Et følsomt tema.

[AnonymBruker]

Dette med ufør  er et litt følsomt tema og jeg skal prøve å lukket øynene for usaklige kommentarer. Jeg har hatt et intenst yrkesliv . Noen veldig krevende år med psykisk lidelse , behandling og utprøving yrkeslivet. Helt brått blir det tatt en avgjørelse om uføretrygd. Det er en stor overgang og jeg klarer ikke omstillingen. Trodde jeg skulle oppleve en  lettelse og en slag frihet ved å slippe mer press fra arbeidsliv og nav. Men jeg ble bare dypt og uforklarlig deprimert. Føler på en enorm tomhet og angst. Klarer ikke ta tak i meg selv skape innhold og rytme i hverdagen . Tørr nesten ikke si det, for jeg vet at avgjørelsen om ufør er riktig.  Andre som har opplevd det samme . Ble det bedre etter hvert?. Hva gjorde dere? 

Anonymkode: 61403...78e

[XbellaX]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette med ufør  er et litt følsomt tema og jeg skal prøve å lukket øynene for usaklige kommentarer. Jeg har hatt et intenst yrkesliv . Noen veldig krevende år med psykisk lidelse , behandling og utprøving yrkeslivet. Helt brått blir det tatt en avgjørelse om uføretrygd. Det er en stor overgang og jeg klarer ikke omstillingen. Trodde jeg skulle oppleve en  lettelse og en slag frihet ved å slippe mer press fra arbeidsliv og nav. Men jeg ble bare dypt og uforklarlig deprimert. Føler på en enorm tomhet og angst. Klarer ikke ta tak i meg selv skape innhold og rytme i hverdagen . Tørr nesten ikke si det, for jeg vet at avgjørelsen om ufør er riktig.  Andre som har opplevd det samme . Ble det bedre etter hvert?. Hva gjorde dere? 

Anonymkode: 61403...78e

 

Men synes du egentlig at de depresjonstankene er så rare, for meg fremstår de ganske så normale i lys av din situasjon. Jeg tror hverdagslige rutiner kan gjøre deg godt, men kanskje du må begynne i en annen ende. Hva med å se på aktiviteter du likte å gjøre før,  er det noe av dette du kan begynne med i dag? 

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

 

Men synes du egentlig at de depresjonstankene er så rare, for meg fremstår de ganske så normale i lys av din situasjon. Jeg tror hverdagslige rutiner kan gjøre deg godt, men kanskje du må begynne i en annen ende. Hva med å se på aktiviteter du likte å gjøre før,  er det noe av dette du kan begynne med i dag? 

Takk for svar. Du har rett. Det siste jeg trenger er dårlig samvittighet fordi jeg BURDE være glad nå. . At jeg med så mye tid BURDE klare å ha orden på hus og unger. Og at jeg BURDE begynne å trene og st jeg BURDE slanke meg og at jeg BURDE rydde i boden og at jeg BURDE ha besøkt noen og at jeg BURDE finne noe frivillighetsarbeid eller søke nav om noe tilrettelagt arbeid  ( kjenner jeg får voldsom angst bare ved å skrive det..) La meg få PUSTE litt først. Kanskje disse BURDENE er selvpålagt. ? . Psykiateren er veldig opptatt av at jeg nå må ha ro.... Kanskje jeg bare skal prøve å finne ut hva jeg egentlig liker i dag.... ? 

Anonymkode: 61403...78e

[Lillemus]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette med ufør  er et litt følsomt tema og jeg skal prøve å lukket øynene for usaklige kommentarer. Jeg har hatt et intenst yrkesliv . Noen veldig krevende år med psykisk lidelse , behandling og utprøving yrkeslivet. Helt brått blir det tatt en avgjørelse om uføretrygd. Det er en stor overgang og jeg klarer ikke omstillingen. Trodde jeg skulle oppleve en  lettelse og en slag frihet ved å slippe mer press fra arbeidsliv og nav. Men jeg ble bare dypt og uforklarlig deprimert. Føler på en enorm tomhet og angst. Klarer ikke ta tak i meg selv skape innhold og rytme i hverdagen . Tørr nesten ikke si det, for jeg vet at avgjørelsen om ufør er riktig.  Andre som har opplevd det samme . Ble det bedre etter hvert?. Hva gjorde dere? 

Anonymkode: 61403...78e

Jeg synes ikke det er det minste rart om du føler deg deperimert - det er en helt ny situasjon for deg og du må i tillegg takle skuffelsen over at du ikke klarte det (jeg antar du kjenner på den?). Det kan man gjøre selv om man innerst inne vet at avgjørelsen var den rette. Slik var det etter mitt samlivsbrudd også, jeg visste at bruddet var uungåelig og det rette å gjøre, jeg var glad for ikke å være i lag med ham lengre, men allikevel sørget jeg jo en stund over at vi ikke fikk det til å fungere.

Jeg er ganske sikker på at det går seg til etterhvert når både kroppen og sinnet kommer i gjenge og at du etterhvert klarer å finne ting du kan gjøre i løpet av dagene og få litt mening i hverdagen. *klem*

Endret 19. januar 2017 av Lillemus

[AnonymBruker]

50 minutter siden, Lillemus skrev:

Jeg synes ikke det er det minste rart om du føler deg deperimert - det er en helt ny situasjon for deg og du må i tillegg takle skuffelsen over at du ikke klarte det (jeg antar du kjenner på den?). Det kan man gjøre selv om man innerst inne vet at avgjørelsen var den rette. Slik var det etter mitt samlivsbrudd også, jeg visste at bruddet var uungåelig og det rette å gjøre, jeg var glad for ikke å være i lag med ham lengre, men allikevel sørget jeg jo en stund over at vi ikke fikk det til å fungere.

Jeg er ganske sikker på at det går seg til etterhvert når både kroppen og sinnet kommer i gjenge og at du etterhvert klarer å finne ting du kan gjøre i løpet av dagene og få litt mening i hverdagen. *klem*

Takk. Det gjorde godt . 

Anonymkode: 61403...78e

[Gjest Kanuttius]

Tankene dine er forhåpentligvis helt normale i den situasjonen du er i. Å bli ufør er en prosess med nav og leger osv men også en prosess i oss selv. Alle tanker om livet skal snus så de passe inn med å være ufør.