Får dere avlastning og forståelse av familie og venner ?

[AnonymBruker]

Hvor mye forståelse og avlastning opplever dere som har en psykisk lidelse fra familie og venner? . Etter at jeg ble uføretrygdet pga psykisk lidelse fikk jeg inntrykk av at det ble forventet enda mer på hjemmefronten. Min mann har liksom fått " hjemmeværende" kone så hvorfor skal han gjøre noe. Han jobber og sliter så da er det en selvfølge at jeg ordner med hjem og barn.... I dårlige perioder psykisk blir det mye kritikk og surmuling fordi ting ikke er " på stell". Dessuten er han såret fordi han føler seg avvist seksuelt. ( medisin og psyke tar vekk lysten). Jeg forstår han veldig godt og har virkelig dårlig samvittighet... Mine foreldre er eldre nå og forventer at jeg besøker dem og blir litt såret når jeg ikke stiller opp. Mine barn kommer til meg med alle sine behov og tusen spørsmål ... Jeg sliter med å være tilstede mentalt men strekker meg så langt jeg kan... Mine venner har sluttet å ta kontakt .... Har avslått alt for mange invitasjoner .. Dette er for meg utrolig vanskelig som " psyk". Vil ikke ha medlidenhet men litt forståelse og avlastning i perioder. 

Anonymkode: 274e7...bc7

[frosken]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye forståelse og avlastning opplever dere som har en psykisk lidelse fra familie og venner? . Etter at jeg ble uføretrygdet pga psykisk lidelse fikk jeg inntrykk av at det ble forventet enda mer på hjemmefronten. Min mann har liksom fått " hjemmeværende" kone så hvorfor skal han gjøre noe. Han jobber og sliter så da er det en selvfølge at jeg ordner med hjem og barn.... I dårlige perioder psykisk blir det mye kritikk og surmuling fordi ting ikke er " på stell". Dessuten er han såret fordi han føler seg avvist seksuelt. ( medisin og psyke tar vekk lysten). Jeg forstår han veldig godt og har virkelig dårlig samvittighet... Mine foreldre er eldre nå og forventer at jeg besøker dem og blir litt såret når jeg ikke stiller opp. Mine barn kommer til meg med alle sine behov og tusen spørsmål ... Jeg sliter med å være tilstede mentalt men strekker meg så langt jeg kan... Mine venner har sluttet å ta kontakt .... Har avslått alt for mange invitasjoner .. Dette er for meg utrolig vanskelig som " psyk". Vil ikke ha medlidenhet men litt forståelse og avlastning i perioder. 

Anonymkode: 274e7...bc7

Hva konkret ønsker du? Har du formidlet dette konkret til dine nærmeste?

Generelt sett så synes jeg ikke det er rart om det forventes at du har mer tid til å stille opp for familien nå enn om du hadde vært i full jobb.

[stjernestøv]

2 minutter siden, frosken skrev:

Hva konkret ønsker du? Har du formidlet dette konkret til dine nærmeste?

Generelt sett så synes jeg ikke det er rart om det forventes at du har mer tid til å stille opp for familien nå enn om du hadde vært i full jobb.

Min samboer sier jeg er hjemme hele dagen og må gjøre noe i huset, men det klarer jeg ikke. Så det er ikke alle som klarer selv om det forventes. 

[frosken]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Min samboer sier jeg er hjemme hele dagen og må gjøre noe i huset, men det klarer jeg ikke. Så det er ikke alle som klarer selv om det forventes. 

Nei, ikke alle klarer det. Men det er ikke noe rart om omgivelsene antar at en som er hjemmeværende kan stille opp litt mer enn om vedkommende hadde vært i full jobb, synes jeg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Min samboer sier jeg er hjemme hele dagen og må gjøre noe i huset, men det klarer jeg ikke. Så det er ikke alle som klarer selv om det forventes. 

Hvorfor klarer du det ikke? 

Anonymkode: 70979...ac0

[stjernestøv]

Akkurat nå, frosken skrev:

Nei, ikke alle klarer det. Men det er ikke noe rart om omgivelsene antar at en som er hjemmeværende kan stille opp litt mer enn om vedkommende hadde vært i full jobb, synes jeg.

Men det er jo en grunn til at man er ufør

[stjernestøv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor klarer du det ikke? 

Anonymkode: 70979...ac0

Kan ikke utdype det her. 

[frosken]

1 minutt siden, stjernestøv skrev:

Men det er jo en grunn til at man er ufør

Ja, det er det jo. Men det er svært sjelden at noen av den grunn ikke er i stand til å gjøre noe som helst. Hvis så er tilfellet, så må man jo bare forklare familien det. Jeg ville synes det var ille om omgivelsene antok at mennesker som var uføretrygdet som følge av psykisk lidelse ikke var i stand til å bidra til sine nærmeste omgivelser.

[stjernestøv]

1 minutt siden, frosken skrev:

Ja, det er det jo. Men det er svært sjelden at noen av den grunn ikke er i stand til å gjøre noe som helst. Hvis så er tilfellet, så må man jo bare forklare familien det. Jeg ville synes det var ille om omgivelsene antok at mennesker som var uføretrygdet som følge av psykisk lidelse ikke var i stand til å bidra til sine nærmeste omgivelser.

Ja man må jo forklare det for familien, og alt kommer jo at på hva som er problemet. Vet om folk som er oppegående selv om de er ufør, så er det de midt imellom. Så er det de som er helt på felgen, de har hjemmehjelp. Jeg har en samboer som tar seg av husarbeid. 

[AnonymBruker]

Har jobbet i nesten 30 år. Har barn med spesielle behov som krever mye. Jeg ønsker at folk skal forstå hvordan min lidelse påvirker meg. At jeg ikke er lat men at jeg noen dager er så deprimert at jeg bruker en hel formiddag på å ta ut av oppvaskmaskinen. At når jeg har hjulpet unger i timesvis med lekser kunne det vært greit å slippe å fks legge de ... Jeg vet at jeg er heldig som får være hjemme , er takknemlig for både NAV og ektefelle. Men noen ganger føles det som man er på en arbeidsplass uten pause , fri eller kollegaer. Ønsker at min mann er glad  for det jeg gjør i huset. At jeg kan sitte i armkroken eller få litt masage uten at det MÅ bli sex. At jeg ikke må skjule min psykdom og ha dårlig samvittighet men at min mann kan klemme meg og si : jeg forstår. Jeg elsker deg slik du er.. 

Anonymkode: 274e7...bc7

[frosken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har jobbet i nesten 30 år. Har barn med spesielle behov som krever mye. Jeg ønsker at folk skal forstå hvordan min lidelse påvirker meg. At jeg ikke er lat men at jeg noen dager er så deprimert at jeg bruker en hel formiddag på å ta ut av oppvaskmaskinen. At når jeg har hjulpet unger i timesvis med lekser kunne det vært greit å slippe å fks legge de ... Jeg vet at jeg er heldig som får være hjemme , er takknemlig for både NAV og ektefelle. Men noen ganger føles det som man er på en arbeidsplass uten pause , fri eller kollegaer. Ønsker at min mann er glad  for det jeg gjør i huset. At jeg kan sitte i armkroken eller få litt masage uten at det MÅ bli sex. At jeg ikke må skjule min psykdom og ha dårlig samvittighet men at min mann kan klemme meg og si : jeg forstår. Jeg elsker deg slik du er.. 

Anonymkode: 274e7...bc7

Klarer du å kommunisere dette tydelig til din mann? Hva er hans respons?

[AnonymBruker]

Har sagt det til ham. Men kanskje jeg skulle si det igjen uten at han føler seg anklaget. Tror han gjør så godt han kan men har ikke selv kapasitet til mer... Jobber mye. Han går lett i forsvar og ramser opp alt han selv må gjøre... Han har også en lettere psykisk lidelse ... 

Anonymkode: 274e7...bc7

[frosken]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har sagt det til ham. Men kanskje jeg skulle si det igjen uten at han føler seg anklaget. Tror han gjør så godt han kan men har ikke selv kapasitet til mer... Jobber mye. Han går lett i forsvar og ramser opp alt han selv må gjøre... Han har også en lettere psykisk lidelse ... 

Anonymkode: 274e7...bc7

Kanskje trenger dere begge å både anerkjenne og lytte bedre til den andres behov

[AnonymBruker]

Ja. Kanskje jeg skal tilby han litt massasje i kveld . ?

Anonymkode: 274e7...bc7

[Villanda]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye forståelse og avlastning opplever dere som har en psykisk lidelse fra familie og venner? . Etter at jeg ble uføretrygdet pga psykisk lidelse fikk jeg inntrykk av at det ble forventet enda mer på hjemmefronten. Min mann har liksom fått " hjemmeværende" kone så hvorfor skal han gjøre noe. Han jobber og sliter så da er det en selvfølge at jeg ordner med hjem og barn.... I dårlige perioder psykisk blir det mye kritikk og surmuling fordi ting ikke er " på stell". Dessuten er han såret fordi han føler seg avvist seksuelt. ( medisin og psyke tar vekk lysten). Jeg forstår han veldig godt og har virkelig dårlig samvittighet... Mine foreldre er eldre nå og forventer at jeg besøker dem og blir litt såret når jeg ikke stiller opp. Mine barn kommer til meg med alle sine behov og tusen spørsmål ... Jeg sliter med å være tilstede mentalt men strekker meg så langt jeg kan... Mine venner har sluttet å ta kontakt .... Har avslått alt for mange invitasjoner .. Dette er for meg utrolig vanskelig som " psyk". Vil ikke ha medlidenhet men litt forståelse og avlastning i perioder. 

Anonymkode: 274e7...bc7

Like mye som jeg hadde fått om jeg var uten psykdom,  tror jeg. Og sånn vil jeg ha det! 

[AnonymBruker]

Bare at når man har en riktig dårlig dag psykisk ikke får kritikk for å ha gjort for lite men kan få lov å til utsette det til en bedre dag... Og samtidig slippe å føle dårlig samvittighet for det ... 

Anonymkode: 274e7...bc7

[AnonymBruker]

At du er uføretrygdet pga en psykisk lidelse, fritar vel ikke mannen din for å ta del i omsorgen for felles barn.

Anonymkode: 9865e...416

[Gjest Kanuttius]

Jeg får veldig god støtte fra min mann. Han fritar meg ikke fra ansvar men dytter heller ikke på meg mer enn jeg har godt av. Han har en kronisk sykdom så han vet der er viktig å balansere gjøremål i fht dagsform. 

Fra familie og venner,-ingen støtte. Min far vil ikke snakke om psykisk sykdom og min mor rakker helst ned på psykisk syke. Venner har jeg ikke. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mye forståelse og avlastning opplever dere som har en psykisk lidelse fra familie og venner? . Etter at jeg ble uføretrygdet pga psykisk lidelse fikk jeg inntrykk av at det ble forventet enda mer på hjemmefronten. Min mann har liksom fått " hjemmeværende" kone så hvorfor skal han gjøre noe. Han jobber og sliter så da er det en selvfølge at jeg ordner med hjem og barn.... I dårlige perioder psykisk blir det mye kritikk og surmuling fordi ting ikke er " på stell". Dessuten er han såret fordi han føler seg avvist seksuelt. ( medisin og psyke tar vekk lysten). Jeg forstår han veldig godt og har virkelig dårlig samvittighet... Mine foreldre er eldre nå og forventer at jeg besøker dem og blir litt såret når jeg ikke stiller opp. Mine barn kommer til meg med alle sine behov og tusen spørsmål ... Jeg sliter med å være tilstede mentalt men strekker meg så langt jeg kan... Mine venner har sluttet å ta kontakt .... Har avslått alt for mange invitasjoner .. Dette er for meg utrolig vanskelig som " psyk". Vil ikke ha medlidenhet men litt forståelse og avlastning i perioder. 

Anonymkode: 274e7...bc7

Det er lenge siden jeg sluttet å forvente noe som helst i forhold til min psykdom og få forståelse for hvordan den arter seg og det er faktisk deilig. Ingen forventninger, ingen skuffelser 👍🏻

Jeg er heldig og har en mann som ikke forventer, men gleder seg stort over det jeg får til når jeg får det til. Han er også en stor støtte selv om han ikke forstår. Jeg forventer ikke at han skal forstå. Hvordan kan man egentlig forstå andres psykdom eller sykdom. Er man ikke rammet av noe lignende så kan man jo ikke det. Men han går ved siden av og han heier. Han er tålmodigheten selv denne mannen 😀

Jeg har ingen nære venner lengre. Jeg har bekjentskaper. Og de treffer jeg/omgås når jeg har overskudd til det. Og da koser vi oss. Det er svært viktig for meg med disse bekjentskapene fordi sykdom/psykdom ikke er et tema. Jeg får pause i fra, jeg får oppleve å være en ressurs i form av å delta og jeg får føle meg frisk og normal noen timer av og til. 

Jeg har takk og lov ikke små barn og jeg klarer fint å være der for mitt voksne barn. Så han merker nok veldig lite til mammas greier. Jeg har alltid skjermet han for dette. Da jeg mener det er av ytterst stor viktighet at barn ikke skal behøve ta foreldres greier å måtte bære det på sine skuldre. Han vet, men min psykdom er ikke et tema i vår relasjon forelder/barn.

Min mor, eldre, er nok den jeg har slitt med mest dårlig samvittighet ovenfor når jeg ikke har strukket til. Hun kommer aldri til å forstå. Hun vet og må forholde seg til og slik er det.

Anonymkode: 57edc...1c4

[AnonymBruker]

Jeg tror kanskje jeg også må tørre å ta imot hjelp fra systemet. Jeg ville være ALT for de tre jentene mine...livredd for å ikke strekke til for hun som er psykisk utviklingshemmet. Men aksepterer nå at jeg er " psyk" og at systemet vil oss vell. kanskje jeg skal ta imot avlastning ?? 

Anonymkode: 274e7...bc7