Angst og uro, genetikk og div.

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på slutten av 30-årene. Begynner å innse at jeg har slitt med angst og indre uro hele livet. Jeg har lest en del om det og har vel landet på at jeg rett og slett har et overaktivt nervesystem. Utrolig slitsomt å gå i overlevelsesmodus bare for å betale en regning eller åpne et brev (denne angsten er beror ikke per se på livssituasjon eller annet). Jeg begynner å innse hvordan dette har påvirket alle aspekter av livet mitt til det verre. Ser et nokså tydelig mønster med selvmedisinering av alkohol fra tidlig ungdom. Tåpelig hvor mye tid som har gått til tull. Foruten at det har vært svært hemmende, så er jeg redd for at det påvirker min allmenne fysiske helsetilstand. Konstant stress og uro fører jo gjerne til kronisk sykdom og kroppslig forfall. Jeg er drittlei.

Så til løsningen: Målet er å kunne leve et "normalt" liv, og å utnytte alle ressursene som jeg faktisk har, fremfor å være "livredd" for ubetydelige ting. Som jeg ser det er det snakk om to muligheter: Enten så er dette genetisk betinget, og jeg har trukket et uheldig kort. Alternativt er det en "skade" som har skjedd underveis i livet. Altså at reseptorene mellom magesekken og hjernen(?), altså i utskillelsen av hormoner, er "skadet" på ett eller annet vis. (Med utgangspunkt i funn som indikerer at antibiotika som har tatt knekken på magebakterier kan stå for allergiepodemien i moderne tid). Noen psykiatere der ute som har betraktninger på dette? Noe forskning som peker i denne retningen?

Ett viktig premiss er at jeg ikke ønsker å redusere/døyve symptomer med angstmedisiner. Har liten tillit til at det er hensiktsmessig i det lange løp. Altfor risky og usikkert med tanke på bivirkninger. Jeg har lest om og prøvd ulike supplementer, type "adaptogener" som bistår det sympatiske nervesystemet: Ashwaghanda fungerer, men bare til en viss grad. Har også så vidt prøvd Gaba-tilskudd, men er ikke helt sikker på virkningen umiddelbart. Erfaringer? Burde jeg prøve å bruke det konsekvent over lengre tid? Hvis jeg rett og slett har lavt Gabanivå, av en eller annen grunn, så kan jeg jo leve med å ta tilskudd av det fremover.

Dette er egentlig bare løse tanker fra en person som er drittlei av å kaste bort livet på tull. Og lei av å være i konstant beredskapsmodus. Og, har faktisk en klar formening om at dette beror på fysiske fremfor psykiske ting. Tar gjerne imot innspill og betraktninger fra fagpersoner og andre.

 

 

 

Anonymkode: 3b909...542