NHD og andre: Trenger håp!

[Villanda]

Trodde ikke jeg noen gang skulle komme så langt ned igjen. Så naiv jeg var!

Greier ikke smile, går rundt og griner til stadighet. Ting jeg pleide glede meg til/over, gruer jeg meg til. Greier ikke ta meg av barna skikkelig en gang (de har andre trygg voksne rundt seg også) Skulle ønske jeg bare kunne sove bort tiden. Trøtt og energiløs nesten hele tida. Kommer meg opp og ut, får gjort litt, men er ikke så mye utenfor hjemmet som vanlig, unngår noen aktiviteter fordi jeg ikke greier stoppe å grine.  Irritabel og utålmodig. Har en uro. Sover mellom 4 og 6 timer, oppstykka søvn, om natta, sover ikke om dagen. Lyst å kaste eller knuse ting, eller gjøre meg selv vondt (jeg gjør det ikke) på det meste desperate. Ja desperat. Føler meg desperat. Tenker stadig at jeg orker ikke mer. Orker ikke ha det sånn i flere måneder framover ( den ene gangen før det har vært så ille, varte det i over et halvt år) Ikke flere dager heller egentlig. Det har vært sånn bare noen uker, og allerede synest jeg det er uutholdelig. Holder det ikke ut, tenker jeg, men så har jeg jo ikke noe valg da. Den ene gagnen før jeg var så langt nede, hadde jeg mye selvmordstanker. Tanken streifer meg nå, men jeg kan ikke gjøre det mot barna. Da har jeg ikke den "løsningen". Denne episoden er som den for 11 år siden da jeg var lagt inn og fikk td borderline. Noen av episodene mine minner om det. Fått bp2-diagnose i ettertid, og mange biter har fallt på plass med den.

Altså, jeg står opp senest 07.20 (oftest mye før, siden jeg sover dårligst siste del av natta), er ute av huset minst en gang om dagen, forsøker å gå tur, innom arbeid m.m. Forsøker å jobbe med tankemønster (men tankene når ikke inn til følelsen av hjelpesløs- og håpløshet)

Fungerer egentlig fint (bortsett fra når det gjelder konsentrasjon og hukommelse), i jobb og familien, og har det bra utenom episodene. Men nå er jeg så redd at jeg skal forbli i denne tilstanden.

Bruker Efexor 225, Tolvon 30, Lamictal 400 (s-lamotrigin under 10). Vet du har nevnt at Remeron er bedre enn Tolvon, men har brukt det før, 45 mg. sammen med Efexor. Det hjalpe på søvn. Det tok et halvt år før det "hjalp på depresjonen.

Uff.. lurer på om, når jeg skal forklare meg til de som skal hjelpe meg, i RL, ikke her, om jeg uttaler meg for "saklig" på en måte, så jeg virker bedre enn hva jeg er. Slitsomt å være så fornuftig!

Føler meg bare så desperat. Til å begynne med denne episoden, var det tydelig forskjell på formiddag og kveld. Det skillet er mer hvisket ut nå. Ettermiddagene og kveldene ligner formiddagene.

Noe som kan hjelpe som ikke tar måneder før det virker?

Om Lamictal kan økes, så hjelper det vel ikke så veldig på en pågående depresjon?

Den ene gangen før det var såpass ille, ble det snakket om ECT eller Nardil, eller var det Aurorix, tror jeg, men da ble jeg altså lagt inn og fikk tentativt borderline, så da var det jo ikke altuelt. Så "brant" depresjonen "ut" til slutt. Når jeg leser om ECT, så ser jeg jo at det skal være forsøkt mange medisiner på forhånd, eller man skal være suicidal eller ikke spise.

Blir man alt i alt fortere bra hvis man slutter å spise?

Er Nardil og Aurorix noe bra egentlig?

Hvorfor er det egentlig så snevre indikasjoner på ECT?  Det er nok kostbart, men hvis det kan få folk raskere tilbake i jobb, og foreldre til år raskere fungere som foreldre igjen? Finnes medisiner som kan hjelpe like raskt?

Etter netter med søvn, er dagene noe bedre. Sover godt på 7,5 mg. Imovane. Hvor ofte kan den tas uten at man blir avhengig? Vil ikke risikere å bli avhengig, da skyver jeg bare problemet framover, selv om det noen ganger er fristende  å dope seg så man kunne sove bort store deler av døgnet..

 

Blir det forresten ordnet så man kan skrive fra mobilen igjen?