Tror jeg er iferd med å bli alvorlig syk?

[AnonymBruker]

Fult kaos i hodet. Tankene raser i hodet. Forrvirret, redd og kvalm. Kjenner meg utrolig depressiv, steina i hodet. Som fanget i låste tanker. Hjernen føles ødelagt og skadet av alle tankene, all grublinga. Overbelastet, overstimulert. Ingenting fester seg, bare løper løpsk.

 Livredd for framtiden, livredd for hvordan det skal gå med barna. Livredd meg selv, min omsorgsevne oppi dette kaoset. Har holdt meg samlet og bevart fornuften i alle vanskelige stunder, men noe er annerledes denne gang. Jeg føler ikke den samme roen, den følelsen av å ha kontroll. Det har bikket over nå, kjenner det. 

Har følt et raseri, sinne, irritasjon og frustrasjon i 2 måneder i strekk. Som en evig pms. Men den går ikke over denne gang. En tanke kommer snikende til meg: at jeg kommer til å dø snart, jeg skal ikke leve så mye lenger, jeg kommer til å dø, det er derfor jeg er blitt gal, min hjerne har sluttet å fungere normalt. Jeg har en sykdom, som ingen har vært klar over.  Det er kanskje noen nye tvangstanker, noen jeg ikke har kjent på før. 

Jeg føler et enormt nederlag av å ikke være den jeg ønsker å være. Jeg ville så inderlig være et sunt, sterkt og velykket menneske. Jeg ønsket så inderlig å være et smart, intelligent og kunnskapsrikt menneske. Ha en god jobb. Har forsøkt i mange år å overbevise meg selv om at jeg egentlig hadde dette inni meg, jeg trengte bare å lese meg opp, og ta igjen all tapt kunnskap og hull fra skoletiden. Det har gått opp for meg, at jeg ikke blir dette mennesket, aldri. Selv med alle innkjøpte bøker, intens lesing , kveld etter kveld. Jeg har det bare ikke. Jeg er tunglært og blir bare mer forvirret, mer frustrert over min egen  utilkommelighet.

 Kjenner i øyeblikket en skam for at jeg sitter og gråter nå av fortvilelse og selvmedlidenhet. Jeg liker ikke det. Det er derfor jeg er så sint på meg selv også. Jeg føler en forakt over meg selv. Ikke bare over min uduglighet ifht. Intellekt, men over min skjøre psykiske helse. Dette blir for mye for meg. Men det vondeste er å   ikke lenger mestre  det eneste jeg har følt meg sikker på: det å være en fornuftig og stødig mor. 

Å akseptere dette, er mer en bare vondt.

Anonymkode: cf947...ac2

[Gjest Maggie55]

Det er lov å være bare " et alminnelig menneske" forteller jeg meg selv og synes det hjelper ( enkelte fremtredende samfunnsmedisinere har vel også hevdet denne tanke så tror ikke det er helt på jordet)

Men det er også lov å søke hjelp når plagene blir for store spesielt dersom man har barn føler jeg 

Barna og omgivelsene tenker kanskje helt annerledes om både det ene og det andre enn man tror

Dersom man søker hjelp kan man få tatt noen prøver som kanskje kan berolige i forhold til svært alvorlig sykdom også spørre om komme til spesialist for det psykiske om det er hovedårsak 😊

[AnonymBruker]

Det du skriver kunne jeg ha skrevet for noen år siden . Jeg ble sykmeldt . Jeg fikk eksperthjelp for tvangstankene ( OCD team) og angsten, medisin for depresjon. Gå til fastlegen din og fortell hvordan du har det. Ikke vent for lenge. Jeg er helt sikker på at du er en god mamma. Så ta vare på deg selv og få hjelp til å fortsatt å være det.

Vil bare si at du stiller for høye krav til deg selv. Jeg pleide å tenke at om jeg mislykketes i noe så var jeg helt mislykket. Men slik er det jo ikke. Du har en egen verdi som den du er uavhengig av hva du får til eller ikke. Dessuten ser jeg nå at barna mine vokser til og klarer seg bra i livet selv om jeg har hatt mine psykiske utfordringer. 

 

Anonymkode: ceb0e...1e9

[frosken]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fult kaos i hodet. Tankene raser i hodet. Forrvirret, redd og kvalm. Kjenner meg utrolig depressiv, steina i hodet. Som fanget i låste tanker. Hjernen føles ødelagt og skadet av alle tankene, all grublinga. Overbelastet, overstimulert. Ingenting fester seg, bare løper løpsk.

 Livredd for framtiden, livredd for hvordan det skal gå med barna. Livredd meg selv, min omsorgsevne oppi dette kaoset. Har holdt meg samlet og bevart fornuften i alle vanskelige stunder, men noe er annerledes denne gang. Jeg føler ikke den samme roen, den følelsen av å ha kontroll. Det har bikket over nå, kjenner det. 

Har følt et raseri, sinne, irritasjon og frustrasjon i 2 måneder i strekk. Som en evig pms. Men den går ikke over denne gang. En tanke kommer snikende til meg: at jeg kommer til å dø snart, jeg skal ikke leve så mye lenger, jeg kommer til å dø, det er derfor jeg er blitt gal, min hjerne har sluttet å fungere normalt. Jeg har en sykdom, som ingen har vært klar over.  Det er kanskje noen nye tvangstanker, noen jeg ikke har kjent på før. 

Jeg føler et enormt nederlag av å ikke være den jeg ønsker å være. Jeg ville så inderlig være et sunt, sterkt og velykket menneske. Jeg ønsket så inderlig å være et smart, intelligent og kunnskapsrikt menneske. Ha en god jobb. Har forsøkt i mange år å overbevise meg selv om at jeg egentlig hadde dette inni meg, jeg trengte bare å lese meg opp, og ta igjen all tapt kunnskap og hull fra skoletiden. Det har gått opp for meg, at jeg ikke blir dette mennesket, aldri. Selv med alle innkjøpte bøker, intens lesing , kveld etter kveld. Jeg har det bare ikke. Jeg er tunglært og blir bare mer forvirret, mer frustrert over min egen  utilkommelighet.

 Kjenner i øyeblikket en skam for at jeg sitter og gråter nå av fortvilelse og selvmedlidenhet. Jeg liker ikke det. Det er derfor jeg er så sint på meg selv også. Jeg føler en forakt over meg selv. Ikke bare over min uduglighet ifht. Intellekt, men over min skjøre psykiske helse. Dette blir for mye for meg. Men det vondeste er å   ikke lenger mestre  det eneste jeg har følt meg sikker på: det å være en fornuftig og stødig mor. 

Å akseptere dette, er mer en bare vondt.

Anonymkode: cf947...ac2

Akkurat nå skulle jeg ønske at du hadde noen fra #postitgeriljaen i nærheten av deg. Noen som kunne minne deg på at du er god _nok_, selv om du er langt fra perfekt. Du trenger ikke å akseptere de mest negative tankene om deg selv, for jeg er overbevist om at de ikke er realistiske. Men du trenger sikkert å akseptere at du har mindre kapasitet totalt sett enn du skulle ønske.

Prøv å møte de selvnedvurderende tankene med at du er god nok!

[Dory]

Enig med frosken:)

Be om hjelp, dersom tankene tar over! For det er det det er- kun tanker.

[AnonymBruker]

Tusen takk, snille dere. Er så utrolig glad for å ha dette forumet å finne trøst i:)

Anonymkode: cf947...ac2