban]

Jeg har null peil på terapi, men lang erfaring med å balansere kabalen jobb, barn og alles aktiviteter.  Hva med å forsøke to enkelttimer i uka og se om det får noen konsekvenser av betydning? 

[AnonymBruker]

Meningen er kanskje intensiv terapi? 

Anonymkode: 8645a...e30

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg har gått fem år i terapi grunnet en vond og

vanskelig barndom. Ettersom jeg er gift, jobber

nesten fullt og har tre barn som skal følges opp

med lekser/fritidsaktiviter ol er det viktig for meg

at terapien ikke blir for altoppslukende. De første

fire årene gikk jeg ukentlig i terapi (dobbel-time).

Etter en ny vond og traumatisk hendelse foreslo

psykoligen i vår at jeg øke til tre enkle timer pr uke.

Jeg har Ptsd og er mye redd. Når vi i terapien prater

om vonde hendelser føler jeg ikke at jeg klarer

å "lukke" dette før den enkle timen er over.

Gjenopplevelsen blir så sterk at jeg både kan ha 

"skinn" hallusinasjoner (psykologens forklaring) og 

miste litt følelse av tid og sted. Det skjer imidlertid

kun i terapi. Det at jeg fremdeles er så urolig når jeg går

har resultert i at jeg for første gang i mitt liv har bedt om

beroligende hos fastlegen. Den siste måneden har jeg tatt

Sobril (som legen anbefalte) både for å sove, samt for å   

roe meg ned etter flashbacksene som kommer i 

terapi timene.  Etter sist time kastet jeg også opp

på jobben pga mye uro etter timen. Mitt første

møte med psykiatrien var etter fylte 30, og selv om jeg

levde et relativt vanlig A4 liv (om noe kan kalles det) før

det, ser jeg at terapien har vært nyttig for meg. Nå lurer

jeg imidlertid på om terapien tar for stor plass? At det vil

være mer hensiktsmessig å kun gå en dobbel time slik jeg

gjorde de første fire årene? Jeg har snakket med 

psykologen om dette. Han sier at jeg selvsagt 

bestemmer, men er tydelig på at tre enkle timer nok er

best. Jeg sendte mail til psykologen de gangene det 

ble vanskelig etter en dobbel time, og det var

en hel uke til neste gang. Det er psykologen som

ga meg det tilbudet da jeg startet i terapi.

Psykologen har også sendt mail til meg ,uten

at jeg har sendt til han først, bare for å høre hvordan

det går. (Om jeg har virket urolig da jeg gikk fra timen.)

Da vi økte til tre timer pr uke forsvant omtrent hele mitt

"mail behov" og det føles som en stor seier.

Mye av gleden likevel i ferd med å forsvinne ettersom 

jeg nå innser at mailene er i ferd med å bli erstattet av 

Sobril, som jeg forsøkte for første gang for en

måned siden. 

Legen min forklarte at psykologen nok ønsker at jeg 

skal gå så ofte for da rekker jeg ikke å "lukke"  meg

mellom timene. Er det en terapi teknikk som gjør

at terapien går raskere? Men som samtidig er mer

vond for pasienten fordi en aldri får "pause"?

 

Dette ble langt, og jeg har lyst til å si at i sommer hadde 

psykologen to mnd sommerferie og det taklet jeg

veldig fint! De tre første årene føltes sommerferiene

som et langt mareritt så det er helt klart at terapien

har gjort utrolig mye bra for meg:)

Håper på svar!  

Mvh en mor som går mye i terapi  

Anonymkode: b92d2...02f

Jeg tror det er stor grunn til å ta din egen opplevelse på alvor. Jeg tror så intensive og langvarige terapier er "oppskrytt", dvs. det er ikke gitt at du oppnår noe annet enn å kontinuerlig være i kontakt med det som er vanskelig.

Anonymkode: b47b7...424

[Cilien]

Jeg synes dette høres for mye ut, og har sjelden hørt om noen som går så ofte til psykolog over en lengre periode. Du får jo nesten ikke tid til å arbeide med tingene, før du skal ha ny time. Terapien bør heller ikke gå så mye ut over funksjonen din i hverdagslivet - det er vel et tegn på at dere bør justere.

Jeg har gått til flere ulike psykologer. Selv i veldig vanskelige perioder var én enkelttime i uken det jeg vanligvis ble tilbudt. Det syntes jeg var en ok mengde. Etter hvert ble det annenhver uke.

[AnonymBruker]

Denne behandlingen med tre timer i uka synes jeg høres på grensa til useriøs ut....

Anonymkode: 6598f...883

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres litt heftig ut, spesielt når du får så sterke reaksjoner etterpå. Jeg ville nok prøvd å gå tilbake til en dobbeltime som du hadde tidligere, da får du en uke på deg til å hente deg inn igjen til neste gang.

Jeg har selv to enkelttimer i uka pluss fysioterapi, og jeg synes det er ganske mye. Og jeg har ikke jobb eller barn...

Og forresten, jeg ville vært veldig forsiktig med å bruke for mye Sobril. Da er det vel mer hensiktsmessig å sende en mail ved behov, hvis behandler synes det er greit.

Anonymkode: 87747...4d3

[AnonymBruker]

Takker så mye for svar. Jeg har heller ikke møtt noen 

andre som går så ofte i terapi som det jeg gjør. 

Det blir på denne måten mer intenst forklarte terapeuten i dag, men om jeg må ty til Sobril for å takle tempoet føles det feil.... Terapeuten mener det er temaene vi prater om som er vanskelige, og ikke det at jeg går så ofte. Nevnte flere fordeler med så hyppig terapi, men jeg husker dårlig og klarer dessverre ikke å gjengi dem her...

Noe om overføring som virker bedre??

Var tydelig i dag på at om det forsetter slik at jeg er rolig når jeg kommer til terapi, og stort sett veldig urolig når jeg går, så må vi få til en endring... Jeg er motivert for terapi, men samtidig er den viktigste tiden for meg den jeg har utenfor terapi rommet... Den tiden når jeg er mor og ektefelle (og ikke psyk pasient:) 

 

Anonymkode: b92d2...02f

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker så mye for svar. Jeg har heller ikke møtt noen 

andre som går så ofte i terapi som det jeg gjør. 

Det blir på denne måten mer intenst forklarte terapeuten i dag, men om jeg må ty til Sobril for å takle tempoet føles det feil.... Terapeuten mener det er temaene vi prater om som er vanskelige, og ikke det at jeg går så ofte. Nevnte flere fordeler med så hyppig terapi, men jeg husker dårlig og klarer dessverre ikke å gjengi dem her...

Noe om overføring som virker bedre??

Var tydelig i dag på at om det forsetter slik at jeg er rolig når jeg kommer til terapi, og stort sett veldig urolig når jeg går, så må vi få til en endring... Jeg er motivert for terapi, men samtidig er den viktigste tiden for meg den jeg har utenfor terapi rommet... Den tiden når jeg er mor og ektefelle (og ikke psyk pasient:) 

 

Anonymkode: b92d2...02f

Blir du noe bedre av dette da?

Anonymkode: c05dc...4f6

[AnonymBruker]

Jeg synes det er rart hvis ikke terapeuten din foreslår å senke tempoet litt når du så åpenbart er i dårligere form når du går ut derifra enn når du kommer inn. Altså, jeg skjønner at terapien kan/skal/bør være vanskelig og føre til reaksjoner underveis og etter timen, men når det preger deg så veldig i dagliglivet ellers så synes jeg dere bør endre på noe med behandlingsopplegget. Min terapeut er veldig opptatt av at jeg skal føle meg roligere når jeg går ut fra timen enn når jeg kommer inn, men det er jo ikke alltid tilfelle da. Men hun er hvertfall veldig obs på det, og vi har mye fokus på å holde meg innenfor det berømte toleransevinduet. 

Når du skriver at du ikke klarer å "bli ferdig" med de vanskelige tingene dere snakker om i timen og at du tar det med deg hjem i så stor grad at det hindrer deg i å fungere i hverdagen, så høres det kanskje ut som dere bør øve mer på "her og nå?". At terapeuten kan hente deg tilbake til nåtid, slik at du ikke blir værende i gamle hendelser og minner. Det bruker min terapeut å gjøre. Når vi har snakket om noe vanskelig så bruker hun alltid å forsikre seg om at jeg ikke "sitter fast" i det gamle når jeg forlater kontoret hennes. 

Dette ble kanskje bare babbel, jeg vet ikke..

Anonymkode: 87747...4d3

[AnonymBruker]

Det høres veldig fornuftig ut det du skriver! 

Anonymkode: b92d2...02f