Ekspertsvar Utstøtings mekanismer i arbeidslivet

[AnonymBruker]

Jeg tenker det ikke nødvendigvis er rom for alle mennesketyper her

... Det kan være svært krevende å finne sin plass når en har sosial angst med de tanker som følger denne lidelsen . Med høg utdanning øker forventning og krav til deg og da kan det være svært krevende å mestre forventninger og stillingsinstrukser . Du kan føle du ikke holder mål og trekker deg før andre avviser deg . Dette er sårt og vondt når en egentlig vil bidra . Om funksjonsevnen er tidvis dårlig , men utdanningen er høg - hva bør du da gjøre ??

hilsen en som ikke har lyst til å bli ufør , men hele meg forteller at dette er tryggest . 

Anonymkode: ca61f...cf4

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Problemet sitter inne i ditt hode. Du er engstelig for noe som ikke er farlig. Søk hjelp hos en behandler kompetent på metakognitiv terapi.

Slik jeg leser innlegget ditt, er det ved evt utstøting du selv som støter deg ut.

[AnonymBruker]

Takk for svar . Går allerede hos en spesialist som jeg tror benytter , i alle fall noe, fra denne tilnærmingen . Så får jeg håpe jeg kan klare å moderere defanive tankestrømmer . Men bør kanskje ha arenaer å øve disse tankene i ? Forsøker i privatlivet .

Ja, jeg har selv støtt meg ut ( mer eller mindre , også fått tilbakemelding som gikk på manglende mestring på noen området )nå ved to anledninger , da kommer mistilliten fra andre og - samtidig som det blir vanskeligere ( trolig ) å få innpass med slike tilbaketrekningen " i panikk ".

Anonymkode: ca61f...cf4

[ISW]

Jeg tror det følger lønn og stilling mer enn utdanning. 

Kravene til deg som fotballspiller er høyere i Premier League i England enn i norsk 4.divisjon. Det er fra dag til dag sikkert mer behagelig å spille i Orkdal enn i Manchester United, men det har jo en annen side også, hva angår personlig utvikling, lønn, osv. Og det er ingen som nekter Zlatan å spille i Orkdal heller, hvis du skjønner eksemplet mitt. Det finnes nyanser mellom en ekstremt krevende jobb og å være ufør. 

Det er tøft med jobber der du til de grader blir målt og evaluert. Det blir mer og mer vanlig i alle stillinger nå, jeg merker selv hvor belastende det kan være. Til syvende og sist må man bare ta vurderingen selv - er det dette jeg skal bruke livet mitt på? Men vurderingen må tas på rasjonelt grunnlag, ikke etter angsttanker. De kan du bli kvitt.

[Linelotta]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar . Går allerede hos en spesialist som jeg tror benytter , i alle fall noe, fra denne tilnærmingen . Så får jeg håpe jeg kan klare å moderere defanive tankestrømmer . Men bør kanskje ha arenaer å øve disse tankene i ? Forsøker i privatlivet .

Ja, jeg har selv støtt meg ut ( mer eller mindre , også fått tilbakemelding som gikk på manglende mestring på noen området )nå ved to anledninger , da kommer mistilliten fra andre og - samtidig som det blir vanskeligere ( trolig ) å få innpass med slike tilbaketrekningen " i panikk ".

Anonymkode: ca61f...cf4

Forklar, forklar og forklar. Spesielt i hverdagslivet der folk er glad i deg vil forklaring føre til forståelse og tilgivelse. Forklar! Det vil også være godt for dem rundt deg. 😊

Endret 15. januar 2017 av Linelotta

[AnonymBruker]

Hm .. Jeg var akkurat der du er . Høy utdannelse og angstlidelse . Er nå uføretrygdet ..Jeg skjulte min lidelse i åresvis. Gikk på akkord med meg selv og min egen psykiske helse. Utviklet handlingsmønster og måter og takle angsten på som ikke var hensiktsmessige men bare forverret lidelsen. Derfor lurt å få terapi. Jeg oppsøkte ikke psykolog før det var " for seint". Det at du ser problemet og går i behandling gir absolutt håp om å klare deg fint i en jobb😊. En annen ting er : det er mange muligheter før uføretrygd. Noen ganger må man velge noe annet og mindre krevende innfor sin utdannelse. Eller til og med et annet yrke. Det skulle jeg ha gjort.

Anonymkode: 50237...428

[umakenverdt]

Jeg har selv grublet mye over det du skriver her. Jeg har mange veldig uheldige personlighetstrekk særlig knyttet til min relasjon til andre. Jeg har også følt på dette med at det forventes at jeg skal gjøre en rekke ting på grunn av utdannelsen min. At det er forventet at jeg har visse egenskaper og mål. Studiet var i seg selv ganske konkurransepreget og mange sin holdning var også eksplisitt slik.

Jeg har imidlertid prøvd å fjerne meg fra alt dette. Jeg prøver å tenke at min utdannelse og min kompetanse på det området er noe som er gunstig for meg, men at jeg også har en del egenskaper som holder meg tilbake. Jeg prøver å ikke se på utdannelsen som en ting som er negativ for meg, for det skal det jo ikke være, på tross av at jeg har store problemer med det sosiale.

En ting som jeg tror har hjulpet meg er at jeg nærmest ble tvunget til å være åpen om at funksjonsevnen tidvis er dårlig. Jeg har fått enorm forståelse for dette, og denne forståelsen og tilretteleggingen jeg har fått har gjort at det er sjeldnere at funksjonsevnen er skikkelig årlig. Jeg har dager der jeg så vidt kommer igjennom, men jeg får forståelse for det på jobb.

Jeg vet at ikke alle er like heldige som jeg er, men min erfaring er at alle jeg har vært litt åpen med har vært forståelsesfulle. Men kanskje det kan lønne seg å tørre å være litt åpen med noen.

[Gjest Maggie55]

Jeg vet ikke hvordan alt henger sammen men jeg har opplevet mye bedring ved å snakke med andre i nærmiljø med lignende angst eller stresslidelse alle mer eller mindre diagnostiserte eller bestemt i psykiatriens nåværende "rammeverk" som jeg har skjønt

Det sammen med å prøve å fokusere på de viktige tingene og prøve å gjøre tid til å få gjort noe med de viktige tingene for meg uten at alt blir bare stresshverdag og raseri over ikke å strekke til kvantitativt og kvalitetsmessig

Hva som har hjulpet meg mest er å bli flinkere til å bruke avkappet overfor alle typer media Jeg tror man skal være kanskje heldigvis klar over at mange som uttaler seg til mediene også er i tvil om saker og ting og at de dagen etter har et helt annet resultat

Noe annet ville da også vært umenneskelig

Når det gjelder alt som heter medisin tror jeg man bare bør være veldig forsiktig men tenk hvis vi ikke hadde antibiotika f eks hva har vi da?

Så det er mange tveeggede sverd i medisinfagwt tror jeg

Men jeg er verken leg eller lærd Jeg skrur bare av mediene nå?

Helsa er det aller viktigste for meg

[AnonymBruker]

Alle har det bare ikke så lett som politikerne Sånn har det bare visst alltid vært

Og det er alltid de aller svakeste gruppene det går mest utover så dessverre

Det er noe som synes å være et form for mønster tror jeg mens andre peker på statistikk som viser at mye når det gjelder fattigdom er blitt nesten halvert i de seneste tiårene De mener det nærmest er synsbedrag å si noe annet ja reneste tryllekunst

Alle klarer ikke tale sin sak og hvis de gjør det klarer de ikke formkravene Det er  så veldig mange grupper som er arbeidsledige så konkurransen er skyhøy og alle er ikke like verbalt anlagt mens andre folk tar alt så lett synes det som

Man glemmer helt det store arbeidet som ligger bak for mange å for bare å fungere i dagliglivet

Men her til lands er jo langt fra nød slik mange steder for det store flertall

Men det er trist å høre at noen ønsker å stigmatisere andre på toppen av deres vanskelig situasjon

Mye henger nok sammen med økonomiske teorier men også at det er så lett å "bli seg selv nok" som er ett sitat i Peer Gynt

Om jeg tror tingene blir bedre?

Tror det er som en nors åkonom skrev i 70 tall

Det er vanskelig å spå spesielt om framtida

Men ingen ønsket seg jo bakover i tid

Man må bare prøve å følge med

og prøve å tenke positivt føler jeg

men ser ikke mye optimistisk uten at jeg helt kan si hvorfor

Anonymkode: f5ad7...76c

[AnonymBruker]

22 timer siden, issomethingwrong skrev:

Det er tøft med jobber der du til de grader blir målt og evaluert. Det blir mer og mer vanlig i alle stillinger nå, jeg merker selv hvor belastende det kan være. 

Er nesten så jeg er glad jeg ikke jobber.

Anonymkode: 24780...f49

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg burde kunne være i deltids arbeid men jeg får det ikke til. Jeg har forsøkt servicebransjen, kontor, helse og omsorg, industri og undervisning. Ingen av dele har fungert. Jeg har hele veien tilpasset meg arbeidslivet via kurs,  VGS, sertifiseringer og høyskoleutdannelse. 

GAD, sykelig stress, traumer og tilknytningsproblematikk gjør at jeg blir mere og mere ødelagt for hvert nederlag jeg møter. I ett rolig, trygt og omsorgsfullt arbeidsmiljø kan jeg fungere en stund men ingen av de stedene har ennå ville ansatt meg og jeg blir faset ut som vikar etter en stund. Jeg antar at de merker at ting er galt fatt og velger meg bort til fordel for friskere kandidater. 

Anonymkode: b7298...6fc