AnonymBruker Skrevet 29. desember 2016 Skrevet 29. desember 2016 9 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg tror kanskje jeg også må tørre å ta imot hjelp fra systemet. Jeg ville være ALT for de tre jentene mine...livredd for å ikke strekke til for hun som er psykisk utviklingshemmet. Men aksepterer nå at jeg er " psyk" og at systemet vil oss vell. kanskje jeg skal ta imot avlastning ?? Anonymkode: 274e7...bc7 Selvfølgelig bør du gjøre det. Avlastning er viktig i din situasjon. Anonymkode: 57edc...1c4 0 Siter
AnonymBruker Skrevet 29. desember 2016 Skrevet 29. desember 2016 Hvis det er snakk om hjelp fra barnevernet, anbefaler jeg å ikke være altfor åpen om problemene dine. Det var jeg Anonymkode: f5c90...261 0 Siter
Marigrete Skrevet 30. desember 2016 Skrevet 30. desember 2016 15 timer siden, frosken skrev: Hva konkret ønsker du? Har du formidlet dette konkret til dine nærmeste? Generelt sett så synes jeg ikke det er rart om det forventes at du har mer tid til å stille opp for familien nå enn om du hadde vært i full jobb. Tenker virkelig mange at man som ufør har mer mulighet til å stille opp for familien. Jeg hadde håpet at det ikke var slik. Det er jo en grunn for at man ikke er i arbeid. For min del så hadde jeg mer mulighet til å ta meg av hjem, familie og venner når jeg var frisk og i full jobb. Jeg har trodd at de rundt meg har forstått dette, men kanskje det ikke er slik. Mannen min og barna snakker jeg med om dette. Til alle andre har jeg faktisk ikke overskudd til å formidle dette, så da får de tenke hva de vil. 0 Siter
frosken Skrevet 30. desember 2016 Skrevet 30. desember 2016 2 timer siden, Marigrete skrev: Tenker virkelig mange at man som ufør har mer mulighet til å stille opp for familien. Jeg hadde håpet at det ikke var slik. Det er jo en grunn for at man ikke er i arbeid. For min del så hadde jeg mer mulighet til å ta meg av hjem, familie og venner når jeg var frisk og i full jobb. Jeg har trodd at de rundt meg har forstått dette, men kanskje det ikke er slik. Mannen min og barna snakker jeg med om dette. Til alle andre har jeg faktisk ikke overskudd til å formidle dette, så da får de tenke hva de vil. Som ufør har man kort og godt mer tid enn når man er i full jobb. Derfor synes jeg ikke det er urimelig om det forventes mer tid brukt til å "stille opp" for andre, enn hva som er vanlig å rekke når man er i full jobb. Ofte vil dette også ha positiv innvirkning på psykisk helse. 1 Siter
Anne 47 år Skrevet 30. desember 2016 Skrevet 30. desember 2016 Det betyr IKKE at vi ikke stiller opp. Her er det snakk om at det forventes mer enn det man har kapasitet til. Kanskje du misunner de som er uføretrygdet ?. At din hverdag er så utfordrende at du lengter etter en pause Jeg kan forstå det også... Men vær så snill og ikke generaliser. Hver historie er ulik ..... Jeg elsker å stille opp for andre , har tatt ansvar for så mye. Har fremdeles denne ansvarsfølelsen. Har konstant dårlig samvittighet for at jeg skulle ha gjort mer ... 0 Siter
stjernestøv Skrevet 30. desember 2016 Skrevet 30. desember 2016 15 timer siden, AnonymBruker skrev: Hvis det er snakk om hjelp fra barnevernet, anbefaler jeg å ikke være altfor åpen om problemene dine. Det var jeg Anonymkode: f5c90...261 Jeg var åpen om hvem jeg var, de tok ikke fra meg barna. 0 Siter
Marigrete Skrevet 12. januar 2017 Skrevet 12. januar 2017 På 30.12.2016 den 14.48, frosken skrev: Som ufør har man kort og godt mer tid enn når man er i full jobb. Derfor synes jeg ikke det er urimelig om det forventes mer tid brukt til å "stille opp" for andre, enn hva som er vanlig å rekke når man er i full jobb. Ofte vil dette også ha positiv innvirkning på psykisk helse. Dette kan kanskje være riktig i noen tilfeller. Mine medisiner og sykdom gjør at hvis jeg bruker denne "ekstra tiden" til å stille opp mer for de rundt meg, blir jeg dårligere. Da fungerer jeg ikke kognitivt til å utføre et minimum av omsorgsansvaret for familien. Jeg blir rett og slett utslitt "i hodet", og ender opp forvirret og også fysisk sliten. Forverring av sykdommen min øker betraktelig. Jeg har ikke sjangs til å ta meg av mer enn mann og barn, og synes derfor slike uttalelser bidrar lite konstruktivt. Jeg har arbeidet mye med å godta og akseptere at jeg har stor begrensning i hvordan jeg prioriterer mitt overskudd. Og hvis foreldre/svigerforeldre e.l skulle mene at jeg pga av ekstra tid, skal kunne bidra mer enn de som er i arbeid, så synes jeg det er leit at de ikke forstår hvor mye denne sykdommen begrenser meg. 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.