Ekspertsvar Enkle pasienter = best likt?

[AnonymBruker]

Noen som har gjort seg opp en formening om dette? Altså, har du inntrykk av at legen din liker eller misliker deg basert på hvordan du "er" som pasient?

Jeg tenker jo at leger føler seg bra når de hjelper mennesker, og at de dermed kan føle ubehag rundt pasienter som de ikke klarer å hjelpe like bra/raskt, eller pasieter som virker usikre i behandlingssituasjonen/ikke er så trygg på behandleren.

Noen tanker?

Anonymkode: 69dd3...1ea

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Min erfaring er at de mest kompliserte tilfellene trigger de beste behandlerne på en positiv måte.

[AnonymBruker]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Min erfaring er at de mest kompliserte tilfellene trigger de beste behandlerne på en positiv måte.

Og hva er "komplisert tilfelle"?

Anonymkode: b65bf...8cb

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hva er "komplisert tilfelle"?

Anonymkode: b65bf...8cb

F. eks. en borderline eller en skikkelig GAD-er.

[AnonymBruker]

Opplevde å komme til en litt utbrent psykolog på en overbelastet DPS. Jeg fikk absolutt ikke inntrykk av å være et intessant tilfelle og  i flg psykologen ganske " vrang". Jeg er egentlig en som er plaget med et ekstremt tilfelle av " snill pike " tendenser . For meg gikk det nesten litt sport i å få psykologen til å bli fornøyd med meg. Men min psykiske lidelse kom liksom i veien for denne planen. . Var full av tvang , mistenksomhet og veldig angstpreget i hver eneste behandlingstime. Ser enda for meg den litt slitne psykologen, med skuldrene anspent opp under ørene og et oppgitt utrykk i ansiktet .Har slitt mye med dårlig samvittighet i etterkant fordi jeg var en vanskelig pasient. Faktisk første gang jeg ikke var  "snill pike ". 

Anonymkode: 83459...1c2

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du må gjerne være vrang med behandler bare det ikke står i veien for din egen fremgang.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Du må gjerne være vrang med behandler bare det ikke står i veien for din egen fremgang.

Jeg ødelagte nok for meg selv . Men samtidig tror jeg psykologen var usikker på hvordan møte meg. Fikk lite informasjon om lidelsen jeg hadde så forstod ikke hva jeg hadde å " sloss " mot. Dessuten var meningene og metodene ulik fra gang til gang. Var bare livredd for terapitimene. Kvidde meg intenst i dagesvis på forhånd. Hadde pusteproblemer og ble svak i føttene og svimmel da jeg nærmet meg DPSen. Selve timen var bare ANGST. Jeg følte meg liten, og " kledd naken" fremfor en person som ikke likte meg. .Var fulstendig " knust" etter hver time og  preget av denne i dagesvis etterpå . Som om livet stoppe opp hver gang. Gikk der i to år.... 

Anonymkode: 83459...1c2

[FjellOgDalar]

En seriøs behandler burde like utfordringer. Vrange pasienter f.eks. Ville være kjedelig om alle var skolebokpasienter. Jeg hadde en psykolog som sa til meg at han priste seg lykkelig over at de fleste heldigvis ikke matchet alt som sto i lærebøkene, at det ville blitt direkte kjedelig om så hadde vart tilfelle, at psykologer i så tlfelle ville hatt svært lite å gjøre. Samme med en psykiater jeg egentlig var pissredd for.. De sa han elsket såkalt "utfordrende pasienter..." Så de som virker lei eller lite interessert i enkelte pasientgrupper burde få høre det fra pasienter. Det er disse man til syvende og sist må høre på.