Medikamentell behandling etter ECT

[Tandorini]

Hei!

Jeg ser i informasjon om ECT at det er vanlig å måtte ha forebyggende behandling med antidepressiva (eller litium) i etterkant av gjennomført ECT-behandling.

Hva om indikasjonen for ECT-behandling er at ingen AD eller andre medikamenter har ført til bedring? Vil det da være riktig å sette inn noe medikament i etterkant av behandlingen?

Jeg spør selvsagt på generelt grunnlag, jeg forstår at du ikke kan svare i mitt tilfelle spesielt.

[tilstede]

6 timer siden, Tandorini skrev:

Hei!

Jeg ser i informasjon om ECT at det er vanlig å måtte ha forebyggende behandling med antidepressiva (eller litium) i etterkant av gjennomført ECT-behandling.

Hva om indikasjonen for ECT-behandling er at ingen AD eller andre medikamenter har ført til bedring? Vil det da være riktig å sette inn noe medikament i etterkant av behandlingen?

Jeg spør selvsagt på generelt grunnlag, jeg forstår at du ikke kan svare i mitt tilfelle spesielt.

De fleste som tar ect kan vel skrive under på at medisiner ikke har virket i særlig grad siden de nå måtte ta behandlingen, men jeg husker det var viktig at jeg gikk på et ssri i etterkant likevel. Det var vel et års tid ca jeg måtte stå på det i etterkant husker jeg. Noen år siden jeg tok det nå, 7-8 år siden. Dessverre virket det ikke noe godt på meg, og fucket opp hukommelsen min noe skikkelig. Men det er nå så individuelt det da.

[Tandorini]

50 minutter siden, tilstede skrev:

De fleste som tar ect kan vel skrive under på at medisiner ikke har virket i særlig grad siden de nå måtte ta behandlingen, men jeg husker det var viktig at jeg gikk på et ssri i etterkant likevel. Det var vel et års tid ca jeg måtte stå på det i etterkant husker jeg. Noen år siden jeg tok det nå, 7-8 år siden. Dessverre virket det ikke noe godt på meg, og fucket opp hukommelsen min noe skikkelig. Men det er nå så individuelt det da.

Det er sant, det gjelder vel de fleste som skal gjennom ECT, det at medisiner ikke har fungert.

Er ekstremt skeptisk til ECT, kjenner jeg har kalde føtter. Kjennes helt uvirkelig at jeg har sagt ja til det. Behandleren min sier hun har sett i journalen min at jeg har behandlingsfrist innen to uker, og jeg blir helt kald innvendig av tanken på at jeg kanskje om to uker skal være i gang.

Det er dette med hukommelsen jeg er aller mest redd for. Iallfall varige problemer. Å glemme ett og annet fra de siste par årene er sikkert bare en fordel. Det som plager meg mest er tanken på at jeg ikke vil ha kontroll på samme måte, når jeg i en periode vil ha nedsatt korttidsminne. Hvem jeg har snakket med, hvem jeg har sagt hva til.

Det er mennesker i min omgangskrets som jeg ikke ønsker å informere om at jeg skal ta ECT. Samtidig - dersom jeg virkelig får problemer med hukommelsen kan de synes jeg oppfører meg underlig, og bli veldig bekymret. Og da er det jo litt seint å fortelle om det - de vil føle det som et svik at de ikke fikk vite på forhånd. Det er jo tross alt ganske alvorlige greier det her, å bli lagt i narkose 2-3 ganger i uka og få elektrosjokk. Jeg er redd for å sette meg selv i en veldig vanskelig situasjon, viklet inn i løgner og bortforklaringer og ende opp med å såre mennesker som jeg egentlig bare hadde ønsket at kunne få holde seg i periferien.

[tilstede]

Jeg tror de fleste som tar ect behandling har litt vanskelige og motstridende følelser i forhold til behandlingen. Og i en periode var virkelig korttidsminnet mitt helt ute å kjøre. Og for å være ærlig fungerer jeg ikke helt kognitivt slik jeg gjorde før behandlingen. En klarhet i hjernen som ikke er like skarp. Fikk A på en krevende artikkel jeg skrev før behandlingen, og tror jeg ville strevd med å klare det nå. Nå tok jeg 16 behandlinger siden det virket så dårlig på meg. Det var kanskje litt i overkant mye sånn sett i ettertid. Men depresjonen min var veldig alvorlig og dyp. Jeg var så deprimert at jeg til slutt ikke klarte sitte, spise, gå. Måtte ha hjelp til å klare å gå inn på toalettet av moren min på det verste. Det var en grusom tid. Og alt ble utløst av abstinens av benzo som jeg hadde gått på i store doser av i over ti år. Foreldrene mine flyttet inn hos meg i flere måneder for å ta seg av meg og ungen min. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Jeg var jo også innlagt i deler av denne tiden.

Jeg skjønner at du ikke vil at alle i din omgangskrets skal få vite om at du tar behandlingen, men først og fremst må du bare ha fokus på at du nå faktisk skal ta denne behandlingen. Og du har ikke plikt til å fortelle noen om at du tar behandlingen heller. Det er opp til deg hvem som skal få vite.

Selv om du er skeptisk til ect så må en av og til ta en sjanse her i livet. Depresjon er alvorlige greier, og en kan få men av selve den alvorlige depresjonen også. Husk at noen har kjempegod virkning av ect og du kan være blant dem, og noen har ikke så store plager med det kognitive heller. Vi krysser fingrene for at du er blant dem også.

Uansett, lykke til så mye!

[Tandorini]

Takk for svar, og at du deler dine erfaringer.

Depresjonen min er ikke så dyp og alvorlig som din, men jeg har i lang tid vært preget av håpløshet, suicuidale tanker og total mangel på glede eller lyst. Jeg har ikke respondert tilfredsstillende på andre behandlingstiltak, og har hatt flere episoder med økt symptomtrykk som har ført til innleggelser på akuttpost. Situasjonen over tid er på ingen måte holdbar, men samtidig så humper og går dagene på et vis, så jeg tenker mye på at dersom det faktisk kan svinge litt sånn naturlig, hvorfor kan det ikke svinge opp en siste gang og bli der? Men jeg må jo høste av de erfaringene jeg har så langt, og se at det faktisk ikke har gjort det hittil.

Antall behandlinger har mye å si for hvor hardt korttidsminnet rammes, så vidt jeg har forstått. Her på sykehuset er det 9 behandlinger som er standard, og de har allerede sagt til meg at det antakelig ikke er aktuelt med flere uavhengig av resultat. Jeg må være innlagt mens behandlingen pågår, de gjør det ikke poliklinisk. Men regner med at jeg kan være mye hjemme på perm, da.

Nei, det er mye skrekkhistorier der ute. Man må bruke fornuften, og huske at det er bare de verste tilfellene man får høre om sånn på folkemunne og om man googler.

Jeg vet jeg ikke har plikt til å fortelle noen om behandlingen, men jeg er som sagt redd for å gjøre disse enkelte relasjonene rundt meg enda vanskeligere enn de er. Usikker på om jeg kan gamble på at jeg vil være kognitivt klar nok til å fortsette som jeg gjør fra før, eller om jeg "må" fortelle om hva jeg skal igjennom, for å være sikker på at det ikke blir masse forviklinger over at jeg ikke lenger har kontrollen på historiene mine.