Synes dere det er slitsomt og vanskelig å drifte " et hjem"?

[AnonymBruker]

En psykolog sa "Er det ikke det samme hvor man er" ?

Er dere enig i det?

Flere jeg har snakket med i livet forteller om hjemlengsel Nesten alltid dit de vokste opp i tidlige barneår

Jeg føler det ikke slik men jeg sliter med å leve op til andres definisjoner av " et hjem" og de ingredienser de mener det skal inneholde 

Er det noen som kjenner igjen den opplevelsen ?

Anonymkode: dbb49...14e

[AnonymBruker]

Det å " drifte" et hjem er utfordrende. Jeg hadde store forventninger til det å få mann og barn og skape et hjem. Har kanskje vært det mest givende i livet men også svært utfordrende. Syns at det er som kvinne et så stort ansvar og jeg tenker ofte på min egen oppvekst og sammenligner ... Jeg skulle ønske at jeg hadde klart å skape et hjem på samme måte som mine foreldre  og jeg syns ofte at folk rundt meg er flinkere til dette...

Men jeg elsker mann og barn og vil alltid stille opp for de. Vi hører på en måte sammen ... Så da får det vel våge seg om huset er litt rotete, at jeg ikke har vært like sporty og aktiv som naboene når det gjelder tur og aktiviteter osv . Jeg har ikke vært så flink med regler og grensesetting som jeg sikkert burde. Jeg kunne nok ha laget mye mer hjemmelaget og sunn mat. Hatt bedre rutiner og gått flere fjellturer  ..  Men jeg har pratet mye med ungene . Sittet på sengekanten og snakket om livet. Hatt de mye på fanget og sett de ... Vi har sunget mye her hjemme. Vi elsker musikk. 

Min barndom var veldig anderledes enn hva mine barn opplever . Jeg blir aldri en byjente. Er ofte hjemme på gården der jeg vokste opp. Får en slags fred av det. Er plutselig meg selv igjen og vet hvem jeg er.... 

Men mine barn føler det samme for denne plassen i byen der de har vokst opp . Så da er vel dette også er hjem ... 

 

Anonymkode: 3e94f...424

[Lillemus]

Ja, siden jeg er alene om å ha ansvaret for leiligheten min og har to ungdommer (har vært deltids alenemor siden de var 3 og 5 år) så har det i perioder vært slitsomt og tungt. Nå er ungene store (vgs) og det er adskillig lettere på mange måter, man kan ta mer hensyn til seg selv. Jeg har også en kjæreste med stort hus og innrømmer glatt at jeg ikke har sjanse til å holde både leilighet og hus rent og ryddig til enhver tid. Så jeg ser virkelig frem til den dagen jeg har bare ett bosted å holde styr på!  

Om jeg har klart å skape et godt hjem for ungene i oppveksten? Ja, det tror og håper jeg. Som anonym over her så skulle nok jeg også vært flinkere til å holde leiligheten ren og strøken, gitt dem mat som er hjemmelaget fra bunnen av og alt det der - men vi har kost oss mye sammen, ledd mye og vi sier nesten hver dag at vi er glade i hverandre og jeg får masse klemmer av dem og de viser at de setter pris på sin gamle mor. Så da får jeg vel være fornøyd lell.  

[morsan]

Jeg er enig med Lillemus at det kan være tungt å dra lasset alene, men enda verre å gjøre det "alene" i et forhold. 

Det er utrolig hvor mye lettere alt går når man har et positivt og godt arbeidsfellesskap med partneren. 

[AnonymBruker]

1 time siden, morsan skrev:

Jeg er enig med Lillemus at det kan være tungt å dra lasset alene, men enda verre å gjøre det "alene" i et forhold. 

Det er utrolig hvor mye lettere alt går når man har et positivt og godt arbeidsfellesskap med partneren. 

Veldig sannt det du sier der. Jeg har gode  venninner som er alene om ansvaret . De gjør en fantastisk jobb og kanskje bedre enn meg. Det er vanskeliger for andre å forstå at en del kvinner står " alene" med ansvaret for unger og hjem selv om de er i et forhold .... Min mann er litt gammeldags og forventer at det er min jobb liksom. Det har vært ekstra utfordrende når jeg har vært psyk og ingen har tatt over " mine" oppgaver. 

Anonymkode: 3e94f...424

[morsan]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig sannt det du sier der. Jeg har gode  venninner som er alene om ansvaret . De gjør en fantastisk jobb og kanskje bedre enn meg. Det er vanskeliger for andre å forstå at en del kvinner står " alene" med ansvaret for unger og hjem selv om de er i et forhold .... Min mann er litt gammeldags og forventer at det er min jobb liksom. Det har vært ekstra utfordrende når jeg har vært psyk og ingen har tatt over " mine" oppgaver. 

Anonymkode: 3e94f...424

Ja, og ikke bare ansvaret og faktisk utførelse av arbeidsoppgaver, men generell innstilling fra partneren til det som må gjøres og manglende kreditering av det som blir gjort av den andre. 

[Gjest Xtra]

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som mener at det i utgangspunktet er kvinnen som har hovedansvaret for å drifte hjemmet/hjemmene. Slik har jeg heldigvis aldri hatt det, og kunne aldri slått meg sammen med en mann med slik oppfatning. Om et par er enige om at mor skal være husmor/hjemmearbeidende stiller det seg selvsagt annerledes, men jeg kunne aldri hatt den rollen.

 

Forøvrig enig i at det er mye å tenke på og ordne med - selv når man er to. En kunne tenkt seg både vaktmester, barnepike, vaskehjelp og en husholderske som hadde oppsyn med alt. Men det er jo tilfredsstillende å klare seg uten, det bidrar jo nettopp til det å skape et hjem, selv om det på ingen måte er perfekt. 

Endret 25. mai 2017 av Xtra

[AnonymBruker]

Det er slitsomt å huske på å vaske bad, skifte sengetøy og sånt.

Anonymkode: 177e2...95b

[Lillemus]

1 time siden, Xtra skrev:

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som mener at det i utgangspunktet er kvinnen som har hovedansvaret for å drifte hjemmet/hjemmene. Slik har jeg heldigvis aldri hatt det, og kunne aldri slått meg sammen med en mann med slik oppfatning. Om et par er enige om at mor skal være husmor/hjemmearbeidende stiller det seg selvsagt annerledes, men jeg kunne aldri hatt den rollen.

Helt enig og jeg har heller aldri hatt det sånn, bortsett fra i egen heim hvor jeg er den eneste voksne.  Men jeg synes ikke at jeg kan forvente at kjæresten tar alt der i huset når jeg faktisk er der halvparten av tiden og roter, søler og bruker både sengetøy og kopper og legger igjen skittentøy heller.  Det er ikke sånn at det første jeg gjør når jeg kommer er å ta frem støvsugeren eller tømme oppvaskmaskina, men vi tar nå et skippertak felles innimellom.

[morsan]

23 timer siden, Xtra skrev:

Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som mener at det i utgangspunktet er kvinnen som har hovedansvaret for å drifte hjemmet/hjemmene. Slik har jeg heldigvis aldri hatt det, og kunne aldri slått meg sammen med en mann med slik oppfatning.

Det er vel ikke nødvendigvis slik at alle sider ved en person er synlig eller sågar til stede i utgangspunktet? Mulig det bare var min dårlige dømmekraft, men jeg føler ikke at den jeg valgte da jeg var 23 år var den jeg skilte meg fra snaut 24 år senere. Det tok også nesten 8 år før vi fikk barn. Det var iallfall aldri uttalt, verken tidlig i forholdet eller på slutten, at det var kvinnens/mitt ansvar å drifte hjemmet, men de facto ble det slik når han etterhvert som årene gikk meldte seg mer og mer ut av familien og bare tenkte på seg selv.

[Gjest Xtra]

2 timer siden, morsan skrev:

Det er vel ikke nødvendigvis slik at alle sider ved en person er synlig eller sågar til stede i utgangspunktet? Mulig det bare var min dårlige dømmekraft, men jeg føler ikke at den jeg valgte da jeg var 23 år var den jeg skilte meg fra snaut 24 år senere. Det tok også nesten 8 år før vi fikk barn. Det var iallfall aldri uttalt, verken tidlig i forholdet eller på slutten, at det var kvinnens/mitt ansvar å drifte hjemmet, men de facto ble det slik når han etterhvert som årene gikk meldte seg mer og mer ut av familien og bare tenkte på seg selv.

Ja,man kan nok ikke iethvert tilfelle vite hvordan en person utvikler seg. Dessuten har man jo gjerne "ølbriller" på når man er forelsket, set det man vil se og tolker det meste i beste mening. En nyskilt venninne var overrasket og synes nok jeg var litt etterpåklok da jeg sa at jeg hadde skjønt allerede tidlig i forholdet at eksen var ganske ego, dvs. for over 15 år siden. Tror ikke jeg er noen veldig menneskekjenner, hun valgte bare, mer eller mindre ubevisst,  å se bort fra alle tegnene i mange år.

[morsan]

7 timer siden, Xtra skrev:

Ja,man kan nok ikke iethvert tilfelle vite hvordan en person utvikler seg. Dessuten har man jo gjerne "ølbriller" på når man er forelsket, set det man vil se og tolker det meste i beste mening. En nyskilt venninne var overrasket og synes nok jeg var litt etterpåklok da jeg sa at jeg hadde skjønt allerede tidlig i forholdet at eksen var ganske ego, dvs. for over 15 år siden. Tror ikke jeg er noen veldig menneskekjenner, hun valgte bare, mer eller mindre ubevisst,  å se bort fra alle tegnene i mange år.

Ja, man har sine beveggrunner for å se partneren med rosenbriller. 

[Nicklusheletida]

På 25.5.2017 den 6.24, AnonymBruker skrev:

En psykolog sa "Er det ikke det samme hvor man er" ?

Er dere enig i det?

Flere jeg har snakket med i livet forteller om hjemlengsel Nesten alltid dit de vokste opp i tidlige barneår

Jeg føler det ikke slik men jeg sliter med å leve op til andres definisjoner av " et hjem" og de ingredienser de mener det skal inneholde 

Er det noen som kjenner igjen den opplevelsen ?

Anonymkode: dbb49...14e

Nei, jeg synes ikke det er vanskelig.

Jeg synes det kan være slitsomt å pakke for å reise til kjæresten om fredagene og ikke ha helgene til å gjøre unna en del ting hjemme hos meg selv. 

Jeg må bruke ukedagene til å få gjort ting hjemme hos meg selv og det kan være litt slitsomt de ukene jeg ikke er hjemme før 18 og 19.00. Spesielt fordi jeg skal tid til å trene også. 

Men i forhold til den tiden jeg hadde stort hus, stor hage, full jobb, 3 unger med fritidsaktiviterer og en mann som pendlet, er dette INGENTING 

Jeg har dessuten ferie når jeg er hos kjæresten, da han er superflink til å holde orden i eget hjem.