Suicidal men ikke hjelp å få:-(

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei 15 år gammel jente. Har skrevet mange lignede innlegg på DOL tidligere - men situasjonen er endret. Det er veldig vanskelig og krevende å stå frem med dette - men skal prøve å forklare litt. Jeg er ikke ute etter empati. Jeg er ikke oppmerksomhetssyk. Jeg ønsker å diskutere noen tanker med dere.

Historikk: Jeg har en svært traumatisk oppvekst. Jeg har opplevd fysisk og psykisk vold og vært i en familiesyklus preget av utrygghet og frykt for ny vold. Min mor var psykisk syk og manipulerende. Derfor lærte jeg meg å kjenne familiens syklus og la merke til den minste forandringen i fars og mors atferd og stemningsleie. Jeg har læt seg absurde forsvarsmekanismer for å unngå fare og håndtere skremmende erfaringer. Det er derfor grunn til å konludere med at familievold sine 11 første leveår i betydelig grad kan føre til negative konsekvenser i tenårene - noe som det har. Jeg har også blitt mobbet fra 1-6 klasse. Jeg ble angrepet fysisk og verbalt og ble skjelt ut på det groveste av medelever. Jeg har også blitt eksponert for vold og overgrep i farlige miljøer. Dermed har jeg store og sammensatte traumer.

Det ble så klart en rekke bekymringsmeldinger og omsorgsovertakelse etter barnevernloven ble et faktum. Jeg flyttet i fosterhjem når jeg var 11 år gammel. Det begynte med at jeg var svært avvisende og ikke i stand til å regulere egne følelser. Jeg hadde en voldsom atferd og var verbalt utagerende. Mine utageringer var som oftest et virkemiddel for motstand og de var til tider voldsomme og ikke alderdsadekvat. Min funksjon var hele tiden svært varierende og min atferd var til tider ikke i tråd med normale normer og regler. Dette var ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trengte å bli kvitt. Jeg kunne ha gradvis forbedring for så regresjon og tilbakefall til gammelt handlingsmønster.

Det var en turbulent start - men hundrevis av samtaler førte imidlertidig til at jeg gradvis var villig til å revudere egne verdier og holdninger. Jeg lærte meg å bli grensesatt og leve innenfor rammer og regler, noe som jeg responerte positivt til. Det krevde lang og tålmodig innsats - og fostermor var svært tålmodig, dyktig og omsorgsfull. Jeg begynte å utvise normal høflighet og forstå sosiale koder og regler. Jeg begynte på skole og fikk et stort nettverk rundt meg med skole, venner og fritidsaktiviteter. Jeg var lykkelig og omverden kjente meg som blid, selvstendig og oppegående. Det varte i ca. 4 år.

I høst 2016 var det et par uheldige hendelser i hjemmet. Det var også mindre barn i hjemmet, jeg og fosterforeldrene mine ville skjerme barna ovenfor vår krangling og dermed valgte jeg å flytte, da det ikke var hensiktsmessig for noen at jeg bodde der slik situasjonen hadde blitt. Det ble nok et relasjonsbrudd og bruddet var svært vanskelig for oss. Etter dette bruddet har jeg flyttet 24 ganger på 8,5 måneder. Jeg har vedvarende blitt utsatt for fysisk, brutal makt, tvang, skjeriming, tilbakeholdelse, overvåkning, trass og tilværelse som ligner et fengselsopphold. Jeg har vist en signalatferd preget av vagabondering og vært i et mønster med selvmordsatferd, utagering, knusing, selvskading på medikamenter og grenseløs atferd. Jeg har hatt omfattende og ulike tiltak rundt meg og har hatt sterke reaksjoner på tvang - noe som har ført til enda mer tvang. Denne flyttehistorikken har vært meget skadelig og har forsterket mine utageringer. Kunne skrevet mye mer, for denne saken er så grusom - men velger å avslutte her da det ikke er relevant for spørsmålene mine.

Behandling: Jeg går til psykolog 1 gang i uka. Han er ekstremt dyktig og er åpen og ikke dømmende. Han tenker helhetlig og er opptatt av de problemene som kanskje kan ulme under overflaten. Han kan presse grensene mine og har evnen til å utfordre og er ærlig og tilstede. Han bruker ikke kjappe løsninger - men det er rom for å bruke tid, rom for dybde, for kreative løsninger hvis kommunikasjonen står fast eller om det er en hindring på veien. Han er forståelsesfull og har mye tillit til han. Har gått til han i ca. 6 måneder.

For ca. 1 uke siden så sendte jeg melding til psykolog om at jeg ikke er i behov av samtale lenger og ønsker å avslutte behandlingen for godt. Jeg sier at jeg skal ta ansvar for min egen skjebne og at jeg har skrevet et takke- og avskjedsbrev til han og sier at uansett hva som skjer, at jeg håper at han tilgir meg. Psykolog ble særdeles bekymret og kontaktet nærmeste pårørende. Jeg ble da funnet med en ledning rundt halsen (stranguleringsforsøk). Den metoden funket ikke. Jeg fortalte ikke om forsøket til psykolog - men beklaget meg på det sterkeste dagen etter. Jeg sa at det var en ubesluttsom avgjørelse i affekt og at jeg handlet irrasjonellt og ukritisk. Jeg ba om å fortsette med samtaler og møtte opp på samtale kort tid etter. Jeg fortalte om håpløshet og fortvilelse og at døden virker tilfredstillende. Jeg forteller om avskjedsbrev og konkrete selvmordsplaner. Jeg gråt svært mye og var tydelig opprørt. Men ble sendt hjem uten tilbud om innleggelse.

Svingdør-pasient i psykiatrien: Jeg har utallige selvmordsforsøk bak meg, både med og uten suicidal hensikt. Det at jeg har overlevd tidligere forsøk, betyr at jeg i noen tilfeller har sørget for å bli funnet i tide slik at jeg har fått behandling. Jeg har prøvd å søke akutthjelp, og det har i noen få tilfeller ført til akuttinnleggelse på skjermet avdeling i voksenpsykiatrien. Min mening er at det ikke er forsvarlig at et barn i en slik tilstand skal være sammen med psykisk syke voksne på skjermet avdeling. Jeg har som oftest blitt utskrevet mot min vilje fra barne- og ungdomspsykatrien når jeg har vært ''frisk nok'' - eller rettere sagt - tilsynelatende ferdigbehandlet etter et eller to døgn. Jeg har ofte blitt sett på som en krevende og håpløs pasient og mine erfaringer har som oftest vært preget av arroganse, manglende faglig oppfølging og liten vilje til å se på alternative løsninger. Jeg har lite tillit til psykiatrien og tillitsproblemene har også sammenheng med flere uheldige og traumatiske opplevelser jeg har hatt på forskjellige psykiatriske avdelinger. Å få akutthjelp på legevakta er nærmest umulig når man er kronisk suicidal. Jeg føler seg stemplet i det man kommer inn. Det er så vondt. Jeg har jevnlig blitt møtt med en rygg som gir god faen og jeg har blitt overlatt til meg selv når jeg har trengt beskyttelse fra meg selv.

Deprimert: I natt så oppdaget jeg at jeg satt og planla min egen begravelse. Det har sneket seg inn i tankene litt etter litt. Har begynte å gjøre forberedelser også, med å pakke ned eiendeler i esker blant annet slik at det skal bli enklere for de som kommer å rydder det siste. Jeg skriver på et dokument for tiden der jeg planlegger min egen død. Jeg har skrevet ned hvordan jeg ønsker begravelsen skal være og jeg har skrevet lister over de jeg kanskje vil skrive et lite avskjedsbrev til. Det har eskalert veldig de siste dagene og selvmord er mer aktuelt enn noen gang. Jeg har lenge vurdert det, men slått det fra meg da alle effektive metoder tilsynelatende krevde stor voldsomhet og ville etterlatt meg i en fysisk uakseptabel form for autoriteter å finne meg i. De siste dagene har jeg funnet opptil flere effektive, smertefrie og tilgjengelige alternativer, slik at situasjonen er endret. Jeg blir aldri ferdig med avskjedsbrev, eller det jeg vil skrive til de som betyr mye for meg. Tror nesten det er det eneste som hindrer meg, for jeg føler at jeg ikke får ned alt på et papir om hvordan jeg faktisk har det nå og hvor desperat jeg begynner å bli. Jeg er redd jeg kan komme til å begå selvmord hvis denne utviklingen fortsetter og alt stresset og følelsen av meningsløshet overvelder meg. Jeg klarer ikke se hvordan jeg skal komme meg ut av det. Har lite energi. Jeg er ekstremt trist mesteparten av tiden og sover store deler av døgnet når jeg kan. Spiser dårlig og er mye sengeliggende. Jeg er veldig likegyldig og mørk til det meste. Ingenting gir meg glede lenger. Jeg har også manglende impulskontroll og er dårlig på selvregulering. Jeg har et stort selvhat til meg selv og føler meg mislykket, ensom og ubrukelig. Jeg har kjent på en psykisk smerte jeg ikke ante fantes og er ofte oppløst i tårer. Jeg er rett og slett langt nede psykisk. Jeg beveger meg i farlig landskap og det er null motivasjon, null energi, null humor, null smil, jeg er oppslukt av mørke. Merker de følelsesmessige og kroppslige symptomene på alvorlig depresjon. Jeg vil ikke fraskrive meg ansvar - men ser ikke en løsning eller en vei ut av livssituasjonen jeg befinner meg i.

Likevel har jeg mine tvil, jeg synes i grunn det er synd at noen skulle måtte miste livet i så ung alder men det er ikke hjep å få.

Jeg ønsker i tillegg å være flink pike. Jeg er ofte blid og utadvendt. Det å smile er enkelt for meg og det har blitt en del av personligheten min og står nesten aldri i forhold til innsiden. Jeg vet nøyaktig hvordan jeg skal fremstå for å bli oppfattet som frisk og jeg blir ofte oppfattet som troverdig. Jeg ønsker ikke å være til bry og belastning og det er begrenset for hvor mye de rundt meg kan ta hensyn til min lidelse. Derfor er det vanskelig for mine nærmeste å se på meg at jeg sliter - men det er helt klart innlysende at jeg sliter med selvmordstanker da jeg har en historikk med suicidalitet.

Legevakt sier at det ikke er alvorlig eller akutt nok til innleggelse og ber meg ringe fastlege. Fastlege er svært opptatt og har ikke tid til samtale før om 2 uker. Psykologen vil ikke legge meg inn.

Hva skal jeg gjøre? Bare dø..? Er det bare jeg som overdriver eller skal jeg ta disse tankene på alvor? Håper noen kan komme med innspil. Takk på forhånd.

Anonymkode: 7158f...91c

[AnonymBruker]

Du får masse hjelp, men du bruker alle energien din på å tenke på at du burde fått noe annet enn det du til enhver tid blir tilbudt og som faktisk er den beste behandling du kan få.

Anonymkode: b5f5f...a37

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du får masse hjelp, men du bruker alle energien din på å tenke på at du burde fått noe annet enn det du til enhver tid blir tilbudt og som faktisk er den beste behandling du kan få.

Anonymkode: b5f5f...a37

Hjelp? Hvordan kan dette være hjelp?

Anonymkode: 7158f...91c

[Kayia]

Hei! Det er ikke vurdert som virkningsfullt å bruke innleggelse ved suicidalitet, fordi dette er mønster og tanker den suicidale må lære seg å håndtere selv. Hvilken hjelp ut over innleggelse ønsker du, og hvorfor sa du opp psykologen? Ser ellers at innlegget er skrevet halv fem i natt, og håper du har fått sove bort noen av de vanskelige tankene. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjelp? Hvordan kan dette være hjelp?

Anonymkode: 7158f...91c

Du trenger å bli sett, holdt og vist omsorg. Samtidig motsetter du deg dette, fordi du grunnet traumer sliter med manglende tillit og utrygghet i nære relasjoner.

Hjelpen vil aldri bli "Den Rette" før du våger å åpne opp - og innrømme at du trenger trøst og omsorg. At du er sårbar, liten og redd, bak smilet, sinnet og dine velformulerte ord og refleksjoner. 

Å "åpne opp" er ikke noe du kan styre med viljen alene. Forsvaret ditt er sterkt, og det er mange grunner til det. Men kanskje du kan prøve mindre hardt - si og gjøre mindre - og i stedet bare være? Ett minutt, en time om gangen? Du trenger ikke prestere eller bevise noe. De som skal hjelpe deg vet hva du trenger. Våger du ha tillit til det? Hva har du å miste på å prøve? 

 

 

Anonymkode: da519...9fd

[ISW]

Du skriver like bra som en voksen, og jeg vil svare deg kanskje like direkte som om du var voksen. Beklager hvis dette høres brutalt ut.

Du kommer dessverre aldri til å få den hjelpen du trenger før du legger dette selvmordstullet ditt bak deg. Du må slutte å innbille deg at det er så mye bedre å være død! Hvordan tror du at du noen gang skal klare å være konstruktiv eller få konstruktiv hjelp så lenge du bare fokuserer på døden og ikke på livet? 

Når du klarer å si til deg selv at du 1) skal leve og 2) skal slutte å skade deg, er det lett å få hjelp. Men du trenger ikke å være svingdørpasient etter stadig selvskading eller selvmordsforsøk. Du blir bare verre og mer uselvstendig og uansvarlig for hver gang.

Beklager, men jeg har fulgt trådene dine en stund. Du kommer ikke videre før du tar et standpunkt til det viktigste i livet ditt; hvordan leve, framfor hvordan dø.

Endret 1. juli 2017 av issomethingwrong

[frosken]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

. Jeg har vedvarende blitt utsatt for fysisk, brutal makt, tvang, skjeriming, tilbakeholdelse, overvåkning, trass og tilværelse som ligner et fengselsopphold. Jeg har vist en signalatferd preget av vagabondering og vært i et mønster med selvmordsatferd, utagering, knusing, selvskading på medikamenter og grenseløs atferd. Jeg har hatt omfattende og ulike tiltak rundt meg og har hatt sterke reaksjoner på tvang - noe som har ført til enda mer tvang. Denne flyttehistorikken har vært meget skadelig og har forsterket mine utageringer. Kunne skrevet mye mer, for denne saken er så grusom - men velger å avslutte her da det ikke er relevant for spørsmålene mine.

Behandling: Jeg går til psykolog 1 gang i uka. Han er ekstremt dyktig og er åpen og ikke dømmende. Han tenker helhetlig og er opptatt av de problemene som kanskje kan ulme under overflaten. Han kan presse grensene mine og har evnen til å utfordre og er ærlig og tilstede. Han bruker ikke kjappe løsninger - men det er rom for å bruke tid, rom for dybde, for kreative løsninger hvis kommunikasjonen står fast eller om det er en hindring på veien. Han er forståelsesfull og har mye tillit til han. Har gått til han i ca. 6 måneder.

 

Svingdør-pasient i psykiatrien: Jeg har utallige selvmordsforsøk bak meg, både med og uten suicidal hensikt. Det at jeg har overlevd tidligere forsøk, betyr at jeg i noen tilfeller har sørget for å bli funnet i tide slik at jeg har fått behandling. Jeg har prøvd å søke akutthjelp, og det har i noen få tilfeller ført til akuttinnleggelse på skjermet avdeling i voksenpsykiatrien. Min mening er at det ikke er forsvarlig at et barn i en slik tilstand skal være sammen med psykisk syke voksne på skjermet avdeling. Jeg har som oftest blitt utskrevet mot min vilje fra barne- og ungdomspsykatrien når jeg har vært ''frisk nok'' - eller rettere sagt - tilsynelatende ferdigbehandlet etter et eller to døgn. Jeg har ofte blitt sett på som en krevende og håpløs pasient og mine erfaringer har som oftest vært preget av arroganse, manglende faglig oppfølging og liten vilje til å se på alternative løsninger. Jeg har lite tillit til psykiatrien og tillitsproblemene har også sammenheng med flere uheldige og traumatiske opplevelser jeg har hatt på forskjellige psykiatriske avdelinger. Å få akutthjelp på legevakta er nærmest umulig når man er kronisk suicidal. Jeg føler seg stemplet i det man kommer inn. Det er så vondt. Jeg har jevnlig blitt møtt med en rygg som gir god faen og jeg har blitt overlatt til meg selv når jeg har trengt beskyttelse fra meg selv.

 

Du har en vanskelig bakgrunn, som gjør det forståelig at du strever med å gjøre noe annet enn å prøve å få behandlingsapparatet og andre til ta ansvar for deg. Men du beskriver i innlegget ditt at både barnevern og psykiatri allerede har prøvd å ta ansvaret, men at det har virket mot sin hensikt. De har prøvd å holde rammene rundt mens du har kunnet rase mot rammene, men dette gjør ikke at du blir bedre i stand til å velge en livsvei som kan gi deg et meningsfylt liv etter hvert.

Du står i en skremmende situasjon akkurat nå, tror jeg. Ikke primært fordi du er redd for selvdestruktive impulser, men fordi du opplever at behandlingsapparatet prøver å gi ansvaret tilbake til deg selv. I stedet for at de sier at de skal ta ansvaret, så sier de at du må gjøre det selv. Det er trist at du har rotet deg så langt inn i dette allerede, det er vanskelig å rote seg ut av igjen.

Hvordan er hverdagen din for tiden? Har du fått et egnet bosted og går på skole? Det virker som om du har en god og stabil psykolog, og det gir grunn for håp om en bedre fremtid. Jeg har liten tro på at stadige akuttinnleggelser i psykiatrien er noen god måte å hjelpe deg på, mens jeg derimot har stor tro på langsiktige behandlingsopplegg.

Kanskje du kan ha litt utbytte av å lese artikkelen jeg legger ved link til nedenfor. Der vil du kunne se at det verken er manglende empati eller manglende faglig innsikt som gjør at behandlingsapparatet prøver å stoppe karusellen med akuttinnleggelser:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=209514&a=2

Kanskje vil du kunne ha nytte av hjelp fra ambulant akutteam, men det avhenger nok av hva slags bosituasjon du har for tiden.

[AnonymBruker]

Så mange ord, så lite handling. Jeg kaster derfor ballen tilbake og spør: om du kunne valgt fritt i livet for deg selv og handlet, hva ville du ønsket og gjort noe for?

Anonymkode: 20055...aae

[AnonymBruker]

16 timer siden, Kayia skrev:

Hei! Det er ikke vurdert som virkningsfullt å bruke innleggelse ved suicidalitet, fordi dette er mønster og tanker den suicidale må lære seg å håndtere selv. Hvilken hjelp ut over innleggelse ønsker du, og hvorfor sa du opp psykologen? Ser ellers at innlegget er skrevet halv fem i natt, og håper du har fått sove bort noen av de vanskelige tankene. 

Jeg har et bredt behandlingsapparat med mange aktører rundt meg men blir ikke tilbudt innleggelse. Jeg ønsket å avslutte behandlingen for å ta mitt liv. - TS

Anonymkode: 7158f...91c

[AnonymBruker]

8 timer siden, issomethingwrong skrev:

Du skriver like bra som en voksen, og jeg vil svare deg kanskje like direkte som om du var voksen. Beklager hvis dette høres brutalt ut.

Du kommer dessverre aldri til å få den hjelpen du trenger før du legger dette selvmordstullet ditt bak deg. Du må slutte å innbille deg at det er så mye bedre å være død! Hvordan tror du at du noen gang skal klare å være konstruktiv eller få konstruktiv hjelp så lenge du bare fokuserer på døden og ikke på livet? 

Når du klarer å si til deg selv at du 1) skal leve og 2) skal slutte å skade deg, er det lett å få hjelp. Men du trenger ikke å være svingdørpasient etter stadig selvskading eller selvmordsforsøk. Du blir bare verre og mer uselvstendig og uansvarlig for hver gang.

Beklager, men jeg har fulgt trådene dine en stund. Du kommer ikke videre før du tar et standpunkt til det viktigste i livet ditt; hvordan leve, framfor hvordan dø.

Det er fint at du er åpen og ærlig. Men - tror du virkelig jeg velger å ha det slik selv? Tror du virkelig det eneste jeg fokuserer på er hvordan jeg skal dø? Jeg går til behandling og forsøker så godt jeg kan. Mer kan jeg ikke. Det er mange og sammensatte grunner til at det har gått så langt og jeg har heller ikke gode strategier i krisesituasjoner. Det blir en tung kamp å bli frisk - og jeg vet ikke om jeg har håp, motivasjon eller energi til det. - TS

Anonymkode: 7158f...91c

[AnonymBruker]

8 timer siden, frosken skrev:

Du har en vanskelig bakgrunn, som gjør det forståelig at du strever med å gjøre noe annet enn å prøve å få behandlingsapparatet og andre til ta ansvar for deg. Men du beskriver i innlegget ditt at både barnevern og psykiatri allerede har prøvd å ta ansvaret, men at det har virket mot sin hensikt. De har prøvd å holde rammene rundt mens du har kunnet rase mot rammene, men dette gjør ikke at du blir bedre i stand til å velge en livsvei som kan gi deg et meningsfylt liv etter hvert.

Du står i en skremmende situasjon akkurat nå, tror jeg. Ikke primært fordi du er redd for selvdestruktive impulser, men fordi du opplever at behandlingsapparatet prøver å gi ansvaret tilbake til deg selv. I stedet for at de sier at de skal ta ansvaret, så sier de at du må gjøre det selv. Det er trist at du har rotet deg så langt inn i dette allerede, det er vanskelig å rote seg ut av igjen.

Hvordan er hverdagen din for tiden? Har du fått et egnet bosted og går på skole? Det virker som om du har en god og stabil psykolog, og det gir grunn for håp om en bedre fremtid. Jeg har liten tro på at stadige akuttinnleggelser i psykiatrien er noen god måte å hjelpe deg på, mens jeg derimot har stor tro på langsiktige behandlingsopplegg.

Kanskje du kan ha litt utbytte av å lese artikkelen jeg legger ved link til nedenfor. Der vil du kunne se at det verken er manglende empati eller manglende faglig innsikt som gjør at behandlingsapparatet prøver å stoppe karusellen med akuttinnleggelser:

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=209514&a=2

Kanskje vil du kunne ha nytte av hjelp fra ambulant akutteam, men det avhenger nok av hva slags bosituasjon du har for tiden.

Hei. Takk for et fint og utfyllende svar. Du har helt rett i det du sier. Jeg opplever kontrolltap som farlig og reagerer da med å kjempe mot overmakt - basert på tidligere erfaringer, dessverre. Nei, går ikke på skole. Gått glipp av store deler av 10 klasse. Er akuttplassert i påvente om Fylkesnemnda (4-24). Hverdagen består av søvn, gråt og tankespinn. Lange og slitsomme dager. Jeg har også tro på langsiktig behandlingsopplegg og at jeg får best behandling i rolige og kjente omgivelser - men synes det er betenkelig at jeg ikke får tettere oppfølging fra psykiatrien når jeg formidler slike tanker\planer. - TS

Anonymkode: 7158f...91c

[frosken]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Takk for et fint og utfyllende svar. Du har helt rett i det du sier. Jeg opplever kontrolltap som farlig og reagerer da med å kjempe mot overmakt - basert på tidligere erfaringer, dessverre. Nei, går ikke på skole. Gått glipp av store deler av 10 klasse. Er akuttplassert i påvente om Fylkesnemnda (4-24). Hverdagen består av søvn, gråt og tankespinn. Lange og slitsomme dager. Jeg har også tro på langsiktig behandlingsopplegg og at jeg får best behandling i rolige og kjente omgivelser - men synes det er betenkelig at jeg ikke får tettere oppfølging fra psykiatrien når jeg formidler slike tanker\planer. - TS

Anonymkode: 7158f...91c

Jeg tror at psykologen din mener at det beste han kan gjøre for deg er å være stabilt tilstede på samme måte, enten du er i en følelsesstorm eller du er har en ok dag. Dersom psykiatrien legger deg inn hver gang du har følelsesstorm, så bidrar de til å forverre din ustabilitet. Det er viktig at menneskene rundt deg ikke lar seg "smitte" av dine problemer med å regulere følelser, og det er det psykologen din ser ut til å være god på.

I din desperate kamp for å slippe å ha det slik du har det, så har du en tendens til å velge løsninger som forverrer dine muligheter til et godt liv på lang sikt.

Hvordan klarer du å kommunisere med de voksne som er rundt deg der du bor? Og er det noe du kan holde på med nå i sommer sammen med andre som kan få dagene til å gå litt fortere?

Det er vel også slik at for at du skal få en bosituasjon og et hverdagsliv som er godt for deg, så må du finne frem til den delen av deg selv som prøver å få til bedre følelsesregulering. Du må sannsynligvis tåle følelsen av å være forlatt og desperat, og lære at vonde følelser går over igjen av seg selv - det beste er ofte å bare bestemme seg for å holde ut desperasjon, for da varer periodene med intense følelser mye kortere.

Slik jeg ser det, så trenger du omtanke og hjelp fra omgivelsene (både bv og psykiatri) både når du har det vanskelig og når du har det ok. Du trenger å erfare at du ikke blir overlatt helt til deg selv, men også at de rundt deg ikke overtar ansvaret gang på gang.

Håper du kan få en ok søndag:-)

[Villanda]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et bredt behandlingsapparat med mange aktører rundt meg men blir ikke tilbudt innleggelse. Jeg ønsket å avslutte behandlingen for å ta mitt liv. - TS

Anonymkode: 7158f...91c

Hva skjer under en innleggelse som du tenker bidrar til at du får det bedre?

Hvordan ville du bruke tiden du vat innlagt?

Ikke ment som noe kritikk, bare spørsmål til refleksjon.

Hva med planlagte innleggelser med jevne mellomrom? Forsøkt det?

[påskelilje]

Kjære deg! Har tenkt masse på deg de siste ukene og lurt på hvordan det går med deg. Leit å høre at du fremdeles har det tungt og svart. Flere over her har svart klokt, og jeg synes du skal lytte til det Frosken og andre her skriver. Den artikkelen hun linket til var også bra.

Ta en time om gangen og hold fast på den og på det psykologen din sier. Ønsker deg en god natt der du kan samle krefter <3

Klem fra meg 

[AnonymBruker]

Kan også virke som du har satt deg litt vel inn i hva som feiler deg. Høres nærmest ut som du har pugget begrepene i epikrisene som har blitt sendt etter DPS eller hvor du har blitt behandlet. Hører at du har opplevd en voldsom barndom, men kjære deg, jeg kjenner mange som har kommet helskinnet gjennom tragiske oppvekster ved å se fremover og ikke i bakken. Finn en interesse, det er ikke særlig mye du kan få gjort med det som har vært. Som de andre skriver her; du blir voksen og da kommer det med ansvar. Ikke tenk på hvor traumatisk du har hatt det, tenk på hvor bra du kan få det ved å gjøre noe selv og ikke kun støtte seg på psyk.

Anonymkode: 5c958...66c