Ekspertsvar Når man er deprimert..å holde fasaden

[AnonymBruker]

Jeg er utrolig god på holde på fasaden. I forbindelse med yrket mitt var jeg faktisk profesjonell på holde roen i tøffe situasjoner. Da jeg begynte å slite veldig psykisk kunne jeg likevel smile hos psykologen og oppføre meg. ( mine nærmeste merket det godt ).Jeg dusjet og sminket meg før legetimen( kanskje bare denne dagen den uken) og forklarte saklig om mine psykiske plager . Men følte at jeg ikke ble tatt på alvor før jeg satt og skalv og snakket usammenhengende på legekontoret en dag . .. Det å smile er enkelt for meg , var liksom en del av min personlighet og stod ikke alltid i forhold til innsiden. Jeg blir ikke klok på dette med depresjon. Har levd med det mer og mindre hele livet , noe mange kanskje ikke forstår fordi jeg ikke ligger hjemme i fosterstilling .( har gjordt det også )Det kan også svinge veldig fra dag til dag og i løpet av en dag. Jeg vet med sikkerhet at jeg er deprimert og scorer ofte på moderat depresjon. Forstår ikke dette helt ......

Anonymkode: 92922...916

[AnonymBruker]

Som om at jeg skulle skrevet dette selv. Jeg har faktisk ikke grått en eneste gang hos verken psykolog eller lege, "stasher" meg opp før timene, i det offentlige og på jobb (er høyere utdannet). 

Men egentlig er jeg et kaos. Har siste halvår hatt (mine første) og flere selvmordsforsøk. Har brukt MYE tid på å fantasere om det også. Jeg synes heller ikke det er noe galt i det, enda jeg er stabil og rolig akkurat nå. 

Jeg har skåret både moderat og alvorlig depresjon på egene tester, men bagatelliserer/forteller ikke sannheten på testene jeg har tatt i behandling. 

Jeg vil ikke bli innlagt, så velger jo å holde kjeften. Ingen som aner hvordan jeg har det, og jeg vet at jeg vil aldri få det bedre. Jeg vurderer å avslutte behandlingen, da det egentlig blir ironisk å dra dit for å lyve. 

 

Anonymkode: 24b37...a8d

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du holde på fasaden.Vil du være lykkelig eller perfekt?Du kan godt prøve å være perfekt i 1-2 mnd,men du blir ikke lykkelig av det.Jeg tar lykkelpiller.Ikke forå blilykkelig,men foråoverleve en livsfarlig depresjon.Nå vet ikke jeg hva slags depresjon du har,men jeg har den tunge somgir med suicudale tanker.Jeg har i 12 år blitt nektet psykolog,og det kan nesten virke som om helsevesenet venter på at jeg skalmeldemeg ut av menneskeheten.Nå er jeg bestefar for 2 og har en sønn jeg har god kontakt med,så formeg er det bare en veldig egoistisktankeat bare jeg skalfåsovei himmelen med far og mor,og så skal alle de levendelide på jorda,men regninger,angst,sykdomog dritt.

Lev heller ut din depresjon,sågår denmyefortere over.Vær ærlig meddin psykolog og vær glad du ikke har en psykiater som finner galskap.Det er nok av oss som forviller oss inn i galskapens tåke og venter forjeves på vind og sol.

Jeg har måttet krabbe ut av båt og har nesten holdt påå drukne,så har jeg brukt 20 år av mitt liv på å svømmei den retningen jeg tror land er.Når jeg fant sandbunn og klarte å krabbe meg delvis opp av havet,svimajeg av.Jeg våknet til snlutt og har brukt noen år på å krabbe meg opp på land.Men der jeg er finnes ingen mennesker.Ingen krykker og ingen rullstol.Jeg må klare meg selv og jeg hvilersålenge at jeg orker å krabbe enda litt til.Jeg har i allefallsluttet med selvmordstankerog har funnet Gud.

Får håpe at jeg er bra nok til hans himmel og at far og mor er der inne.

Alle vi skadede mennesker er jo også en slags mennesker som livet har spent ben for.Spørsmålet er ikke om du faller,men omdu reiser deg.

Psyk i 20 år.

58 år.

Anonymkode: 6d5a0...541

[AnonymBruker]

Det eringen som kan hindre deg iå ta livet ditt,men spørsmålet er velheller hvorfor du ønsker å være såegoistisk? Jeg vil ogsåsove for aldri å våkne mer,men du som sikkert har både venner,familie og kolleger,bør vel tenke på alle de rundt deg som vil bebreide seg selv for at de ikke så noen tegn hos deg på depresjon.Du er ingen skuespiller.Du står ikke på en scene.Dette er livet ditt det handler om.Vær ekte,så får du også ekte venner.Overfladiske venner forsvinner,og bare de som blir igjen fortjener din oppmerksomhet.Stå på begge 2.

Anonymkode: 6d5a0...541

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal du holde på fasaden.Vil du være lykkelig eller perfekt?Du kan godt prøve å være perfekt i 1-2 mnd,men du blir ikke lykkelig av det.Jeg tar lykkelpiller.Ikke forå blilykkelig,men foråoverleve en livsfarlig depresjon.Nå vet ikke jeg hva slags depresjon du har,men jeg har den tunge somgir med suicudale tanker.Jeg har i 12 år blitt nektet psykolog,og det kan nesten virke som om helsevesenet venter på at jeg skalmeldemeg ut av menneskeheten.Nå er jeg bestefar for 2 og har en sønn jeg har god kontakt med,så formeg er det bare en veldig egoistisktankeat bare jeg skalfåsovei himmelen med far og mor,og så skal alle de levendelide på jorda,men regninger,angst,sykdomog dritt.

Lev heller ut din depresjon,sågår denmyefortere over.Vær ærlig meddin psykolog og vær glad du ikke har en psykiater som finner galskap.Det er nok av oss som forviller oss inn i galskapens tåke og venter forjeves på vind og sol.

Jeg har måttet krabbe ut av båt og har nesten holdt påå drukne,så har jeg brukt 20 år av mitt liv på å svømmei den retningen jeg tror land er.Når jeg fant sandbunn og klarte å krabbe meg delvis opp av havet,svimajeg av.Jeg våknet til snlutt og har brukt noen år på å krabbe meg opp på land.Men der jeg er finnes ingen mennesker.Ingen krykker og ingen rullstol.Jeg må klare meg selv og jeg hvilersålenge at jeg orker å krabbe enda litt til.Jeg har i allefallsluttet med selvmordstankerog har funnet Gud.

Får håpe at jeg er bra nok til hans himmel og at far og mor er der inne.

Alle vi skadede mennesker er jo også en slags mennesker som livet har spent ben for.Spørsmålet er ikke om du faller,men omdu reiser deg.

Psyk i 20 år.

58 år.

Anonymkode: 6d5a0...541

Ganske sterke uttaleser fra deg dette. Vi mennesker er såå ufattelig forskjellige . Du dømmer meg ut fra din erfaring. Tror kanskje du hadde forstått hvis du kjente meg 😊. Det var vell akkurat det jeg prøvde å si. Jeg har vært bunn ærlig med livet mitt med folk . Kanskje litt for ærlig... Jeg sier bare at for meg skjer det nesten automatisk. At jeg smiler og er høflig på utsiden.. Derfor blir jeg missforstått . Jeg prøver bare å si at man kan  være deprimert uten at folk ser det på deg hele tiden. Jeg har en lang historie med psykiske plager. Jeg skammer meg ikke over å være psykisk syk men jeg får så lett skyldfølelse hvis jeg lar det gå ut over andre.!!!! . 

Anonymkode: 92922...916

[AnonymBruker]

Dessute slipper man med et smil å måtte forklare for " kreti og pleti " det havet av mørke tanker, uro og smerte som er på innsiden . Fasaden blir en beskyttelse ... 

Anonymkode: 92922...916

[AnonymBruker]

Sorry. Nå ser jeg kanskje at du ikke svarte meg som er trådstarter. ? 

Anonymkode: 92922...916

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som om at jeg skulle skrevet dette selv. Jeg har faktisk ikke grått en eneste gang hos verken psykolog eller lege, "stasher" meg opp før timene, i det offentlige og på jobb (er høyere utdannet). 

Men egentlig er jeg et kaos. Har siste halvår hatt (mine første) og flere selvmordsforsøk. Har brukt MYE tid på å fantasere om det også. Jeg synes heller ikke det er noe galt i det, enda jeg er stabil og rolig akkurat nå. 

Jeg har skåret både moderat og alvorlig depresjon på egene tester, men bagatelliserer/forteller ikke sannheten på testene jeg har tatt i behandling. 

Jeg vil ikke bli innlagt, så velger jo å holde kjeften. Ingen som aner hvordan jeg har det, og jeg vet at jeg vil aldri få det bedre. Jeg vurderer å avslutte behandlingen, da det egentlig blir ironisk å dra dit for å lyve. 

 

Anonymkode: 24b37...a8d

Du skriver : " jeg vet at jeg aldri får det bedre ". Det er depresjonen som bedrar deg.. Selvfølgelig vil du få det bedre.!!!. Jeg har selv vært så redd for dette systemet at jeg gikk i åresvis uten å si noe. Tenkte at jeg heller ville dø enn å bli innlagt. Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg tenkte slik, litt komplisert. Vet bare at etter hvert ble jeg trygg på systemet og åpnet meg. Det var ikke så farlig å vise hvem jeg var... Disse menneskene forstod . Depresjon er en sykdom som man kan bli frisk av. Er man fysisk syk går man og får hjelp. Jeg ble mye bedre av en depresjon. Da ser man plutselig klart og man har det godt med livet. Kanskje du har vært deprimert så lenge at du tror dette er slik livet ditt og du må være. Tror meg , du må være ærlig med det du går gjennom . Livet ditt og du er viktig ... Jeg lover deg at når du har fått rett behandling så vil du forstå at det er håp !!!! 

Anonymkode: 92922...916

[Athena86]

også her kjenner jeg meg igjen. siste halv år har jeg bare såvidt dratt på jobb også dratt hjem og lagt meg. Prøvde tilslutt å forklare behandleren min om dette for kanskje 2 måneder siden... han har ikke visst hva han skulle sett etter hos meg. Da jeg sa at sånn er det når man later som... Da sa han at han aldri hadde sett meg bedre.... jobber ikke mye om morgen drar hjem og sover mer så behandling, spve mer

 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Athena86 skrev:

også her kjenner jeg meg igjen. siste halv år har jeg bare såvidt dratt på jobb også dratt hjem og lagt meg. Prøvde tilslutt å forklare behandleren min om dette for kanskje 2 måneder siden... han har ikke visst hva han skulle sett etter hos meg. Da jeg sa at sånn er det når man later som... Da sa han at han aldri hadde sett meg bedre.... jobber ikke mye om morgen drar hjem og sover mer så behandling, spve mer

 

Opplevde litt det samme. Måtte liksom overbevise psykiateren om at jeg er faktisk veldig deprimert. Selv om  jeg ikke " ser " psyk ut. Jeg forstår at behandlere ikke er tankeleser . Men det skulle vel være bra nok å forklare med ord , eller score på en test ..... 

Anonymkode: 92922...916

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Jeg fikk ikke noe hjelp i psykiatrien da jeg var alvorlig deprimert. Så frisk ut pga maska. 

Anonymkode: be4a7...2d5

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å holde på fasaden

Jeg fiser så høyt på gata når jeg er ute å går at yngre mennesker ser veldig rart på meg

For å si det spøkefullt Jeg håper bar en gang å bli vekket av gong gongen

Men noe kommer kanskje en gang til oss som Harder sånn også Føler bare legen ser en annen vei når jeg prøver å ta det opp

 

Anonymkode: ce236...049

[Athena86]

Vi får kanskje tenke på hva vi gjorde sist som hjalp oss

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er en styrke/ressurs å kunne holde fasaden i situasjoner som krever dette. På den annen side er behandlingssituasjonen ikke et sted hvor en skal holde fasaden. Her bør en vise sitt "sanne jeg" for at behandleren skal ha mulighet til å hjelpe på best mulig måte.

[AnonymBruker]

Jeg oppfatter dere som snille og gode mennesker som faktisk gidder å bruke tid for å forsøke å endre min mening både ved ansvarliggjøring, veiledning og oppmuntring selv om jeg er en fremmed. Dere blir ikke bedt om det og får heller ikke betalt/andre fordeler for å gjøre det. Så er det sagt. 

 

"Dessverre" så er det slik at det ikke biter på for min del. Kansskje andre får hjelp i det dere har skrevet. Jeg tenker ofte at:

Hva er vitsen med å prøve å bli frisk? 

Hva er vitsen med å ha det bra? 

Hvorfor skal jeg bry meg om andre blir lei seg?

 

Jeg gidder nesten ikke å bry meg lengre om jeg har det bra eller ikke. Jeg er bare sliten, umotivert og lei. Synes det bare er litt vanskelig å utføre selve selvmordet så "still going" inntil videre. Det er jo ikke noe som haster med det,da ingenting betyr noe lenger. Håper dere som fortsatt gidder å prøve, at dere når deres mål og føler at det er verdt det. 

Anonymkode: 24b37...a8d

[AnonymBruker]

Ok . Da får du late som om jeg snakker til noen andre 😊. Jeg vet ikke jeg. Var noe interessant ved deg på en måte ...Jeg har så absolutt vært der du er og ikke så langt unna i dag heller ... Det er en ting som holder meg litt gående . Jeg  begynte veldig motvillig på antidepressiva og prøvde å høre etter hva behandleren sa. Jeg var skikkelig sta og holdt på å slutte mange ganger .... Etter noen måneder opplevde jeg å se på ting på en annen måte. Jeg opplevde at kroppen fikk energi. Kan egentlig ikke forklare det men det var som om kroppen våknet litt. Jeg begynte å finne litt tilbake til meg selv igjen. Trengte ikke å hele tiden leite forgjeves etter å finne noe som kunne gi mening.. Det var akkurat som det var greit nok å bare være til.. Hadde ikke trodd det om jeg ikke hadde opplevd det. Jeg har hørt at det å fortelle en deprimert om å tro på mening , håp og fremtid er som å be en lam om å gå... Derfor min venn må du være dønn ærlig om din lidelse og ta imot hjelp.. Selv om jeg pga at jeg sluttet for tidlig på medisinen er deprimert i dag starter jeg opp igjen. Jeg har absolutt lyst å gi opp og følelsene er absolutt ikke på lag med meg. Men så husker jeg at det har virket før , det ble tross alt bedre. Gi det en sjanse ...?

Anonymkode: 92922...916

[Fionys]

Jeg kjenner meg igjen. Har holdt fasaden ute blant folk, arbeid, venner og familie. Hadde en alvorlig depresjon uten at noen visste om det før jeg fortalte det.

Jeg har fått god hjelp på DPS. Har alltid holdt fasaden der, men jeg har kunnet fortelle om hvordan jeg har det.

[AnonymBruker]

13 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er en styrke/ressurs å kunne holde fasaden i situasjoner som krever dette. På den annen side er behandlingssituasjonen ikke et sted hvor en skal holde fasaden. Her bør en vise sitt "sanne jeg" for at behandleren skal ha mulighet til å hjelpe på best mulig måte.

Jeg hadde hatt psykolog over lang tid som alltid sa at kontoret hens var et fristed og der kunne jeg si hva jeg ville.  I november var jeg sur og gretten og langet ut mot det ene og det andre.  Da utbrøt hen at hen var så lei av dette.  Jeg ble opprørt og det ble bare kaos en stund.  Hen sa at hen var ikke lei av meg.  Så kom det at hen skulle ønske at jeg ikke ble så rasende.  Dette var første gang jeg ble rasende på hen og jeg har kjent hen i åresvis.  Jeg har fortalt om episoder, men det har vært ut fra mitt ståsted og ingen annen som vet om jeg overdimensjonerte eller ikke (noe jeg tror jeg gjør noen ganger, og det har vi diskutert).  Jeg har ikke greid å gå til hen igjen.  Jeg føler dette ikke som fristed når hen har et følelsesutbrudd om at hen er lei av det jeg snakker om.  Vet ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette.

jeg har aldri snakket tilsvarende i andre situasjoner for der passer det ikke rett og slett.

Anonymkode: e2876...727

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg må nok en gang bare beklage på psykiatriens vegne. Trist historie. Slik skal det ikke være.