Nils Håvard: bipolar og PTSD, en vanskelig kombinasjon.

[AnonymBruker]

Jeg har bp1 og PTSD, det siste etter å ha blitt voldtatt av min egen far som barn (er ung, så det er ikke så lenge siden). 
Psykologen vil gjerne at jeg får bearbeidet overgrepshendelsen litt mer, og det er jeg enig i. Jeg har holdt på hemmeligheten i mange år, og klart å "glemme" hendelsen i perioder, men i blant har den kommet igjen med voldsom angst, søvnproblemer mm. 

Det er jo vanskelig å snakke om overgrepet i seg selv, men utfordring nummer to er at jeg kjenner at det å snakke om det gir meg økt angst, uro, og aktivitetsnivå, og det er nesten så det pusher meg opp i en mild hypomani i blant. Da glemmer jeg engentlig overgrepet, men durer på med shopping, trening, sosiale sammenkomster, lite søvn osv. Blir veldig glad og hyperaktiv. 

Jeg opplever å føle meg verre enn jeg gjorde i utgangspunktet ved å snakke om det (der og da, og rett etterpå). Er det sånn at jeg må tåle litt "retraumatisering" før det blir bedre, selv om det gjør meg litt småhyper? Det er nesten så jeg sier takk och hej til psykologen, og går videre med å late som om det aldri skjedde.

Til sist lurer jeg på hvor i detalj jeg bør gå når jeg snakker om det? Jeg har ikke fortalt psykologen på detaljnivå om hvordan det var, MEN de kraftigste, vondeste følelsene ligger jo i detaljene. 

Takk.

Anonymkode: cd714...d53

[Gjest lunalovegood]

Høres ikke godt ut. Skulle kanskje tro at det å fortelle høyt om detaljene kan hjelpe (hvis du ikke blir retraumatisert) siden, som du sier, at de verste følelsene ligger der. Tricky om det påvirker de bp svingningene dine.