Fosterforeldre - erfaringer?

[Jessicaxdx]

Hei! Jeg har opprettet denne tråden på Kvinneguiden også, men jeg fikk slengt dritt, utvitenhet, og mangel på sympati etter meg. Vær grei å kom med velmente råd, eller la vær å kommentere. Vær så snill. Jeg vet at jeg selv vet hva som er best for meg, men jeg ønsker at voksne mennesker som ikke kjenner meg skal komme med innspill.

Jeg er ei jente på 15 år som lurer på et par ting angående fosterhjemplassering, og kanskje få noen gode råd. Dette er komplisert, men jeg skal forsøke å ordlegge tankene mine.

Jeg har opplevd langt mer enn det en 15 - åring skal oppleve. Jeg har opplevd psykisk og fysisk vold i 11 år, tildelt rollen som syndebukk, og levd under ekstremt kaotiske forhold i familien. Jeg hadde store omsorgsoppgaver, og jeg ble selvstendig i ung alder. Jeg ble mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble angrepet fysisk og verbalt, ble skjelt ut på det groveste av medelever, og jeg hadde ingen venner. Jeg hadde ikke en trygg base rundt meg. Jeg forberedte meg ofte på fare, og jeg var i konstant alarmberedskap. Jeg ble hjelpeløs når det gjaldt å håndtere vanskelige følelser, og det var lite et barn kunne gjøre for å skjerme seg mot dette. Dette utviklet seg til absurde forsvarsmekanismer.

Det ble en rekke bekymringsmeldinger, og omsorgsovertakelse etter barnevernloven ble et faktum. Jeg flyttet i fosterhjem når jeg var 11 år. Jeg flyttet i fosterhjem når jeg var 11 år. Jeg hadde store tillit- og relasjonsproblemer, og fosterforeldrene mine fikk et oppdrag som nærmest gikk fra dag til dag. Jeg turte ikke å slippe noen innpå meg i frykt for å bli avvist eller forlatt. Jeg kunne gjennom kroppsspråk og holdning være svært avvisende, og jeg var utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst. Jeg hadde en uunvikende atferd, og jeg var verbalt utagerende. Mine utageringer var som ofest et virkemiddel for motstand, de var til tider voldsomme og ikke aldersadekvat. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt. Det var en turbulent start, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg. Det måtte til hundrevis av samtaler for at jeg sakte men sikkert slapp fosterforeldrene mine innpå meg. Det gikk etterhvert betydelig bedre meg meg på mange områder i livet. Jeg ble mer stabil, begynte å utvise normal høflighet, og jeg fikk en atferd som var i tråd med normale normer og regler. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med familiemedlemmer, mange gode venner, skole, og fritidsaktiviteter. Dette varte i 3 år.

Det skulle bli kortvarig lykke. I fjor høst var det et par uheldige hendelser i hjemmet, og bosituasjonen ble etterhvert ustabil med krangling, konflikter, og misforståelser. Det var også mindre barn i hjemmet, jeg ville skjerme barna ovenfor vår krangling, og dermed valgte jeg å flytte, da det ikke var hensiktsmessig for noen at jeg fortsatte å bo der slik situasjonen hadde blitt. Det ble nok et relasjonsbrudd, og etter dette bruddet ble jeg en flyttebrikke i systemet. Jeg har flyttet 8-9 ganger på et halvt år, og har mange ganger måttet byttet vaner, rutiner, venner, og skole. Jeg har også vært i farlige miljøer hvor jeg har vært eksponsert for vold og overgrep, og vist en signalatferd preget av vagabondering. Dette har gjort til at jeg også har vært plassert på atferdsparagrafer.

Jeg får et individualtilbud hos helsevesenet, så lenge jeg er i stand til å nyttiggjøre meg av dette. Jeg går til psykolog for store, sammensatte traumer. Det hjelper meg mye å få kunnskap om ulike reaksjoner, og det gir meg innsikt og forståelse til å ufarliggjøre en del ting. Jeg har en superflink, empatisk, og forståelsesfull psykolog. Dette er en lang prosess, og dette er en behandling som kan ta flere år. 

 Det var kort fortalt om historikken min, slik at dere kan danne dere et bilde av meg.

Jeg skal endelig få et langvarig botilbud. Vi skal finne et familiehjem til meg. Jeg er inkludert i denne prosessen, og jeg er med på alle formidlingsmøter, noe som er svært uvanlig. Jeg har flinke kontaktpersoner i barnevernet, og jeg opplever å bli hørt, møtt, og forstått.

Det er ikke umulig å finne et familiehjem til meg, men det vil bli vanskelig, veldig vanskelig. Det kan ta flere måneder. Jeg er et krevende barn, og nærmeste omsorgsspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg, noe som gjør til at jeg fort kan bli en belastning. Jeg er i en stabil fase nå. Jeg er selvstendig for alderen, noe som gjør til at jeg føler det er '' for sent''. Jeg føler at ingen vil ha et barn som meg, de aller fleste vil ha små barn. Men vil ikke gi opp. Jeg har blitt oppfordret til å skrive ned mine ønsker, og barnevernet skal forsøke å møte meg så langt det lar seg gjøre. Jeg vil ikke komme med krav, men jeg vil finne det riktige hjemmet som kan matche meg. Jeg vil at dere skal komme med innspill til bestillinga, helst noen med erfaring innen barnevern og\eller fosterhjem.

Hvordan bør de møte meg?

Når det oppstår konflikter, hvordan skal vi møte hverandre?

Bør det være andre barn?

Alder?

Beklager for et rotete innlegg, det haster litt. Håper noen kan hjelpe meg. 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Hei! Jeg har opprettet denne tråden på Kvinneguiden også, men jeg fikk slengt dritt, utvitenhet, og mangel på sympati etter meg. Vær grei å kom med velmente råd, eller la vær å kommentere. Vær så snill. Jeg vet at jeg selv vet hva som er best for meg, men jeg ønsker at voksne mennesker som ikke kjenner meg skal komme med innspill.

Jeg er ei jente på 15 år som lurer på et par ting angående fosterhjemplassering, og kanskje få noen gode råd. Dette er komplisert, men jeg skal forsøke å ordlegge tankene mine.

Jeg har opplevd langt mer enn det en 15 - åring skal oppleve. Jeg har opplevd psykisk og fysisk vold i 11 år, tildelt rollen som syndebukk, og levd under ekstremt kaotiske forhold i familien. Jeg hadde store omsorgsoppgaver, og jeg ble selvstendig i ung alder. Jeg ble mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble angrepet fysisk og verbalt, ble skjelt ut på det groveste av medelever, og jeg hadde ingen venner. Jeg hadde ikke en trygg base rundt meg. Jeg forberedte meg ofte på fare, og jeg var i konstant alarmberedskap. Jeg ble hjelpeløs når det gjaldt å håndtere vanskelige følelser, og det var lite et barn kunne gjøre for å skjerme seg mot dette. Dette utviklet seg til absurde forsvarsmekanismer.

Det ble en rekke bekymringsmeldinger, og omsorgsovertakelse etter barnevernloven ble et faktum. Jeg flyttet i fosterhjem når jeg var 11 år. Jeg flyttet i fosterhjem når jeg var 11 år. Jeg hadde store tillit- og relasjonsproblemer, og fosterforeldrene mine fikk et oppdrag som nærmest gikk fra dag til dag. Jeg turte ikke å slippe noen innpå meg i frykt for å bli avvist eller forlatt. Jeg kunne gjennom kroppsspråk og holdning være svært avvisende, og jeg var utrolig lite sjarmerende når det sto på som verst. Jeg hadde en uunvikende atferd, og jeg var verbalt utagerende. Mine utageringer var som ofest et virkemiddel for motstand, de var til tider voldsomme og ikke aldersadekvat. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt. Det var en turbulent start, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg. Det måtte til hundrevis av samtaler for at jeg sakte men sikkert slapp fosterforeldrene mine innpå meg. Det gikk etterhvert betydelig bedre meg meg på mange områder i livet. Jeg ble mer stabil, begynte å utvise normal høflighet, og jeg fikk en atferd som var i tråd med normale normer og regler. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med familiemedlemmer, mange gode venner, skole, og fritidsaktiviteter. Dette varte i 3 år.

Det skulle bli kortvarig lykke. I fjor høst var det et par uheldige hendelser i hjemmet, og bosituasjonen ble etterhvert ustabil med krangling, konflikter, og misforståelser. Det var også mindre barn i hjemmet, jeg ville skjerme barna ovenfor vår krangling, og dermed valgte jeg å flytte, da det ikke var hensiktsmessig for noen at jeg fortsatte å bo der slik situasjonen hadde blitt. Det ble nok et relasjonsbrudd, og etter dette bruddet ble jeg en flyttebrikke i systemet. Jeg har flyttet 8-9 ganger på et halvt år, og har mange ganger måttet byttet vaner, rutiner, venner, og skole. Jeg har også vært i farlige miljøer hvor jeg har vært eksponsert for vold og overgrep, og vist en signalatferd preget av vagabondering. Dette har gjort til at jeg også har vært plassert på atferdsparagrafer.

Jeg får et individualtilbud hos helsevesenet, så lenge jeg er i stand til å nyttiggjøre meg av dette. Jeg går til psykolog for store, sammensatte traumer. Det hjelper meg mye å få kunnskap om ulike reaksjoner, og det gir meg innsikt og forståelse til å ufarliggjøre en del ting. Jeg har en superflink, empatisk, og forståelsesfull psykolog. Dette er en lang prosess, og dette er en behandling som kan ta flere år. 

 Det var kort fortalt om historikken min, slik at dere kan danne dere et bilde av meg.

Jeg skal endelig få et langvarig botilbud. Vi skal finne et familiehjem til meg. Jeg er inkludert i denne prosessen, og jeg er med på alle formidlingsmøter, noe som er svært uvanlig. Jeg har flinke kontaktpersoner i barnevernet, og jeg opplever å bli hørt, møtt, og forstått.

Det er ikke umulig å finne et familiehjem til meg, men det vil bli vanskelig, veldig vanskelig. Det kan ta flere måneder. Jeg er et krevende barn, og nærmeste omsorgsspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg, noe som gjør til at jeg fort kan bli en belastning. Jeg er i en stabil fase nå. Jeg er selvstendig for alderen, noe som gjør til at jeg føler det er '' for sent''. Jeg føler at ingen vil ha et barn som meg, de aller fleste vil ha små barn. Men vil ikke gi opp. Jeg har blitt oppfordret til å skrive ned mine ønsker, og barnevernet skal forsøke å møte meg så langt det lar seg gjøre. Jeg vil ikke komme med krav, men jeg vil finne det riktige hjemmet som kan matche meg. Jeg vil at dere skal komme med innspill til bestillinga, helst noen med erfaring innen barnevern og\eller fosterhjem.

Hvordan bør de møte meg?

Når det oppstår konflikter, hvordan skal vi møte hverandre?

Bør det være andre barn?

Alder?

Beklager for et rotete innlegg, det haster litt. Håper noen kan hjelpe meg. 

Dette gjorde vondt å lese. Anbefaler deg å ta det opp med din psykolog.

Anonymkode: 50602...396

[AnonymBruker]

Du har skrevet mange lignende innlegg her inne etter hvert. Forstår at du har behov for å bli sett og få tilbakemeldinger. Er likevel i tvil om det er særlig konstruktivt for deg. Når du er så heldig å ha både en nær og god dialog med barnevernet og en dyktig psykolog som du treffer to ganger i uken, vil de kunne gi deg mye bedre innspill enn tilfeldige mennesker i ulike forum, som ikke kjenner deg og din problematikk tilstrekkelig for å kunne gi meningsfulle råd. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: f482f...177

[Jessicaxdx]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har skrevet mange lignende innlegg her inne etter hvert. Forstår at du har behov for å bli sett og få tilbakemeldinger. Er likevel i tvil om det er særlig konstruktivt for deg. Når du er så heldig å ha både en nær og god dialog med barnevernet og en dyktig psykolog som du treffer to ganger i uken, vil de kunne gi deg mye bedre innspill enn tilfeldige mennesker i ulike forum, som ikke kjenner deg og din problematikk tilstrekkelig for å kunne gi meningsfulle råd. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: f482f...177

Du har absolutt et poeng i det du skriver, og jeg er veldig enig i det.

Men jeg ønsker gode råd fra folk som ikke kjenner meg, litt mer '' generelle '' svar.

[frosken]

7 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Du har absolutt et poeng i det du skriver, og jeg er veldig enig i det.

Men jeg ønsker gode råd fra folk som ikke kjenner meg, litt mer '' generelle '' svar.

Jeg tror heller ikke din bruk av nettet er så konstruktiv, jeg tror du bør formulere dine egne tanker og følelser rundt dette - uten suffløse utenifra fra folk som ikke kjenner helheten.

Helg generelt så synes jeg du ofte ser ut til å blande det at du vet hva du ønsker og at du vet hva som vil være bra for deg. Jeg tror du vet hva du ønsker av og til, men at du ofte kan ta feil mht hva som vil være bra for deg.

Lykke til videre:-)

[Jessicaxdx]

1 minutt siden, frosken skrev:

Jeg tror heller ikke din bruk av nettet er så konstruktiv, jeg tror du bør formulere dine egne tanker og følelser rundt dette - uten suffløse utenifra fra folk som ikke kjenner helheten.

Helg generelt så synes jeg du ofte ser ut til å blande det at du vet hva du ønsker og at du vet hva som vil være bra for deg. Jeg tror du vet hva du ønsker av og til, men at du ofte kan ta feil mht hva som vil være bra for deg.

Lykke til videre:-)

Jeg forklarer historikken min, slik at dere kan få helhetsbildet. Jeg vet hva som er bra for meg og hva jeg ønsker, men jeg ønsker det bekreftet på en eller annen måte. Takk.

[frosken]

2 minutter siden, Jessicaxdx skrev:

Jeg forklarer historikken min, slik at dere kan få helhetsbildet. Jeg vet hva som er bra for meg og hva jeg ønsker, men jeg ønsker det bekreftet på en eller annen måte. Takk.

På hvilken måte mener du at utenforstående mennesker på nettet kan bekrefte hva du ønsker og hva som er bra for deg?

 

[Jessicaxdx]

3 minutter siden, frosken skrev:

På hvilken måte mener du at utenforstående mennesker på nettet kan bekrefte hva du ønsker og hva som er bra for deg?

 

Fordi jeg deler MYE informasjon.