Ekspertsvar Jeg har sluttet med Lamictal. Kan det være årsaken?

[Gondor]

Jeg føler meg tommere og tommere for hver dag som går. Jeg interesserer meg ikke for noen ting og finner ikke mening med tilværelsen. Ingenting gir meg glede. Jeg føler meg ikke deprimert. Bare totalt uengasjert og uinteressert i det som foregår rundt meg. Jeg blåser i hvordan jeg ser ut og hva slags inntrykk jeg gir andre mennesker.

Skal jeg ta meg sammen? Skrive en liste over alt jeg kan gjøre i løpet av en dag og så gjøre det? Det er bare det at alle aktiviteter virker så meningsløse. Men alt må da være bedre enn å sove, noe jeg gjør mye av.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Depresjon er mer enn tristhet. Du beskriver en depresjon.

Ja, du skal ha normal døgnrytme og komme deg ut av sengen. Du skal være i aktivitet, men som deprimert klarer du ikke alt. Du må prioritere - bl.a. deg selv. Egenpleie og en liten spasertur bør prioriteres hver dag.

Med disposisjon for depresjon kan ikke seponering av Lamictal være noen god ide.

[Gondor]

14 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Depresjon er mer enn tristhet. Du beskriver en depresjon.

Ja, du skal ha normal døgnrytme og komme deg ut av sengen. Du skal være i aktivitet, men som deprimert klarer du ikke alt. Du må prioritere - bl.a. deg selv. Egenpleie og en liten spasertur bør prioriteres hver dag.

Med disposisjon for depresjon kan ikke seponering av Lamictal være noen god ide.

Takk for svar.  Jeg kjemper for å ikke være bipolar. Jeg betviler diagnosen som er satt på meg. Hvis jeg skjerper meg, vil det gå bort da? Si at det vil gå bort!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis det hjalp å skjerpe seg ved depresjon enten den er unipolar eller bipolar, kunne vi med rette be deprimerte "ta seg sammen".

Som kvinne har du kanskje noen gang tenkt at neste måned skal jeg ikke bli sur/irritert/vanskelig slik som denne gangen og månedene før. Hvor vellykket har det vært?

Vanskelig å kjempe mot biologien med viljens kraft :-(

[ISW]

13 timer siden, Gondor skrev:

Takk for svar.  Jeg kjemper for å ikke være bipolar. Jeg betviler diagnosen som er satt på meg. Hvis jeg skjerper meg, vil det gå bort da? Si at det vil gå bort!

Du står ovenfor et valg i livet.

Du kan jo fortsette som nå. Bruke halve livet ditt på å krangle med legene, mene at du har feil diagnose, at du ikke trenger medisin, at du ikke er syk og at du bare er lat og dum. Det gjelder ikke bare psykiatri. Du mente også at du ikke trengte medisin da du måtte på legevakten fordi blodtrykket ditt var så høyt at blodårene i nesen sprakk fordi du hadde bråseponert all blodtrykksmedisin. Det var vel over 220 i overtrykk du hadde? Føler du at strategien du har valgt til nå i livet med å gjøre dette har vært vellykket? 

Alternativt kan du gå den veien millioner av mennesker har gått før deg. Akseptere at du har en sykdom og at du trenger behandling. Det er gjerne da man blir frisk. 

Ja, akkurat her kan du med fordel "skjerpe deg" og "ta deg sammen". Overlat behandlingen til de som kan det. 

[Gondor]

14 timer siden, issomethingwrong skrev:

Du står ovenfor et valg i livet.

Du kan jo fortsette som nå. Bruke halve livet ditt på å krangle med legene, mene at du har feil diagnose, at du ikke trenger medisin, at du ikke er syk og at du bare er lat og dum. Det gjelder ikke bare psykiatri. Du mente også at du ikke trengte medisin da du måtte på legevakten fordi blodtrykket ditt var så høyt at blodårene i nesen sprakk fordi du hadde bråseponert all blodtrykksmedisin. Det var vel over 220 i overtrykk du hadde? Føler du at strategien du har valgt til nå i livet med å gjøre dette har vært vellykket? 

Alternativt kan du gå den veien millioner av mennesker har gått før deg. Akseptere at du har en sykdom og at du trenger behandling. Det er gjerne da man blir frisk. 

Ja, akkurat her kan du med fordel "skjerpe deg" og "ta deg sammen". Overlat behandlingen til de som kan det. 

Nei det er ikke vellykket strategi jeg har valgt. Jeg kommer inn i perioder hvor jeg mener psykiater og lege tar feil og at jeg er frisk. Jeg skulle ønske jeg kunne slå meg til ro med diagnosene og akseptere at medisiner må til for at jeg skal ha et godt liv. Jeg skal til psykiater neste uke og skal diskutere det med ham. Jeg begynner nok med Lamictal igjen. Sånn som det er nå har jeg helt mistet troen på at det finnes noe godt i livet.

Jeg skulle ønske at jeg en gang for alle kunne akseptere sykdommene og ta foreskrevne medisiner uten å mukke. Men jeg stoler ikke på meg selv. Selv om jeg bestemmer meg for at nå skal jeg bruke fornuften, vet jeg at nye perioder kommer hvor jeg begynner å tvile igjen.