Bitter på mine foreldre, og på alle rundt meg.

13. januar 2017

Hei! Dette kan bli langt, men jeg begynner å bli desperat etter råd, og hjelp. Jeg har prøvd psykolog, men de mener jeg ikke har behov for hjelp.

Først og fremst vil jeg bare si at jeg er en oppegående dame på 24 år. Jeg er mamma til to flotte gutter som får alt de trenger og litt til. Jeg studerer, og er i jobb. Jeg blir beskrevet som et midtpunkt, en sosial jente som alltid har et smil på lur og glimt i øyet. Ingen kan se på meg at jeg sliter.

Jeg har blitt utsatt for grov omsorgssvikt gjennom hele livet. Og pappa døde da jeg var 16, mamma fant jeg død i en alder av 21. I ettertid har jeg funnet bunke på bunke med barnevernspapirer, helt fra jeg ble født, til jeg var 19 år og de trakk seg ut.
Mamma var rusmisbruker, narkoman. Pappa var alkoholiker. Jeg vokste opp hos mamma, og de første årene var gode husker jeg. Barnevernet var der, men det var for meg normalt. Onklene mine var ofte på besøk, og når jeg var 7 år døde han ene i overdose. Han andre tok overdose på badet vårt og knuste hodet i toalettet. Jeg løp å gjemte meg under sengen for at ikke politiet skulle se at det var barn i leiligheten. Og ut i fra rapportene klarte jeg det. En gang satt jeg oppe en onsdagskveld å så Olsenbanden, og plutselig kom mamma sin eks stormende inn dørene og inn på rommet til mamma. Jeg spurte hva som skjedde, og han sa "Du skjønner vel det." Jeg var rundt 8-9 år kanskje. Ambulansen kom, og han ene satt seg med meg i sofaen. Men ingen rapporter på overdose denne dagen er å finne, noe de var pliktig å melde til barnevernet. Etterhvert traff mamma en ny mann, og ting eskalerte. Mamma var alltid trøtt, og han nye mannen var faktisk grei. Men jeg tror hun brukte hans morfin (han hadde en skade). Han tok meg med ut av huset, og skjemte meg bort. De gjorde det slutt etterhvert, og enda en ny mann kom inn. Han hatet jeg. Han var frekk, tok helt kontroll, overstyrte alt og mamma lå å sov 20 timer i døgnet. Jeg var vel ca 11 år. Jeg måtte lage min egen mat, jeg spiste middag alene. Vasket klær, lagde matpakke etc. Fra dette året er det 17 bekymringsmeldinger, og 400 sider med journal. Læreren min sa at jeg alltid var fin og ren, hadde god mat og leksene alltid var gjort. Pappa ringte inn bekymring hele tiden, og var faktisk i fin form på denne tiden. Jeg ble flyttet til han da mamma godtok å få hjelp, fordi jeg var så vanskelig. Hun innrømmet aldri rusproblemet, og de hadde ALLTID en unnskyldning. Lange meldinger og mailer, hvor både hun og kjæresten dekket over. Og vel, la det meste av skyld på meg. Hun var trøtt fordi jeg var vanskelig. Hun duppet av i møter med barnevernet fordi jeg var vanskelig, og hun ble psykisk sliten av meg. Jeg flyttet til pappa da jeg var 12, først for en 3 mnds periode, men mamma kuttet meg helt ut. Det står i papirene at hun viste en avvisningsreaksjon ovenfor meg. Svarte ikke på telefon på mange uker, ville ikke si hei eller hadet når hun så meg etc. Hun visste at jeg var redd, og det utnyttet hun. Denne tiden var grusom. Ting ble verre, og pappa søkte om omsorgsovertakelse, mamma nektet. Det gikk mot rettssak. Jeg var 12 år, og ble dratt over alt på møter og måtte fortelle ting om og om igjen. Dagen før rettsaken ga mamma omsorgen til pappa. Etterhvert som mnd gikk begynte jeg å godta at jeg hadde mistet mamma til heroinen. Hun beskyldte pappa for de styggeste ting, og hun beskyldte meg. Hun og kjæresten snakket dritt om alle, og at alle løy til meg. Jeg savnet mamma.
Etter 1,5 år hos pappa forandret ting seg. Og jeg fant brennevinsflasker over alt. Han var mye sur, og ting gikk til helvete. Bare få uker før barnevernet skulle henlegge saken min tok jeg mot til meg og fortalte de hva jeg hadde sett og funnet, og jeg "rømte" hjem til mamma. Mamma skjerpet seg delvis, men jeg var fremdeles den voksne. Ene gangen kom jeg hjem fra skolen, fant henne på kjøkkengulvet, la henne i sideleie og gikk for å gjøre lekser. Det sier hvor vandt jeg var med situasjonen.

Karakterene mine var gode, jeg var sosial, var med på fritidsaktiviteter, hadde mange venner og en selvstendig jente. Jeg var et løvetannbarn. Jeg så mine 3 storebrødre gå i rusen, men jeg klarte meg. Når jeg var 15 år ble jeg flyttet i fosterhjem. Det var alt for sent, og jeg hadde ingen kontroll. Jeg følte et ansvar ovenfor mamma, jeg måtte være der slik at hun ikke gikk i overdose, eller ble kvalt av ufrie luftveier. Jeg ble en rebell. Jeg gjorde ingenting ulovlig, men jeg måtte passe på. jeg rømte til mamma hele tiden. Det begynte å gå utover skolen og ting falt litt sammen. Så døde pappa. Brått og brutalt. Jeg gikk inn i min egen boble, og ble enda mer avhengig av mamma. Så fant jeg henne død av overdose når jeg var 21. Min bror døde i overdose 3 uker senere.

Det gikk greit i begynnelsen. Jeg hadde på en måte forberedt meg på dette i over 10 år. Jeg hadde planlagt begravelsen ned til hver minste detalj mange år i forveien. Jeg visste det kom til å skje. Jeg gråt ikke, jeg viste ikke ovenfor noen at dette var vondt. Men fy søren så vondt det gjorde. Vi fikk et godt forhold når jeg ble myndig. Hun åpnet seg for meg, la seg inn på avrusning og forgudet barnebarna sine. Hun prøvde, for meg. Så bare døde hun. Nå har jeg lest gjennom en 50 cm høy bunke med papirer som omhandler meg og mitt liv, og jeg sitter tilbake med en haug med spørsmål. Det er så mye løgner, dritt og falske forklaringer inni der. Det virker ikke som om noen av foreldrene mine tenkte på barnets beste, og jeg har lyst å skrike. Jeg vil spørre de, konfrontere de og kjefte. Men så er alt jeg har to gravstøtter, hvorav den ene er 60 mil unna meg. Folk kommenterer til stadighet hvor sterk jeg er, at de aldri hadde taklet det. Når jeg møter nye mennesker trygler jeg om at de ikke skal spørre om foreldrene mine. Det blir alltid mye spørsmål om jeg sier at de er døde.

Jeg er trist når jeg er alene. Føler jeg MÅ være sosial. Jeg har vært hos psykologer, men alle er enig i at for meg er det bare å ta tiden til hjelp. Jeg klarer ikke knytte relasjoner. Det er ingen spøk at jeg kun tilbringer tid med to venner, fordi jeg ikke orker å bli glad i andre. Jeg knytter meg ikke til noen. Jeg takler avvisning dårlig. Hvis jeg får et "nei" kan jeg bli skikkelig såret. Jeg tenker det verste om meg selv hvis noen ikke svarer meg på melding eller telefon. Føler at jeg bare er til bry, ikke er noe bra og ingen bryr seg om meg. Jeg blir gal av dette. Jeg føler jeg trenger hjelp, men når jeg sitter der for å få hjelp, så er alt helt ok. Jeg klarer ikke fortelle helt og holdent hvordan jeg føler meg. Jeg tror jeg frykter litt at mitt tøffe ytre skal svekkes. Jeg liker å være løvetannbarnet. Å vise at jeg har kommet meg gjennom vonde oppvekstforhold uten en skramme.. Jeg begynner å bli desperat, bitter og deprimert.. Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 37677...fe6

13. januar 2017

Kjære gode , flinke jente. Skulle gjerne ha gitt deg en god mammaklem. Det er en liten jente i deg som trenger å bli sett og trøstet. Smerte som kanskje trenger å få utløp. Du trenger å få fortelle din historie .Det at rapportene ikke sier hvordan du egentlig hadde det må føles som om det du gikk igjennom ikke betydde noe , at du ikke betydde noe.... Samtidig har du opplevd store tap. Mistet dine nærmeste og måttet ordne opp. Det er lett å forstå din bitterhet. Men med tiden håper jeg du klarer å legge av deg bitterhet for den ødelegger ingen andre enn deg. Når du ser på de dyrebare guttene dine og vet hvor viktige de er så håper jeg du forstår at du var like dyrebar og viktig som de som liten jente. Jeg kan ikke forstå at det ikke skulle finnes en plass der du kunne få hjelp å bearbeide dette. At systemet svikter deg igjen.... Du må være dønn ærlig med hvordan du har det. Det er ingen svakhet å be om hjelp. Spør fastlegen om han / hun vet om noe som er spesialist på å snakke om traumene du har vært igjennom. Ikke for å bare grave i det som har vært men for å hjelpe deg å leve videre ...

Anonymkode: 70f2e...ea1

14. januar 2017

Du er sterk, uten tvil, men løvetannbarna kan få sine skrammer når de graver seg vei mellom sand og rusk. Jeg synes det ser ut som at du absolutt burde få snakket med noen om alt dette du nevner her (og sikkert mer), for det er traumatiske opplevelser du beskriver. Ingen tvil. Og slikt setter seg i minnet.

Selv om du har det bra og jobber og studerer som 2-barrnsmamma, synes jeg du bør søke hjelp en gang til. Skriv ned det du trenger hjelp til og det vonde som har satt spor i oppveksten og ta det med til fastlegen. Søk om behandler på DPS og om ikke kan du se på privatpraktiserende med offentlig driftstilskudd.

Hvis du er motivert for behandling...

Anonymkode: 78340...c3a

14. januar 2017

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Dette kan bli langt, men jeg begynner å bli desperat etter råd, og hjelp. Jeg har prøvd psykolog, men de mener jeg ikke har behov for hjelp.

Først og fremst vil jeg bare si at jeg er en oppegående dame på 24 år. Jeg er mamma til to flotte gutter som får alt de trenger og litt til. Jeg studerer, og er i jobb. Jeg blir beskrevet som et midtpunkt, en sosial jente som alltid har et smil på lur og glimt i øyet. Ingen kan se på meg at jeg sliter.

Jeg har blitt utsatt for grov omsorgssvikt gjennom hele livet. Og pappa døde da jeg var 16, mamma fant jeg død i en alder av 21. I ettertid har jeg funnet bunke på bunke med barnevernspapirer, helt fra jeg ble født, til jeg var 19 år og de trakk seg ut.
Mamma var rusmisbruker, narkoman. Pappa var alkoholiker. Jeg vokste opp hos mamma, og de første årene var gode husker jeg. Barnevernet var der, men det var for meg normalt. Onklene mine var ofte på besøk, og når jeg var 7 år døde han ene i overdose. Han andre tok overdose på badet vårt og knuste hodet i toalettet. Jeg løp å gjemte meg under sengen for at ikke politiet skulle se at det var barn i leiligheten. Og ut i fra rapportene klarte jeg det. En gang satt jeg oppe en onsdagskveld å så Olsenbanden, og plutselig kom mamma sin eks stormende inn dørene og inn på rommet til mamma. Jeg spurte hva som skjedde, og han sa "Du skjønner vel det." Jeg var rundt 8-9 år kanskje. Ambulansen kom, og han ene satt seg med meg i sofaen. Men ingen rapporter på overdose denne dagen er å finne, noe de var pliktig å melde til barnevernet. Etterhvert traff mamma en ny mann, og ting eskalerte. Mamma var alltid trøtt, og han nye mannen var faktisk grei. Men jeg tror hun brukte hans morfin (han hadde en skade). Han tok meg med ut av huset, og skjemte meg bort. De gjorde det slutt etterhvert, og enda en ny mann kom inn. Han hatet jeg. Han var frekk, tok helt kontroll, overstyrte alt og mamma lå å sov 20 timer i døgnet. Jeg var vel ca 11 år. Jeg måtte lage min egen mat, jeg spiste middag alene. Vasket klær, lagde matpakke etc. Fra dette året er det 17 bekymringsmeldinger, og 400 sider med journal. Læreren min sa at jeg alltid var fin og ren, hadde god mat og leksene alltid var gjort. Pappa ringte inn bekymring hele tiden, og var faktisk i fin form på denne tiden. Jeg ble flyttet til han da mamma godtok å få hjelp, fordi jeg var så vanskelig. Hun innrømmet aldri rusproblemet, og de hadde ALLTID en unnskyldning. Lange meldinger og mailer, hvor både hun og kjæresten dekket over. Og vel, la det meste av skyld på meg. Hun var trøtt fordi jeg var vanskelig. Hun duppet av i møter med barnevernet fordi jeg var vanskelig, og hun ble psykisk sliten av meg. Jeg flyttet til pappa da jeg var 12, først for en 3 mnds periode, men mamma kuttet meg helt ut. Det står i papirene at hun viste en avvisningsreaksjon ovenfor meg. Svarte ikke på telefon på mange uker, ville ikke si hei eller hadet når hun så meg etc. Hun visste at jeg var redd, og det utnyttet hun. Denne tiden var grusom. Ting ble verre, og pappa søkte om omsorgsovertakelse, mamma nektet. Det gikk mot rettssak. Jeg var 12 år, og ble dratt over alt på møter og måtte fortelle ting om og om igjen. Dagen før rettsaken ga mamma omsorgen til pappa. Etterhvert som mnd gikk begynte jeg å godta at jeg hadde mistet mamma til heroinen. Hun beskyldte pappa for de styggeste ting, og hun beskyldte meg. Hun og kjæresten snakket dritt om alle, og at alle løy til meg. Jeg savnet mamma.
Etter 1,5 år hos pappa forandret ting seg. Og jeg fant brennevinsflasker over alt. Han var mye sur, og ting gikk til helvete. Bare få uker før barnevernet skulle henlegge saken min tok jeg mot til meg og fortalte de hva jeg hadde sett og funnet, og jeg "rømte" hjem til mamma. Mamma skjerpet seg delvis, men jeg var fremdeles den voksne. Ene gangen kom jeg hjem fra skolen, fant henne på kjøkkengulvet, la henne i sideleie og gikk for å gjøre lekser. Det sier hvor vandt jeg var med situasjonen.

Karakterene mine var gode, jeg var sosial, var med på fritidsaktiviteter, hadde mange venner og en selvstendig jente. Jeg var et løvetannbarn. Jeg så mine 3 storebrødre gå i rusen, men jeg klarte meg. Når jeg var 15 år ble jeg flyttet i fosterhjem. Det var alt for sent, og jeg hadde ingen kontroll. Jeg følte et ansvar ovenfor mamma, jeg måtte være der slik at hun ikke gikk i overdose, eller ble kvalt av ufrie luftveier. Jeg ble en rebell. Jeg gjorde ingenting ulovlig, men jeg måtte passe på. jeg rømte til mamma hele tiden. Det begynte å gå utover skolen og ting falt litt sammen. Så døde pappa. Brått og brutalt. Jeg gikk inn i min egen boble, og ble enda mer avhengig av mamma. Så fant jeg henne død av overdose når jeg var 21. Min bror døde i overdose 3 uker senere.

Det gikk greit i begynnelsen. Jeg hadde på en måte forberedt meg på dette i over 10 år. Jeg hadde planlagt begravelsen ned til hver minste detalj mange år i forveien. Jeg visste det kom til å skje. Jeg gråt ikke, jeg viste ikke ovenfor noen at dette var vondt. Men fy søren så vondt det gjorde. Vi fikk et godt forhold når jeg ble myndig. Hun åpnet seg for meg, la seg inn på avrusning og forgudet barnebarna sine. Hun prøvde, for meg. Så bare døde hun. Nå har jeg lest gjennom en 50 cm høy bunke med papirer som omhandler meg og mitt liv, og jeg sitter tilbake med en haug med spørsmål. Det er så mye løgner, dritt og falske forklaringer inni der. Det virker ikke som om noen av foreldrene mine tenkte på barnets beste, og jeg har lyst å skrike. Jeg vil spørre de, konfrontere de og kjefte. Men så er alt jeg har to gravstøtter, hvorav den ene er 60 mil unna meg. Folk kommenterer til stadighet hvor sterk jeg er, at de aldri hadde taklet det. Når jeg møter nye mennesker trygler jeg om at de ikke skal spørre om foreldrene mine. Det blir alltid mye spørsmål om jeg sier at de er døde.

Jeg er trist når jeg er alene. Føler jeg MÅ være sosial. Jeg har vært hos psykologer, men alle er enig i at for meg er det bare å ta tiden til hjelp. Jeg klarer ikke knytte relasjoner. Det er ingen spøk at jeg kun tilbringer tid med to venner, fordi jeg ikke orker å bli glad i andre. Jeg knytter meg ikke til noen. Jeg takler avvisning dårlig. Hvis jeg får et "nei" kan jeg bli skikkelig såret. Jeg tenker det verste om meg selv hvis noen ikke svarer meg på melding eller telefon. Føler at jeg bare er til bry, ikke er noe bra og ingen bryr seg om meg. Jeg blir gal av dette. Jeg føler jeg trenger hjelp, men når jeg sitter der for å få hjelp, så er alt helt ok. Jeg klarer ikke fortelle helt og holdent hvordan jeg føler meg. Jeg tror jeg frykter litt at mitt tøffe ytre skal svekkes. Jeg liker å være løvetannbarnet. Å vise at jeg har kommet meg gjennom vonde oppvekstforhold uten en skramme.. Jeg begynner å bli desperat, bitter og deprimert.. Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: 37677...fe6

Hva med å ta med dette til fastlegen og be om henvisning videre? Du kan jo skrive til behandler senere også. La dem vite at ting ikke er så bra som du gir uttrykk for der og da, mens du er der..