Jeg fortjener dere ikke men jeg trenger dere !

[AnonymBruker]

 Depresjonen og angsten har preget meg lenge nå og jeg vil bare være helt i fred... Tenkte det skulle bli deilig å være alene da familien er bortreist noen dager... Men i stedet oppleves det som å sveve rundt i et tomrom ... Ingen holdepunkter. Klarer ikke å kjenne at jeg er til på en måte. Timene bare flyter over i hverandre og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å gjøre noe. Jeg føler meg hjelpeløs ....klarer ikke å se vitsen med å være her.  Plutselig ser jeg hvor viktig de er disse menneskene i livet mitt. Selv om jeg ikke føler så mye for min mann for tiden  så er han noe trygt og kjent som også var der da jeg var frisk. Hjelper meg å ha fotfeste her i denne verdenen og bekrefter hvem jeg er og var. Nok at han bare er der. Prater om sine ting, lever og puster ... Hjelper meg å fokusere i små glimt på NOE... Så er det barna som drar meg i gang og med sine behov slik at jeg må bevege meg og gjøre NOE. Kjære familie og venner , ikke gi meg opp . Fortsett og lev livene deres men ikke slutt å regne med meg.  Jeg har isolert meg , takket nei til invitasjoner, sluttet å svare på meldinger. Jeg gir ingen kjærtegn til min mann , henger ikke helt med ... Jeg fortjener dere ikke men jeg  trenger dere !!!! 

Anonymkode: 24d0c...2be

[Gjest]

Du fortjener dem i aller høyeste grad - og omvendt.

Jeg har vært der og vet hvor utrolig vondt depresjon er..

Får du noen medisiner? 

[AnonymBruker]

12 minutter siden, MxxM skrev:

Du fortjener dem i aller høyeste grad - og omvendt.

Jeg har vært der og vet hvor utrolig vondt depresjon er..

Får du noen medisiner? 

Takk for omtanke. Vært i behandling noen år. Er litt sliten men nå tror jeg at medisinen snart begynner å virke. Ellers så hadde disse følelsene ikke kommet opp. Har ikke kunnet gråte på et år. Både fint og vondt når man begynner å føle igjen. Men jeg har bestemt meg for å tørre å føle igjen... hvordan kan det å ikke føle gjøre vondt ? 

Anonymkode: 24d0c...2be

[Gjest]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for omtanke. Vært i behandling noen år. Er litt sliten men nå tror jeg at medisinen snart begynner å virke. Ellers så hadde disse følelsene ikke kommet opp. Har ikke kunnet gråte på et år. Både fint og vondt når man begynner å føle igjen. Men jeg har bestemt meg for å tørre å føle igjen... hvordan kan det å ikke føle gjøre vondt ? 

Anonymkode: 24d0c...2be

Det er positive ting det du skriver.. 

Hvordan det å ikke føle kan gjøre vondt: det er jeg ikkr sikker på, men det er en del av sykdommen. 

Google anhedoni:

http://www.notmywar.com/hva-er-anhedoni/

Endret 13. januar 2017 av Gjest

[Madelenemie]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Depresjonen og angsten har preget meg lenge nå og jeg vil bare være helt i fred... Tenkte det skulle bli deilig å være alene da familien er bortreist noen dager... Men i stedet oppleves det som å sveve rundt i et tomrom ... Ingen holdepunkter. Klarer ikke å kjenne at jeg er til på en måte. Timene bare flyter over i hverandre og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å gjøre noe. Jeg føler meg hjelpeløs ....klarer ikke å se vitsen med å være her.  Plutselig ser jeg hvor viktig de er disse menneskene i livet mitt. Selv om jeg ikke føler så mye for min mann for tiden  så er han noe trygt og kjent som også var der da jeg var frisk. Hjelper meg å ha fotfeste her i denne verdenen og bekrefter hvem jeg er og var. Nok at han bare er der. Prater om sine ting, lever og puster ... Hjelper meg å fokusere i små glimt på NOE... Så er det barna som drar meg i gang og med sine behov slik at jeg må bevege meg og gjøre NOE. Kjære familie og venner , ikke gi meg opp . Fortsett og lev livene deres men ikke slutt å regne med meg.  Jeg har isolert meg , takket nei til invitasjoner, sluttet å svare på meldinger. Jeg gir ingen kjærtegn til min mann , henger ikke helt med ... Jeg fortjener dere ikke men jeg  trenger dere !!!! 

Anonymkode: 24d0c...2be

Hei!

En fin erkjennelse du kommer med der, at du trenger de som står deg nær.

At du ikke fortjener dem, har nok mer med din depresjon/nedstemthet, å gjøre, du fortjener som et hvert annet menneske, de du er glad i. Og i alt du skriver, kommer jo din takknemlighet og kjærlighet til dine nære frem, 

Jeg tror du er viktig for dine, og din erkjennelse om at du isolerer deg, ikke svarer på meldinger, står det respekt av, jeg tror du har gode muligheter for å få det bedre på sikt.

Fordi du er ærlig midt i ditt strev.