Når psykologen blir for personlig involvert.

[AnonymBruker]

Psykologen min er en ganske fantastisk fyr. Han har hjulpet meg MYE, gitt meg masser med tid, og jeg er veldig takknemlig for det. Denne psykologen forstår meg, vi kommuniserer godt og han har gjort det "lille ekstra" for meg. 

Etterhvert som vi har blitt bedre kjent, har jeg lagt merke til at psykologen muligens lar seg engasjere litt for mye, og at han blir litt i overkant emosjonelt involvert. For eksempel "holder han meg igjen" når vi skal avslutte timene, blir sint eller trist på mine vegne, i blant blir han veldig rørt - emosjonene sitter utenpå. Det er mulig at han overdriver for at jeg skal registrere det han kommuniserer, men jeg opplever det som litt overveldende. Han har også sagt at han bryr seg om meg, og at han er glad i meg. Og at jeg er litt spesiell ifht de fleste andre pasientene hans, da jeg har et alvorlig og komplisert sykdomsbilde, noe som gjør at jeg får "litt mer".

Han ringer meg omtrent ukentlig, og da prater vi gjerne en time. Jeg synes det er litt rart, og litt hyggelig. Tonen er ikke så profesjonell, men mer casual, og jeg merker at han er nysgjerrig på meg - altså litt i overkant nysgjerrig. I blant oppleves det som om han ringer for sin egen del, og ikke for min del, og jeg begynner å lure litt på hvorfor. 

Jeg tror ikke han er forelska i meg, men jeg tror altså at han har blitt litt vel involvert og engasjert i meg. 

Hva tenker dere? Er dette normalt i en psykolog-pasient-relasjon? Noen som har liknende erfaringer? Bare lurer...

Anonymkode: 86479...fad

[AnonymBruker]

Det kan jo hende du er en så selvgående person at han er engstelig for at du vil fase ut terapien for tidlig før du er klar for de store påkjenninger deltagelse i våre typer samfunn innebærer

Jeg har ikke opplevet lignende men jeg har jo selvsagt heller ikke vært flue på veggen noe sted

Men jeg vet fra samfunnskritikk litt hjemmesnekra sagt at noen prosesser eller relasjoner er så selvgående at de bare faser ut seg sjøl

Ikke det at relasjonen sjølsdauerr eller noe den bare fader ut av mangel på næring eller kanskje også riktig medisin 

Føler nå jeg sitter å er ikke så lite eplekjekk og være ute i en stress situasjon som en sånn terapi nok er har jeg selv valgt å avstå fra 

Vi mennesker er jo så smertelig avhengige av hverandre når helsa butter imot

Kanskje det går an å bytte terapeut hvis tingene ikke er bra for en

Jeg tror jeg ville prøvet å snakke med fastlegen om dette hvis mulig

Anonymkode: b33bd...a60

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd liknende. Jeg tror at i alvorlige tilfeller, feks, når det står om liv, så er nære relasjoner viktige, og hvis du ikke har noen andre som er nær så kanskje psykologen gir mer av seg selv for å redde pasienten. 

Anonymkode: 86479...fad

[Nicklusheletida]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min er en ganske fantastisk fyr. Han har hjulpet meg MYE, gitt meg masser med tid, og jeg er veldig takknemlig for det. Denne psykologen forstår meg, vi kommuniserer godt og han har gjort det "lille ekstra" for meg. 

Etterhvert som vi har blitt bedre kjent, har jeg lagt merke til at psykologen muligens lar seg engasjere litt for mye, og at han blir litt i overkant emosjonelt involvert. For eksempel "holder han meg igjen" når vi skal avslutte timene, blir sint eller trist på mine vegne, i blant blir han veldig rørt - emosjonene sitter utenpå. Det er mulig at han overdriver for at jeg skal registrere det han kommuniserer, men jeg opplever det som litt overveldende. Han har også sagt at han bryr seg om meg, og at han er glad i meg. Og at jeg er litt spesiell ifht de fleste andre pasientene hans, da jeg har et alvorlig og komplisert sykdomsbilde, noe som gjør at jeg får "litt mer".

Han ringer meg omtrent ukentlig, og da prater vi gjerne en time. Jeg synes det er litt rart, og litt hyggelig. Tonen er ikke så profesjonell, men mer casual, og jeg merker at han er nysgjerrig på meg - altså litt i overkant nysgjerrig. I blant oppleves det som om han ringer for sin egen del, og ikke for min del, og jeg begynner å lure litt på hvorfor. 

Jeg tror ikke han er forelska i meg, men jeg tror altså at han har blitt litt vel involvert og engasjert i meg. 

Hva tenker dere? Er dette normalt i en psykolog-pasient-relasjon? Noen som har liknende erfaringer? Bare lurer...

Anonymkode: 86479...fad

Hva jeg tenker ? Jeg lurer på hva han har hjulpet deg med ? Et kjærlighetsforhold kan man få gratis og dette begynner å ligne noe jeg ikke hadde betalt penger for. 

[AnonymBruker]

Denne typen sak med helsepersonell i  psykiatrien har jeg lest om flere ganger her inne .Får ikke psykologer opplæring i etisk pasientbehandling?  Psykologforeningen  og diverse andre behandlingsteder bør vist kurse sine ansatte i god etikk og moral .

Herregud sier jeg bare ,sånne folk får psykiatrien til å virke useriøst. 

Enkelte bør finne seg en annen jobb vis de ikke klarer å skille jobb og privat. 

Og nei det er ikke normalt, gi beskjed til fastlegen og meld i fra til arbeidsgiveren  hans.

Dette er ikke en bra relasjon for deg.

Anonymkode: 0e5e0...d79

[AnonymBruker]

Jeg tror det er forferdelig synd på mange som jobber eller har jobbet i helsevesenet

Fe har kanskje jobbet mye i det private og det offentlige og får kanskje ikke en ordentlig pensjon når de kommer så langt Det er mange her som jobber og yter på ideelt grunnlag tror jeg

Det er masse usikkerhet også for dem De rike er kanskje ikke så rike som man ofte tror

Men man kan jo få et annet syn på ens tilfelle hos en annen doktor hvis mulig

Anonymkode: b33bd...a60

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min er en ganske fantastisk fyr. Han har hjulpet meg MYE, gitt meg masser med tid, og jeg er veldig takknemlig for det. Denne psykologen forstår meg, vi kommuniserer godt og han har gjort det "lille ekstra" for meg. 

Etterhvert som vi har blitt bedre kjent, har jeg lagt merke til at psykologen muligens lar seg engasjere litt for mye, og at han blir litt i overkant emosjonelt involvert. For eksempel "holder han meg igjen" når vi skal avslutte timene, blir sint eller trist på mine vegne, i blant blir han veldig rørt - emosjonene sitter utenpå. Det er mulig at han overdriver for at jeg skal registrere det han kommuniserer, men jeg opplever det som litt overveldende. Han har også sagt at han bryr seg om meg, og at han er glad i meg. Og at jeg er litt spesiell ifht de fleste andre pasientene hans, da jeg har et alvorlig og komplisert sykdomsbilde, noe som gjør at jeg får "litt mer".

Han ringer meg omtrent ukentlig, og da prater vi gjerne en time. Jeg synes det er litt rart, og litt hyggelig. Tonen er ikke så profesjonell, men mer casual, og jeg merker at han er nysgjerrig på meg - altså litt i overkant nysgjerrig. I blant oppleves det som om han ringer for sin egen del, og ikke for min del, og jeg begynner å lure litt på hvorfor. 

Jeg tror ikke han er forelska i meg, men jeg tror altså at han har blitt litt vel involvert og engasjert i meg. 

Hva tenker dere? Er dette normalt i en psykolog-pasient-relasjon? Noen som har liknende erfaringer? Bare lurer...

Anonymkode: 86479...fad

Det kan godt hende at han bare mener det godt. Reagerer litt på at han behandler pasienter forskjellig utfra egen intresse . Mener at uansett bør han holde seg innenfor det som er profesjonellt. Mener også at han bør være mer forsiktig da du er en kvinne. Enda viktigere er om du føler at han går over en grense og du føler litt ubehag ved dette? 

Anonymkode: 67a43...b95

[Karamel]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min er en ganske fantastisk fyr. Han har hjulpet meg MYE, gitt meg masser med tid, og jeg er veldig takknemlig for det. Denne psykologen forstår meg, vi kommuniserer godt og han har gjort det "lille ekstra" for meg. 

Etterhvert som vi har blitt bedre kjent, har jeg lagt merke til at psykologen muligens lar seg engasjere litt for mye, og at han blir litt i overkant emosjonelt involvert. For eksempel "holder han meg igjen" når vi skal avslutte timene, blir sint eller trist på mine vegne, i blant blir han veldig rørt - emosjonene sitter utenpå. Det er mulig at han overdriver for at jeg skal registrere det han kommuniserer, men jeg opplever det som litt overveldende. Han har også sagt at han bryr seg om meg, og at han er glad i meg. Og at jeg er litt spesiell ifht de fleste andre pasientene hans, da jeg har et alvorlig og komplisert sykdomsbilde, noe som gjør at jeg får "litt mer".

Han ringer meg omtrent ukentlig, og da prater vi gjerne en time. Jeg synes det er litt rart, og litt hyggelig. Tonen er ikke så profesjonell, men mer casual, og jeg merker at han er nysgjerrig på meg - altså litt i overkant nysgjerrig. I blant oppleves det som om han ringer for sin egen del, og ikke for min del, og jeg begynner å lure litt på hvorfor. 

Jeg tror ikke han er forelska i meg, men jeg tror altså at han har blitt litt vel involvert og engasjert i meg. 

Hva tenker dere? Er dette normalt i en psykolog-pasient-relasjon? Noen som har liknende erfaringer? Bare lurer...

Anonymkode: 86479...fad

Ikke for å skremme deg, men:

Dette høres ut som min relasjon til psykologen de første månedene i behandling. Det begynte på akkurat samme måte - og plutselig møttes vi hver dag, hadde kontakt på sms og telefonsamtaler utenom terapitimene, var sammen etter arbeidstid og besøkte hverandre hjemme. Mye klemming og fysisk kontakt. Sa at vi var glad i hverandre og var enig om å aldri avslutte terapien. H*n gav og jeg tok i mot. Jeg synes det gjorde ubeskrivelig godt og stilte aldri spørsmål ved det, slik du gjør nå. Så forstod psykologen plutselig at det vi har holdt på med er destruktivt og kuttet all kontakt med meg. Jeg er helt knust. Jeg har aldri følt meg så sviktet i hele mitt liv.

Kjenner du deg igjen i noe av det jeg skriver, bortsett fra det du har nevnt selv? Hvor lenge har du gått i behandling? 

[AnonymBruker]

Dette er utrolig uprofesjonelt av psykologen, jeg synes det høres ut som han går langt over streken. At han yter det lille ekstra er jo forsåvidt fint, det føler jeg at min psykolog også gjør. Men det finnes en grense, og den tror jeg han har tråkket over for lenge siden. 

Jeg ville tatt det opp med lederen hans, men jeg skjønner selvfølgelig at det sikkert ikke er lett for deg. Men dette er verken normalt eller greit, og det bør stoppes før det går for langt. Behandlere har ikke lov til å ha et privat forhold til pasienten under pågående terapi, og heller ikke etter behandlingen er avsluttet. Alle behandlere er fullstendig klar over dette, og det er hans eller hennes ansvar å sørge for at relasjonen holdes på et profesjonelt nivå. 

Anonymkode: ca9fd...a44

[tilstede]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykologen min er en ganske fantastisk fyr. Han har hjulpet meg MYE, gitt meg masser med tid, og jeg er veldig takknemlig for det. Denne psykologen forstår meg, vi kommuniserer godt og han har gjort det "lille ekstra" for meg. 

Etterhvert som vi har blitt bedre kjent, har jeg lagt merke til at psykologen muligens lar seg engasjere litt for mye, og at han blir litt i overkant emosjonelt involvert. For eksempel "holder han meg igjen" når vi skal avslutte timene, blir sint eller trist på mine vegne, i blant blir han veldig rørt - emosjonene sitter utenpå. Det er mulig at han overdriver for at jeg skal registrere det han kommuniserer, men jeg opplever det som litt overveldende. Han har også sagt at han bryr seg om meg, og at han er glad i meg. Og at jeg er litt spesiell ifht de fleste andre pasientene hans, da jeg har et alvorlig og komplisert sykdomsbilde, noe som gjør at jeg får "litt mer".

Han ringer meg omtrent ukentlig, og da prater vi gjerne en time. Jeg synes det er litt rart, og litt hyggelig. Tonen er ikke så profesjonell, men mer casual, og jeg merker at han er nysgjerrig på meg - altså litt i overkant nysgjerrig. I blant oppleves det som om han ringer for sin egen del, og ikke for min del, og jeg begynner å lure litt på hvorfor. 

Jeg tror ikke han er forelska i meg, men jeg tror altså at han har blitt litt vel involvert og engasjert i meg. 

Hva tenker dere? Er dette normalt i en psykolog-pasient-relasjon? Noen som har liknende erfaringer? Bare lurer...

Anonymkode: 86479...fad

Psykologer skal ikke gi det lille ekstra. Det er da det blir helt feil og helt skadelig. Dette er dessverre et slikt forhold og du må sette en stopper for dette før det går videre. Det har allerede gått for langt. 

Jeg skjønner at det ikke blir en lett oppgave for deg, og dessverre ikke noe du skulle behøvd å ta ansvar for, men nå er nå situasjonen slik den nå står og det blir opp til deg å sette en stopper for dette. 

 

[Kayia]

To viktige spørsmål fra meg: Har han sagt noe om hvorfor han gjør dette, og har du (nå eller tidligere) hatt behov for (ekstra) oppfølging utenfor kontortid?  

Jeg tenker at det riktige er å si akkurat det du sier her til han. Dersom han ikke respekterer at du ikke lenger ønsker denne spesialoppvartingen melder du fra til hans leder. 

Endret 17. januar 2017 av Kayia

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kayia skrev:

To viktige spørsmål fra meg: Har han sagt noe om hvorfor han gjør dette, og har du (nå eller tidligere) hatt behov for (ekstra) oppfølging utenfor kontortid?  

Jeg tenker at det riktige er å si akkurat det du sier her til han. Dersom han ikke respekterer at du ikke lenger ønsker denne spesialoppvartingen melder du fra til hans leder. 

Hei. Han har kun sagt at jeg trenger ekstra oppfølging pga. alvorlig sykdom, og komplisert sykdomsbilde med stor risiko for selvmord. 

Jeg har i blant hatt behov for ekstra oppfølging. Alt har vært innenfor kontortid, på psykologens kontor, eller fra hans jobbtelefon. Ingenting utenom arbeidstid. 

Anonymkode: 86479...fad

[AnonymBruker]

Tusen takk for engasjementet, dere.
Jeg synes det blir feil å si at psykologen har gått langt over streken, selv om han muligens er i grenseland. 
Det har vært veldig mye positivt i dette terapiforholdet som jeg har satt pris på. Mye jeg ikke har nevnt her, her har jeg bare nevnt det som skurrer litt, da. Jeg tror alt har vært i beste mening fra psykologens side. 

Etter å ha luftet tankene her, har jeg kommet frem til at jeg:
Gjerne vil fortsette å gå til denne psykologen.
Jeg skal si i fra at jeg synes han har vært for mye involvert i livet mitt i det siste. Dette tror jeg han vil ta på en god måte, og jeg tror han vil respektere det.

Anonymkode: 86479...fad

[Gjest]

Jeg reagerer mest på at han sier at han er glad i deg. Er det profesjonellt? 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, MxxM skrev:

Jeg reagerer mest på at han sier at han er glad i deg. Er det profesjonellt? 

Psykologen sier det ikke stadig vekk, og ikke på en romantisk måte. Det har vært i forbindelse med innleggelser, gjerne, i en setting der han prøver å få meg til å gå med på å bli lagt inn. 

Anonymkode: 86479...fad

[Kayia]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Han har kun sagt at jeg trenger ekstra oppfølging pga. alvorlig sykdom, og komplisert sykdomsbilde med stor risiko for selvmord. 

Jeg har i blant hatt behov for ekstra oppfølging. Alt har vært innenfor kontortid, på psykologens kontor, eller fra hans jobbtelefon. Ingenting utenom arbeidstid. 

Anonymkode: 86479...fad

Jeg syns dette høres "innafor" ut, dvs at hans vurdering har vært at du har hatt behov for dette. Kan det være at han har sagt at han er glad i deg i situasjoner hvor du har vært ekstra utsatt for suicidale tanker og/eller har følt at du ikke har noen som bryr seg om deg, og at han har ønsket å formidle at du betyr noe for flere enn du tror? 

Jeg tenker fremdeles at det beste for deg er å formidle dette til han, slik at dere i fellesskap kan komme fram til noen kjøreregler der du kan si fra om det som blir for voldsomt for deg (vær konkret). Jeg syns det høres ut som han ønsker bedring for deg, og at dere sammen vil greie å finne løsninger i samsvar med dine behov videre i terapien/oppfølgingen. Jeg ville definitivt snakket med han først, og ikke meldt dette direkte videre til leder eller andre. 

Lykke til videre  

Endret 17. januar 2017 av Kayia

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kayia skrev:

Jeg syns dette høres "innafor" ut, dvs at hans vurdering har vært at du har hatt behov for dette. Kan det være at han har sagt at han er glad i deg i situasjoner hvor du har vært ekstra utsatt for suicidale tanker og har følt at du ikke har noen som bryr seg om deg, og at han har ønsket å formidle at du betyr noe for flere enn du tror? 

Jeg tenker fremdeles at det beste for deg er å formidle dette til han, slik at dere i fellesskap kan komme fram til noen kjøreregler der du kan si fra om det blir for voldsomt for deg. Jeg syns det høres ut som han ønsker bedring for deg, og at dere sammen vil greie å finne løsninger i samsvar med dine behov videre i terapien/oppfølgingen. Jeg ville definitivt snakket med han først, og ikke meldt dette direkte videre til leder eller andre. 

Lykke til videre  

Ja, helt enig. Ville aldri meldt fra til lederen hans, og lage masse oppstyr. Men jeg skal ta det opp med han, da. 

Anonymkode: 86479...fad

[Gjest Gargamel]

Jeg synes ikke han har gjort noe alvorlig galt, men det ligger kanskje til personligheten hans å bli både emosjonell og engasjert. Mulig han selv føler han gjør en ekstra god jobb når han er helt med, men han trenger en tilbakemelding om at det kan bli litt klamt.

Han har vært heldig med pasienten sin, for det ser ut som du har et balansert syn på dette:-)

[AnonymBruker]

1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg synes ikke han har gjort noe alvorlig galt, men det ligger kanskje til personligheten hans å bli både emosjonell og engasjert. Mulig han selv føler han gjør en ekstra god jobb når han er helt med, men han trenger en tilbakemelding om at det kan bli litt klamt.

Han har vært heldig med pasienten sin, for det ser ut som du har et balansert syn på dette:-)

Takk, enig med deg.

Anonymkode: 86479...fad