Verdens mest mislykkede menneske.

[Gondor]

Jeg er en uføretrygdet døgenikt med psykiske problemer uten et talent her i livet. Jeg er ikke økonomisk selvstendig og er en kvise på samfunnets rumpe. I tillegg har jeg fett hår som jeg ikke orker å vaske. Jeg sover mye for å flykte vekk fra virkeligheten. Jeg har ikke en kreativ tanke i hodet og føler at jeg blir dummere og dummere for hver dag som går.

Men allikevel er jeg så naiv at jeg tror det er håp. Bare jeg fortsetter å gå turer hver dag og spiser sunt innbiller jeg meg at det utgjør en forskjell. Bare jeg fortsetter å utføre mine forpliktelser som mor kan jeg i hvert fall ha fornøyde barn. Bare jeg fortsetter å ringe til min mor når jeg føler meg ok, kan hun leve i troen på at alt er fint med meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe som skikkelige folk. Men jeg har mistet helt troen på meg selv. Og hvem vil ha meg? En halvgammal kjerring med kilometerlange gap i cv'en! Jeg skulle ønske jeg kunne fylle dagene med noe meningsfylt, men hodet er tomt for ideer.

Jeg burde virkelig satt meg ned med den boken jeg la fra meg før jul. Aktivere hodet litt. Få litt inspirasjon og nye tanker. Fortsette i farveleggingsboken min og lytte til musikk. Jeg lengter etter å skape. Livet er der jo! Jeg vil så gjerne leve et meningsfylt liv, men meningen må jeg vel finne selv.

Jeg har mislykkes med så mye og det gjør at jeg føler meg mindreverdig. Jeg skulle ønske jeg følte at jeg var verdig å bevege meg på denne planeten selv om jeg er uføretrygdet. Jeg skammer meg sånn!

 

[AnonymBruker]

Tingene fortoner seg vanskelige for de aller fleste i perioder i livet tror jeg bare de fleste snakker veldig sjelden om det

 

Hva jeg har lurt mye på er hvorfor noen av oss får påklistret kanskje en uriktig diagnose kanskje veldig tidlig i vårt liv

Det har aldr jeg funnet noe akseptabelt svar på til nå

Manglende svar på ting har dog drevet meg videre tross alt

Kanskje er det bare det at noen av oss blir aldri helt voksne

Tror ingen går helt fri for noe "psyke"så man forsker jo littegrann for også dette og kommer stadig litt lenger får man håpe slik at kanskje ettertida lærer

 

Anonymkode: d91d5...da5

[Gjest Maggie55]

Jeg føler meg bare uendelig skrudd ned i desperasjon Alle har sine ting i livet og jeg har startet å si adjø til tingene mine sånn referer jeg på alt jeg ser og hører men vet dessverre og ser at enkelte rammes så mye hardere

Alle har sine ting å si adjø til liksom selv om man er enslig psykisk opp og ned og med få nærmeste kategori

Er engstelig for at noen står klar til å ta over alt

I den aller videste forstand og stoler ikke lenger på noen

Har bestilt time hos lege som jeg håper er samvittighetsfull og bra person

Håper det går over for deg

Deperesjon kombinert med dårlige tider er kanskje bare sånn

Og det finnes en slags sannhet og balanse for alle som vil

[AnonymBruker]

Du uttrykker ord og tanker som gir et så godt inntrykk av hvordan du har det. Håper du treffer en samvittighetsfull og bra lege. 

Anonymkode: e6b6d...66f

[Gjest Maggie55]

 

Det vil alltid være noe i livet man ikke bommer på

at man treffer noen vanskelige mennesker behøver ikke bety at alle er like eller at de står stille i sitt liv til evig tid 

Ser min mor hvordan hun alltid bidrar med det hun nå kanAlltid orden på kjøkkenbenken

Men fra spøk til alvor Vi ser hvordan mange mennesker rammes så umenneskelig hardt i dag av dyp urett

Og hvordan mange virkelig har mer enn en hard arbeidsøkt hver dag og holder samfunnets tråer sammen 

En dag klarer kanskje jeg også å komme i "balanse" Dvs at jeg har nøstet ut "min ballast" og da er jeg vel forhåpentlig liten som en teskjekjærring så jeg tar ikke store plassen og er ikke lenger den evige "elefanten i rommet" der det jo også blir forurensningsproblemer til slutt har jeg hørt

Skulle jeg oppsummere mitt liv så langt så er der troll som aldri sprekker sagt med få ord ulikt meg

[AnonymBruker]

Aldri så galt at det ikke er godt for noe tenker jeg som de gamle av og til sa på gamle spillefilmer

"aintt no mountain High eniough"tenker jeg inni meg selv

Det er først de seineste  dager jeg har vært mer motig enn jeg ofte har vært i livet dels på grunn av deltagelse i dette forum som jeg helt tilfeldig kom over link til

Man må tørre å heve sin røst av og til og tolke og analysere selv om nødvendig Det mest håpløse menneskemateriellet er kanskje det mest verdifulle

Husker  i arbeidslivet når dette med muligheter iog integrering i arbeidslivet for alle grupper instruksen stod det den gang overfor mulige praktiske problemer at man kunne bare gi brannvesen i kommunen beskjed om hvor den handikappede var plassert i arbeidslokaler slik at profesjonelle visste beskjed Da var integrering mulig også for de grupper

Men alt går i trender og svinger med økonomi og kanskje folka prioriteringer

Som et stort flott musikkstykke som er et emne jeg vet null om

Anonymkode: d91d5...da5

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Aldri så galt at det ikke er godt for noe tenker jeg som de gamle av og til sa på gamle spillefilmer

"aintt no mountain High eniough"tenker jeg inni meg selv

Det er først de seineste  dager jeg har vært mer motig enn jeg ofte har vært i livet dels på grunn av deltagelse i dette forum som jeg helt tilfeldig kom over link til

Man må tørre å heve sin røst av og til og tolke og analysere selv om nødvendig Det mest håpløse menneskemateriellet er kanskje det mest verdifulle

Husker  i arbeidslivet når dette med muligheter iog integrering i arbeidslivet for alle grupper instruksen stod det den gang overfor mulige praktiske problemer at man kunne bare gi brannvesen i kommunen beskjed om hvor den handikappede var plassert i arbeidslokaler slik at profesjonelle visste beskjed Da var integrering mulig også for de grupper

Men alt går i trender og svinger med økonomi og kanskje folka prioriteringer

Som et stort flott musikkstykke som er et emne jeg vet null om

Anonymkode: d91d5...da5

Hvordan tror du det føles for trådstarter å motta disse svevende tankerekkene dine?  Å tro man får respons, for gjentatte ganger å erkjenne at det kun er svada? 

Jeg er usikker på om du bedriver bevisst trolling. I motsatt fall kan du kanskje ta dette som konstruktiv kritikk. 

Anonymkode: 9c7f8...503

[Gjest Maggie55]

Alle mennesker kan få for store og massive problemer i livet

Men jeg velger å tro at der finnes lys i tunnelen

Vi har alle vårt

[Gjest Maggie55]

Hva jeg for min egen del er mest redd for er å bare bli. sittende å knegge helt passiv i en eller annen institusjonalisert krok bare passet på av roboter og automatikk Psykisk sykdom blir neppe mer i vinden med tida Håper ikke du er psyk

[Gjest Maggie55]

Men jeg har også en usvikelig tro på at alle gjør sitt aller beste

[AnonymBruker]

På 23. januar 2017 den 0.47, Gondor skrev:

Jeg er en uføretrygdet døgenikt med psykiske problemer uten et talent her i livet. Jeg er ikke økonomisk selvstendig og er en kvise på samfunnets rumpe. I tillegg har jeg fett hår som jeg ikke orker å vaske. Jeg sover mye for å flykte vekk fra virkeligheten. Jeg har ikke en kreativ tanke i hodet og føler at jeg blir dummere og dummere for hver dag som går.

Men allikevel er jeg så naiv at jeg tror det er håp. Bare jeg fortsetter å gå turer hver dag og spiser sunt innbiller jeg meg at det utgjør en forskjell. Bare jeg fortsetter å utføre mine forpliktelser som mor kan jeg i hvert fall ha fornøyde barn. Bare jeg fortsetter å ringe til min mor når jeg føler meg ok, kan hun leve i troen på at alt er fint med meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne jobbe som skikkelige folk. Men jeg har mistet helt troen på meg selv. Og hvem vil ha meg? En halvgammal kjerring med kilometerlange gap i cv'en! Jeg skulle ønske jeg kunne fylle dagene med noe meningsfylt, men hodet er tomt for ideer.

Jeg burde virkelig satt meg ned med den boken jeg la fra meg før jul. Aktivere hodet litt. Få litt inspirasjon og nye tanker. Fortsette i farveleggingsboken min og lytte til musikk. Jeg lengter etter å skape. Livet er der jo! Jeg vil så gjerne leve et meningsfylt liv, men meningen må jeg vel finne selv.

Jeg har mislykkes med så mye og det gjør at jeg føler meg mindreverdig. Jeg skulle ønske jeg følte at jeg var verdig å bevege meg på denne planeten selv om jeg er uføretrygdet. Jeg skammer meg sånn!

 

Er egentlig litt i samme situasjon som deg. Jeg tror ikke jeg er så redd for hva andre måtte tenke om meg om jeg ikke jobber men litt lei av å måtte stå til rette for hvorfor jeg ikke jobber . Jeg vet at det er rett å prioritere barn og familie så hvil deg med god samvittighet og bruk din energi på de. Din verdi er konstant og uavhengig av hva du får til og hva livet har gjort med deg. Om man tar en tusenlapp og krøller den sammen , trakker på den og kastet den i skiten er den like mye en tusenlapp for det. Det er noe fullstendig galt med samfunnet hvis man må gjøre seg fortjent til en plass her på planeten vår. Jeg har en psykisk utviklingshemmet datter, hun er uendelig viktig for oss selv om hun aldri blir særlig samfunnsnyttig. 

jeg kam godt forstå ditt ønske om å gjøre, skape og leve... Føler noen dager jeg bare flyter rundt i et tomrom uten mål og mening. Klarer ikke finne rutiner, gått tom for noe å glede meg til ... Tiden går i ett.. Trenger noe å brenne for , rytme , rutine , engasjement. Håper å finne det som nylig uføretrygdet. Har planer om treningsstudio , om frivillighetsarbeid noen timer, om oppussingsprosjekter, hobbyer, håndarbeid, invitere en annen ensom nabo på besøk osv. Har enda ikke fått det til men håper at etterhvert så skal jeg klare det . Bare vente til våren og sola kommer ? 

 

Anonymkode: e6b6d...66f