Hvordan bevare vennskap når man er psyk?

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg fikk ofte komplementere for mitt utseende men det viktigste var at jeg hadde noe å bidra med i mine relasjoner. Vennene mine likte å være sammen med meg. Jeg har unngått mine venner i snart to år nå pga psykiske problemer. Jeg er apatisk og har lite å bidra med. Jeg har lagt mye på meg og har forandret meg i ansiktet. Hevelse rundt øynene og litt dobbelthake. Antidepressiva har gjort sitt. 
Hvordan skal jeg klare å møte vennene mine igjen. Vil de like meg slik jeg er nå ?. Er det best å la de ha et positivt bilde av meg og unngå de for resten av livet ?. Nå går jeg bare ut til tider og plasser der jeg vet jeg ikke kan treffe noen jeg kjenner. Ringer de tørr jeg ikke ta telefonen. De vet jo ikke at jeg har forandret meg ?  Kan noen elske en som ikke har noe å tilby?.Kan min mann elske meg nå da jeg har blitt så stygg?. Da må jeg jo være dobbel så vakker på innsiden. Men der ser det heller ikke så bra ut for tiden . 
Har noen opplevd det samme og klart å fungere igjen ? Er det håp?

Anonymkode: 061fc...806

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg fikk ofte komplementere for mitt utseende men det viktigste var at jeg hadde noe å bidra med i mine relasjoner. Vennene mine likte å være sammen med meg. Jeg har unngått mine venner i snart to år nå pga psykiske problemer. Jeg er apatisk og har lite å bidra med. Jeg har lagt mye på meg og har forandret meg i ansiktet. Hevelse rundt øynene og litt dobbelthake. Antidepressiva har gjort sitt. 
Hvordan skal jeg klare å møte vennene mine igjen. Vil de like meg slik jeg er nå ?. Er det best å la de ha et positivt bilde av meg og unngå de for resten av livet ?. Nå går jeg bare ut til tider og plasser der jeg vet jeg ikke kan treffe noen jeg kjenner. Ringer de tørr jeg ikke ta telefonen. De vet jo ikke at jeg har forandret meg ?  Kan noen elske en som ikke har noe å tilby?.Kan min mann elske meg nå da jeg har blitt så stygg?. Da må jeg jo være dobbel så vakker på innsiden. Men der ser det heller ikke så bra ut for tiden . 
Har noen opplevd det samme og klart å fungere igjen ? Er det håp?

Anonymkode: 061fc...806

Min beste venninne gjennom mer enn 30 år er psykisk syk og hun sier at hun har variert med minst 20 kg opp og ned. Men hånden på hjertet - jeg har ikke sett det. Alt jeg ser er verdens fineste menneske.  Hvis vennene dine ikke vil ha noe med deg å gjøre fordi du er litt fysisk forandret så er de vel ikke noe å samle på? Jeg er helt sikker på at de gjerne vil ha kontakt, så neste gang en av dem ringer synes jeg du skal ta telefonen.  

[stjernestøv]

Har tenkt tanken selv, er ikke meg selv lenger og stor er jeg også. Er ikke så mye med venner i grunn mest nær familie, men jeg vil gjerne være med venner. Men orker ikke nå, blir så sliten og uvel. Og det er jo ikke kjekt for dem heller,skulle ønske jeg kunne vært bra så jeg kunne vært mer med dem. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg fikk ofte komplementere for mitt utseende men det viktigste var at jeg hadde noe å bidra med i mine relasjoner. Vennene mine likte å være sammen med meg. Jeg har unngått mine venner i snart to år nå pga psykiske problemer. Jeg er apatisk og har lite å bidra med. Jeg har lagt mye på meg og har forandret meg i ansiktet. Hevelse rundt øynene og litt dobbelthake. Antidepressiva har gjort sitt. 
Hvordan skal jeg klare å møte vennene mine igjen. Vil de like meg slik jeg er nå ?. Er det best å la de ha et positivt bilde av meg og unngå de for resten av livet ?. Nå går jeg bare ut til tider og plasser der jeg vet jeg ikke kan treffe noen jeg kjenner. Ringer de tørr jeg ikke ta telefonen. De vet jo ikke at jeg har forandret meg ?  Kan noen elske en som ikke har noe å tilby?.Kan min mann elske meg nå da jeg har blitt så stygg?. Da må jeg jo være dobbel så vakker på innsiden. Men der ser det heller ikke så bra ut for tiden . 
Har noen opplevd det samme og klart å fungere igjen ? Er det håp?

Anonymkode: 061fc...806

Hva om rollene hadde vært motsatt? Ville du reagert om din venninne hadde lagt på seg, ville hun vært en dårligere venn for deg?

Anonymkode: 5f88b...4a2

[AnonymBruker]

3 timer siden, Lillemus skrev:

Min beste venninne gjennom mer enn 30 år er psykisk syk og hun sier at hun har variert med minst 20 kg opp og ned. Men hånden på hjertet - jeg har ikke sett det. Alt jeg ser er verdens fineste menneske.  Hvis vennene dine ikke vil ha noe med deg å gjøre fordi du er litt fysisk forandret så er de vel ikke noe å samle på? Jeg er helt sikker på at de gjerne vil ha kontakt, så neste gang en av dem ringer synes jeg du skal ta telefonen.  

Takk for oppmuntrende ord. Tror kanskje at jeg har lagt for mye av min verdi i utseende. Det å være kjent for å være pen er ikke alltid så enkelt. Man føler man må leve opp til det. Noe som blir vanskeligere med årene. Er nok helst min egen skamfølelse som står i veien. Vi damer er fæl til å sammenligne oss med hverandre og mine venninner er veldig opptatt av trening og kropp.

Hadde tenkt at jeg skulle vente til jeg har bestemt meg for å leve. Har lekt så lenge med dødstanker at jeg ikke vet hvordan jeg skal se fremover og engasjere meg i ting igjen. Har ikke foralt vennene mine at jeg er uføretrygdet en gang. De har flotte karrierer. Jeg tror jeg må satse og ta kontakt. Angsten kommer til å stille opp uansett så trenger ikke utsette det. 

Anonymkode: 061fc...806

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva om rollene hadde vært motsatt? Ville du reagert om din venninne hadde lagt på seg, ville hun vært en dårligere venn for deg?

Anonymkode: 5f88b...4a2

Absolutt ikke. I venneflokken var jeg hun som tok seg av de som slet med noe eller var litt utafor. Oppmuntret og lyttet. Problemet er at jeg ikke klarer å se for meg hvordan jeg skal være nå da rollene er byttet om. Min aller nærmeste venn sluttet å ta kontakt da jeg ble psyk . Hun sa at hun ikke orket å forholde seg til dette og hadde nok med sitt. Jeg ble plutselig redd for å oppleve det samme med de andre vennene mine også. 

Anonymkode: 061fc...806

[Lillemus]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min aller nærmeste venn sluttet å ta kontakt da jeg ble psyk . Hun sa at hun ikke orket å forholde seg til dette og hadde nok med sitt. Jeg ble plutselig redd for å oppleve det samme med de andre vennene mine også. 

Anonymkode: 061fc...806

Det ble nok for vanskelig for henne, men jeg vil nesten ikke kalle henne for en venn når hun oppfører seg sånn når du trenger henne som mest.

[påskelilje]

Jeg har ei venninne som har slitt psykisk i mange år. Jeg er uendelig glad i henne, og setter veldig pris på henne, og vi har hatt jevnlig kontakt (sendt meldinger, besøkt hverandre, gått turer - som regel 1-4 ganger per måned) i alle fall de siste fem årene, når hun har vært dårlig. Tidligere, da mine barn var små, hadde vi mindre kontakt, men vi har alltid hatt hverandre. I vår fikk jeg plutselig en melding fra henne om at hun ikke orket å ha kontakt med meg, at hun ble så sliten av å være sammen med meg.... Jeg ble så lei meg! Har hatt en sorgprosess over å ha mistet en av mine nærmeste venner. Hun har ikke kontaktet meg en eneste gang etterpå. Jeg har lyttet, trøstet, kommet med forslag om ting vi kan gjøre sammen, og hun har lyttet, trøstet, og gjort ting med meg - vi har ledd sammen og grått sammen - og så nå er det liksom helt slutt...? Veldig rart, og jeg forstår ikke noen ting. Hun vil ikke ha verken telefoner eller meldinger. Jeg savner henne

Jeg er sikker på at vennene dine savner deg. Ta telefonen når de ringer! Snakk med dem :-) Ofte kan det være lettere å prate ute på en tur i skogen, der en går og ser hver sin vei, enn hjemme inne i stua. Ønsker deg en fin sommer, sammen med vennene dine!

[Gjest Xtra]

11 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg har ei venninne som har slitt psykisk i mange år. Jeg er uendelig glad i henne, og setter veldig pris på henne, og vi har hatt jevnlig kontakt (sendt meldinger, besøkt hverandre, gått turer - som regel 1-4 ganger per måned) i alle fall de siste fem årene, når hun har vært dårlig. Tidligere, da mine barn var små, hadde vi mindre kontakt, men vi har alltid hatt hverandre. I vår fikk jeg plutselig en melding fra henne om at hun ikke orket å ha kontakt med meg, at hun ble så sliten av å være sammen med meg.... Jeg ble så lei meg! Har hatt en sorgprosess over å ha mistet en av mine nærmeste venner. Hun har ikke kontaktet meg en eneste gang etterpå. Jeg har lyttet, trøstet, kommet med forslag om ting vi kan gjøre sammen, og hun har lyttet, trøstet, og gjort ting med meg - vi har ledd sammen og grått sammen - og så nå er det liksom helt slutt...? Veldig rart, og jeg forstår ikke noen ting. Hun vil ikke ha verken telefoner eller meldinger. Jeg savner henne

Jeg er sikker på at vennene dine savner deg. Ta telefonen når de ringer! Snakk med dem :-) Ofte kan det være lettere å prate ute på en tur i skogen, der en går og ser hver sin vei, enn hjemme inne i stua. Ønsker deg en fin sommer, sammen med vennene dine!

Jeg hadde også en venninne som "slo opp" med meg da psykdommen hennes ble verre. På en eller annen måte anså hun på det tidspunkt de menneskene hun hadde jevnlig kontakt med som "delansvarlige" for sin psykdom, og at hun ville ha det bedre uten. I ettertid innså hun heldigvis at dette var helt feil, og nå har vi kontakt igjen. Dog har vi ikke helt samme kontakten som før, men det kan også ha andre årsaker.

[påskelilje]

2 minutter siden, Xtra skrev:

Jeg hadde også en venninne som "slo opp" med meg da psykdommen hennes ble verre. På en eller annen måte anså hun på det tidspunkt de menneskene hun hadde jevnlig kontakt med som "delansvarlige" for sin psykdom, og at hun ville ha det bedre uten. I ettertid innså hun heldigvis at dette var helt feil, og nå har vi kontakt igjen. Dog har vi ikke helt samme kontakten som før, men det kan også ha andre årsaker.

Jeg tror ikke min venninne ser på meg som delansvarlig, men hun sa at hun ble tappet for energi når hun var sammen med meg, og derfor orket hun ikke være sammen med meg. Jeg ble oppriktig lei meg, fordi jeg trodde at det lettet byrden hennes noe ved å dele vanskelige ting med meg (om familie, om dating, om behandling, om helseplager, om alt byråkrati med NAV etc) - og så har jeg ikke vært til noe hjelp.... Vi har kjent hverandre siden vi var små, og har vært nære og tette siden vi var 15, med litt variasjon i besøkshyppigheten i perioder, siden jeg har mann og barn, mens hun er enslig.

Når jeg akkurat nå tenker mye på henne igjen, velter tristheten frem igjen. Til vanlig prøver jeg å skyve tanken på vennskapet vårt bort, og liksom lure meg selv til å tro at hun ikke betyr noe for meg og at jeg ikke trenger å tenke på henne - men sårheten og lengselen er der jo egentlig. Lurer veldig på om hun har avvist de andre få venninnene hun har hatt. på samme måte, eller om det kun er jeg som er bortvist. Det har jo ikke noe å si egentlig, men jeg synes det høres så usigelig trist ut for hennes skyld. Hun har ikke hatt mange nære venner, men kanskje hun trenger en av de andre i større grad enn meg akkurat nå da.

Fint at dere har kontakt igjen. Kan forstå at kontakten lett kan endres etter et slikt "brudd".

[Gjest Xtra]

6 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg tror ikke min venninne ser på meg som delansvarlig, men hun sa at hun ble tappet for energi når hun var sammen med meg, og derfor orket hun ikke være sammen med meg. Jeg ble oppriktig lei meg, fordi jeg trodde at det lettet byrden hennes noe ved å dele vanskelige ting med meg (om familie, om dating, om behandling, om helseplager, om alt byråkrati med NAV etc) - og så har jeg ikke vært til noe hjelp.... Vi har kjent hverandre siden vi var små, og har vært nære og tette siden vi var 15, med litt variasjon i besøkshyppigheten i perioder, siden jeg har mann og barn, mens hun er enslig.

Når jeg akkurat nå tenker mye på henne igjen, velter tristheten frem igjen. Til vanlig prøver jeg å skyve tanken på vennskapet vårt bort, og liksom lure meg selv til å tro at hun ikke betyr noe for meg og at jeg ikke trenger å tenke på henne - men sårheten og lengselen er der jo egentlig. Lurer veldig på om hun har avvist de andre få venninnene hun har hatt. på samme måte, eller om det kun er jeg som er bortvist. Det har jo ikke noe å si egentlig, men jeg synes det høres så usigelig trist ut for hennes skyld. Hun har ikke hatt mange nære venner, men kanskje hun trenger en av de andre i større grad enn meg akkurat nå da.

Fint at dere har kontakt igjen. Kan forstå at kontakten lett kan endres etter et slikt "brudd".

Skjønner det må være sårt, håper dere får kontakt igjen.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg har ei venninne som har slitt psykisk i mange år. Jeg er uendelig glad i henne, og setter veldig pris på henne, og vi har hatt jevnlig kontakt (sendt meldinger, besøkt hverandre, gått turer - som regel 1-4 ganger per måned) i alle fall de siste fem årene, når hun har vært dårlig. Tidligere, da mine barn var små, hadde vi mindre kontakt, men vi har alltid hatt hverandre. I vår fikk jeg plutselig en melding fra henne om at hun ikke orket å ha kontakt med meg, at hun ble så sliten av å være sammen med meg.... Jeg ble så lei meg! Har hatt en sorgprosess over å ha mistet en av mine nærmeste venner. Hun har ikke kontaktet meg en eneste gang etterpå. Jeg har lyttet, trøstet, kommet med forslag om ting vi kan gjøre sammen, og hun har lyttet, trøstet, og gjort ting med meg - vi har ledd sammen og grått sammen - og så nå er det liksom helt slutt...? Veldig rart, og jeg forstår ikke noen ting. Hun vil ikke ha verken telefoner eller meldinger. Jeg savner henne

Jeg er sikker på at vennene dine savner deg. Ta telefonen når de ringer! Snakk med dem :-) Ofte kan det være lettere å prate ute på en tur i skogen, der en går og ser hver sin vei, enn hjemme inne i stua. Ønsker deg en fin sommer, sammen med vennene dine!

Takk for dette påskelilje. Har ikke tenkt at de kan savne meg. Kanskje psykisk lidelse gjør meg litt blind for min verdi og min betydning for andre mennesker. Frykten for avvisning har vært sterk men jeg begynner å kjenne at lengselen etter vennskap er sterkere. 

 

Anonymkode: 061fc...806

[yellow ledbetter]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for dette påskelilje. Har ikke tenkt at de kan savne meg. Kanskje psykisk lidelse gjør meg litt blind for min verdi og min betydning for andre mennesker. Frykten for avvisning har vært sterk men jeg begynner å kjenne at lengselen etter vennskap er sterkere. 

 

Anonymkode: 061fc...806

Hvis de tar kontakt med deg, så synes jeg du bør gi det en sjanse.

[Lillemus]

44 minutter siden, påskelilje skrev:

Jeg tror ikke min venninne ser på meg som delansvarlig, men hun sa at hun ble tappet for energi når hun var sammen med meg, og derfor orket hun ikke være sammen med meg. Jeg ble oppriktig lei meg, fordi jeg trodde at det lettet byrden hennes noe ved å dele vanskelige ting med meg (om familie, om dating, om behandling, om helseplager, om alt byråkrati med NAV etc) - og så har jeg ikke vært til noe hjelp.... Vi har kjent hverandre siden vi var små, og har vært nære og tette siden vi var 15, med litt variasjon i besøkshyppigheten i perioder, siden jeg har mann og barn, mens hun er enslig.

Når jeg akkurat nå tenker mye på henne igjen, velter tristheten frem igjen. Til vanlig prøver jeg å skyve tanken på vennskapet vårt bort, og liksom lure meg selv til å tro at hun ikke betyr noe for meg og at jeg ikke trenger å tenke på henne - men sårheten og lengselen er der jo egentlig. Lurer veldig på om hun har avvist de andre få venninnene hun har hatt. på samme måte, eller om det kun er jeg som er bortvist. Det har jo ikke noe å si egentlig, men jeg synes det høres så usigelig trist ut for hennes skyld. Hun har ikke hatt mange nære venner, men kanskje hun trenger en av de andre i større grad enn meg akkurat nå da.

Fint at dere har kontakt igjen. Kan forstå at kontakten lett kan endres etter et slikt "brudd".

Du har ikke tenkt på at dette kan være noe hun sier, mens det hun egentlig mener er at hun er redd for å være en byrde for deg? På en måte tar hun selv på seg skylden ved å si at det er hun som blir så sliten av å være sammen med deg - kan det være at det egentlig er hun som er redd for at du skal være lei av henne? 

[påskelilje]

7 minutter siden, Lillemus skrev:

Du har ikke tenkt på at dette kan være noe hun sier, mens det hun egentlig mener er at hun er redd for å være en byrde for deg? På en måte tar hun selv på seg skylden ved å si at det er hun som blir så sliten av å være sammen med deg - kan det være at det egentlig er hun som er redd for at du skal være lei av henne? 

Jeg tror ikke det. Den meldingen kom som lyn fra klar himmel, like etter at jeg hadde vært på besøk hos henne. Det var jeg som hadde tatt initiativ til besøket, og de siste månedene var det jeg som stort sett prøvde å få henne med på ting. Så hun vet jo at jeg gjerne vil være sammen med henne. Samtidig så har jo jeg et forholdsvis hektisk liv, hvor det kan være litt vanskelig å få tid til alt en ønsker av sosiale ting, så det har jo hendt at jeg har sagt nei til henne. De gangene jeg har sagt nei, har jeg som regel vært kjapp til å foreslå et annet tidspunkt eller en annen ting.

Men jeg skal grunne litt over det du sier.

[AnonymBruker]

Jeg tror at det som ble litt slitsomt da jeg ble psyk var kanskje at noen av mine venner ble så opptatt av å hjelpe meg at forholdet vårt ble preget av det. I stedet for bare å være venner og ha en likeverdig relasjon så var det akkurat som om de stresset med å skulle fikse meg. Noen skulle bare snakke mye om ting og andre kom ikke innpå temaet i det hele tatt men var overdrevent positiv. Noen " bombarderte" meg med  spørsmål som gjorde vondt å svare på , det var bare godt ment. Noen unngikk meg helt og følte seg utilpass når vi møttes.  Dessuten kunne min psyke svinge veldig og noen dager  trengte jeg å være alene. Andre dager ville jeg bare gjøre noe nøytralt og morsomt og noen dager var jeg klar for en god samtale. Noen dager ville jeg til og med være den som lyttet og gav mine venner råd. Det hadde hjulpet på min selvtillit å vite at jeg også kunne bety noe positivt i forholdet. 
Hvis balansen i et venneforhold blir forandret kan det oppleves vanskelig. Og det er ikke lett for venner å vite alltid heller hvordan man skal forholde seg til en slik situasjon. Man trenger ikke nødvendigvis å få høre alle gode råd de har lest fra selvhjelpsbøker men det kan være greit at noen bare lytter.  Venner skal være venner og ikke terapeuter. Men ber man om råd er det jo greit. 

Anonymkode: 061fc...806

[Kayia]

4 timer siden, påskelilje skrev:

Jeg har ei venninne som har slitt psykisk i mange år. Jeg er uendelig glad i henne, og setter veldig pris på henne, og vi har hatt jevnlig kontakt (sendt meldinger, besøkt hverandre, gått turer - som regel 1-4 ganger per måned) i alle fall de siste fem årene, når hun har vært dårlig. Tidligere, da mine barn var små, hadde vi mindre kontakt, men vi har alltid hatt hverandre. I vår fikk jeg plutselig en melding fra henne om at hun ikke orket å ha kontakt med meg, at hun ble så sliten av å være sammen med meg.... Jeg ble så lei meg! Har hatt en sorgprosess over å ha mistet en av mine nærmeste venner. Hun har ikke kontaktet meg en eneste gang etterpå. Jeg har lyttet, trøstet, kommet med forslag om ting vi kan gjøre sammen, og hun har lyttet, trøstet, og gjort ting med meg - vi har ledd sammen og grått sammen - og så nå er det liksom helt slutt...? Veldig rart, og jeg forstår ikke noen ting. Hun vil ikke ha verken telefoner eller meldinger. Jeg savner henne

Jeg er sikker på at vennene dine savner deg. Ta telefonen når de ringer! Snakk med dem :-) Ofte kan det være lettere å prate ute på en tur i skogen, der en går og ser hver sin vei, enn hjemme inne i stua. Ønsker deg en fin sommer, sammen med vennene dine!

Jeg har også en lignende erfaring, og vi har heller ikke kontakt i dag. Siste gang jeg hørte fra henne var hun illsint og raste fordi jeg ikke kunne hjelpe henne akkurat i det øyeblikket hun hadde behov for hjelp, men siden jeg var på jobb kunne jeg jo ikke det. Jeg hadde hjulpet henne en del i helgene og etter jobb før dette, og hadde lovt å bistå når hun hadde behov. I hennes hode brøt jeg dette løftet når jeg ikke slapp det jeg hadde i armene for å hjelpe henne der og da. 

I ettertid fikk jeg høre at tre andre venninner hadde opplevd noe lignende av henne, selv om utløsende årsak hadde vært en annen. I ett tilfelle hadde hun følt seg avvist (til tross for at hun selv brøt avtalen først), i et annet misforstått. Hun brøt med familien på samme tid, og der var begrunnelsen at de ikke forstod henne. Hun var midt i 30-årene da dette skjedde. 

I begynnelsen prøvde jeg å forstå reaksjonen hennes basert på hvordan jeg selv tenker/reagerer i håp om at jeg kunne nærme meg thenne, og at vi kunne gjenoppta kontakten. Dette ble jeg mer og mer sikker på at var et blindspor. Hun var psyk, ble mer og mer opptatt av det alternative og åndelige, følte seg annerledes enn oss, og ønsket rett og slett ikke kontakt med oss lenger. Som syk syns hun vi var "grunne", selvopptatte, lite "åpne" og rause, at vi snakket om kjedelige, hverdagslige ting som gjorde henne utmattet etc, og jeg tror derfor egentlig det var sykdommen som påvirket relasjonen til oss som kjente henne fra barndommen av.

Hun og jeg har fremdeles ikke kontakt med hverandre, og det har ikke de andre venninnene hun brøt med heller. Hun har heller ikke kontakt med familien, men jeg vet at hun informerer en person som kjenner moren innimellom, og vi tror at dette betyr at hun ønsker at familien skal høre litt om det som skjer i livet hennes, uten at hun selv trenger å ta kontakt. Som deg tenker jeg ofte på henne, og skulle ønske dette ikke hadde blitt avsluttet som det ble. 

Endret 5. juli 2017 av Kayia

[Gjest Maggie55]

Det er så mange flere mennesker enn man ofte tror som lever hele livet sitt med meningsløse overleverte traumer i de fleste typer miljøer er min erfaring😊