Hvordan håndtere optimisme?

[umakenverdt]

Spørsmålet høres nok litt dumt ut, men jeg synes dette er en reell utfordring.

Når tanken på at dette kan jeg klare, fremtiden ser ikke så mørk ut  plutselig dukker opp så blir jeg litt redd/bekymret. Jeg er så vant til å tenke at jeg ikke er kompetent til noen ting slik at det er litt skremmende når andre tanker dukker opp. Optimisme er skremmende i seg selv, for det er jo så mange ting som kan gå galt... Jeg er også redd for å bli for kjepphøy.

Dette skjer også når andre sier at noe jeg har gjort er bra. Da kommer av og til tanken om at det var ganske greit gjort, ikke bare alle grunnene til at det var dårlig. Det kjennes som jeg er grenseløst selvgod når jeg tenker slik og det gjør meg redd.

Jeg lurer egentlig på om det finnes noen teknikker for å håndtere optimismen på en bedre måte, eventuelt håndtere redselen som kommer etter å ha vært ubeskyttet optimistisk i tanken. 

 

[Psykojenta]

Så bra at du kan kjenne på de følelsene og tenke den retningen 😊

Nå må du stå i det og holde på den tanken. Du må stole på selvfølelsen akkurat der, ikke den som kommer litt etterpå å "sier" du er selvgod!

Si til deg selv hver dag i speilet: jeg er xx, jeg er en god person og jeg fortjener å ha det godt. Det jeg gjør gjør jeg bra (nok?)!

Ingen skal få innpass hos deg til å si noe anna..

Du har begynt en ny vei nå, ta den plassen, ha den trua på deg selv og etterhvert kommer dette mer automatisk. Du vil muligens etterhvert føle at du fortjener ros, ikke bare fra andre, men også oftere fra deg selv(og du ser ikke da med like stor usikkerhet på det da som du gjør nå)

 

Glad for å høre det går riktig vei for deg 😉

 

*redigert: det ble sikkert veldig klumsete sagt...men du blir tryggere på deg selv og disse tankene etterhvert , du må bare bake det inn i hverdagen og stole på det

Endret 2. november 2016 av Psykojenta

[Gjest Gargamel]

Er det så skummelt å gå ut av de faste tankebanene? 

[emilie321]

1 time siden, umakenverdt skrev:

Spørsmålet høres nok litt dumt ut, men jeg synes dette er en reell utfordring.

Når tanken på at dette kan jeg klare, fremtiden ser ikke så mørk ut  plutselig dukker opp så blir jeg litt redd/bekymret. Jeg er så vant til å tenke at jeg ikke er kompetent til noen ting slik at det er litt skremmende når andre tanker dukker opp. Optimisme er skremmende i seg selv, for det er jo så mange ting som kan gå galt... Jeg er også redd for å bli for kjepphøy.

Dette skjer også når andre sier at noe jeg har gjort er bra. Da kommer av og til tanken om at det var ganske greit gjort, ikke bare alle grunnene til at det var dårlig. Det kjennes som jeg er grenseløst selvgod når jeg tenker slik og det gjør meg redd.

Jeg lurer egentlig på om det finnes noen teknikker for å håndtere optimismen på en bedre måte, eventuelt håndtere redselen som kommer etter å ha vært ubeskyttet optimistisk i tanken. 

 

Kjenner meg så igjen i det du skriver.

Selv opplever jeg at når jeg krabber opp på neste trinn så blir jeg redd. Redd for at det nå forventes mer av meg og at fallhøyden blir så mye større. Redd for og ikke innfri. Kan jeg tro at jeg kan noe? Eller er det bare et blaff. 

[XbellaX]

6 timer siden, umakenverdt skrev:

Spørsmålet høres nok litt dumt ut, men jeg synes dette er en reell utfordring.

Når tanken på at dette kan jeg klare, fremtiden ser ikke så mørk ut  plutselig dukker opp så blir jeg litt redd/bekymret. Jeg er så vant til å tenke at jeg ikke er kompetent til noen ting slik at det er litt skremmende når andre tanker dukker opp. Optimisme er skremmende i seg selv, for det er jo så mange ting som kan gå galt... Jeg er også redd for å bli for kjepphøy.

Dette skjer også når andre sier at noe jeg har gjort er bra. Da kommer av og til tanken om at det var ganske greit gjort, ikke bare alle grunnene til at det var dårlig. Det kjennes som jeg er grenseløst selvgod når jeg tenker slik og det gjør meg redd.

Jeg lurer egentlig på om det finnes noen teknikker for å håndtere optimismen på en bedre måte, eventuelt håndtere redselen som kommer etter å ha vært ubeskyttet optimistisk i tanken. 

 

 

I mine ører blir det helt absurd at du skal bli "selvgod" når du aldri noensinne har våget å si et eneste positivt ord om degselv. For å si det mildt er det ingen umiddelbar fare hverken nå eller de neste 5 årene at du skal tippe over til å bli selvgod.

Jeg synes du skal gi regelrett beng i disse teknikkene du etterlyser, og heller våge å kjenne på at du blir stolt og glad over fremgang, og våge å tro på at det går bedre med deg. Jeg heller nok mer mot at disse følelsene (optimisme/stolthet) skaper frykt fordi de er så sjeldne og ukjente for deg. 

Endret 2. november 2016 av XbellaX

[Gjest Kanuttius]

6 timer siden, emilie321 skrev:

Kjenner meg så igjen i det du skriver.

Selv opplever jeg at når jeg krabber opp på neste trinn så blir jeg redd. Redd for at det nå forventes mer av meg og at fallhøyden blir så mye større. Redd for og ikke innfri. Kan jeg tro at jeg kan noe? Eller er det bare et blaff. 

Jeg kjenner meg og igjen. Jeg har vert i bunnen og klatret opp hele veien, det var mange motstridende følelser og til tider vanskelig å bli frisk (trodde jeg ble det) men fikk god støtte fra en lege på Rauland Akademiet som tok opp disse tankene uoppfordret og han anerkjente de. Da gråt jeg. Da kunne jeg våge å se fremover.

Det er noe år siden nå. Jeg har fallt ned igjen og skal klatre opp. Den skumle følelsen "hva gjør jeg hvis jeg blir frisk" er tilbake, ikke noe enklere å håndtere denne gangen egentlig. Jeg støtter meg litt på at jobben ikke ble gjort skikkelig forrige gang. Jeg er ingen ekspert på kropp og psyke, jeg visste ikke hva jeg trengte eller hva som var galt. Nav skulle ha meg gjennom systemet og jeg godtok det i bytte mot utdannelse (det pga den følelesen av hva nå stoppet da). Nå kommer konsekvensen og nav er på nakken igjen og vil sku meg ut. Denne gangen akter jeg å ta fatt i bunnen av problemene og det får nav godta!! Kun gjennom riktig og god behandlig kan vil bli friske nok til å innfri.

 

[umakenverdt]

10 timer siden, Gargamel skrev:

Er det så skummelt å gå ut av de faste tankebanene? 

Jeg vet ikke om det er det som er skummelt. Jeg synes bare det er skummelt å kjenne på den typen optimisme.. Å tro at jeg kanskje kan få til noe, at fremtiden ikke bare er mørk. 

[umakenverdt]

10 timer siden, emilie321 skrev:

Kjenner meg så igjen i det du skriver.

Selv opplever jeg at når jeg krabber opp på neste trinn så blir jeg redd. Redd for at det nå forventes mer av meg og at fallhøyden blir så mye større. Redd for og ikke innfri. Kan jeg tro at jeg kan noe? Eller er det bare et blaff. 

Ja, det er vel grunnen. At det kjennes som fallhøyden er så mye større når jeg faktisk har en liten tro på at jeg kan få til noe. Men det er vel kanskje det jeg jobber for , men skremmende er det.  

[umakenverdt]

5 timer siden, XbellaX skrev:

 

I mine ører blir det helt absurd at du skal bli "selvgod" når du aldri noensinne har våget å si et eneste positivt ord om degselv. For å si det mildt er det ingen umiddelbar fare hverken nå eller de neste 5 årene at du skal tippe over til å bli selvgod.

Jeg synes du skal gi regelrett beng i disse teknikkene du etterlyser, og heller våge å kjenne på at du blir stolt og glad over fremgang, og våge å tro på at det går bedre med deg. Jeg heller nok mer mot at disse følelsene (optimisme/stolthet) skaper frykt fordi de er så sjeldne og ukjente for deg. 

Det kjennes skummelt bare at du kaller det stolthet! Kan det virkelig være det jeg kjenner på? Det kjennes virkelig ikke som jeg har noe jeg fortjener å være stolt av...

Men det er det å klare å stå i litt optimisme, uten å tenke masse negativt etterpå. Hvem tror jeg at jeg er liksom. 

Dette er litt forvirrende

[XbellaX]

48 minutter siden, umakenverdt skrev:

Det kjennes skummelt bare at du kaller det stolthet! Kan det virkelig være det jeg kjenner på? Det kjennes virkelig ikke som jeg har noe jeg fortjener å være stolt av...

Men det er det å klare å stå i litt optimisme, uten å tenke masse negativt etterpå. Hvem tror jeg at jeg er liksom. 

Dette er litt forvirrende

 

Jeg synes du bør kjenne på stolthet, ..og glede, forhåpentligvis kan disse frøene av noen følelser vokse seg enda sterkere enn alle de destruktive tankene du har om deg selv.