Asperger og negative personlighetstrekk og arbeidsliv

[FGT]

En trenger ikke å alle de trekkene der for å få en diagnose som voksen.  Men kritereien var først og fremst beregnet på barn,  og barn er jo barn, men de forandrer seg. Men det samme kriteriene er også for voksne. Men voksne forandrer seg, de tar utfordringer , erfarer . lærer å omgås andre, derfor er AS også blitt kalt en skjult diagnose.  Veldig vanskelig å diagnostisere på voksne. En kan ikke sette opp en lang liste av trekk, vi er levende mennesker, men det kan bli slitsomt å være sosiale for lenge, vi trenger mye tid for oss selv, og vi har ikke de samme sosiale behov som mange andre. 

 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, FGT skrev:

En trenger ikke å alle de trekkene der for å få en diagnose som voksen.  Men kritereien var først og fremst beregnet på barn,  og barn er jo barn, men de forandrer seg. Men det samme kriteriene er også for voksne. Men voksne forandrer seg, de tar utfordringer , erfarer . lærer å omgås andre, derfor er AS også blitt kalt en skjult diagnose.  Veldig vanskelig å diagnostisere på voksne. En kan ikke sette opp en lang liste av trekk, vi er levende mennesker, men det kan bli slitsomt å være sosiale for lenge, vi trenger mye tid for oss selv, og vi har ikke de samme sosiale behov som mange andre. 

 

Det må være feil. Kritereiene gjelder for voksne også. Hvis kriteriene ikke passer har en ikke asperger.

Anonymkode: 306e9...6fb

[FGT]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det må være feil. Kritereiene gjelder for voksne også. Hvis kriteriene ikke passer har en ikke asperger.

Anonymkode: 306e9...6fb

Ja kriteriene er for de voksne også, men kanskje det kan bli litt feil, siden det er stor forskjell på barn ungdom og voksne. Har selv erfart at noen i psykiatrien har innrømmer at de ikke har vært helt oppdatert på nevrologiske  diagnoser. 

 

Endret 8. juli 2017 av FGT

[FGT]

20 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Det er veldig mange grader og varianter av AS, og alle er ikke like avvikende. Jeg tror den eneste som har klart å "avsløre" meg er psykiateren min, og han er jo proff. At jeg har problem med blikkontakt blir nok vanligvis tolket som sjenerthet eller i verste fall arroganse. Jenter og introverte gutter oppfører seg som regel ganske "normalt" sammen med andre, og siden de som er introverte uansett ikke sier så mye, så er vi ikke frekke og uhøflige heller. Og siden vi liker oss best alene eller sammen med bare et par venner unngår vi mange av de sosiale flausene. I mitt tilfelle har Asperger absolutt vært et større problem for meg enn for omgivelsene mine.

 

Jeg tenker slik at det er omgivelsene , eller miljøet som kan gjøre det slitsomt for de med AS. Vi passer ikke inn i alle de sosiale kravene som finnes. Når en ungdom ikke vil skille seg ut fra de såkalte NT menneskene, så kan dette skape problemer for han selv, for han eller henne må tilpasse  seg noe som han egentlig ikke har behov for. Jeg har ikke problemer med andre, tvert i mot, men det som kan gjøre det vanskelig er i nære relasjoner, der du skal bygge på et forhold.  Men det kan ikke sammenlignes med å kunne omgås mennesker. Det som har vært den største hindring for meg er min depressive kroniske tilstand, såkalt dystymi.  

[FGT]

oTror at det på NAV har fått et mer nyansert syn på AS de senere årene. Får en del år siden , så trodde mange der at AS personer ikke kunne gå i en vanlig jobb, men nå vet de bedre. Jeg tro de fleste har fått et mer riktig nyansert syn på den diagnosen.  Mye av dette kan skyldes at kunnskapen som også har kommet frem fra de med AS selv. Jeg har for min del bidratt med mye kunnskap igjennom forskning på diagnosen og mennesker som bærer den, både voksne og ungdom, samt foreldres observasjoner og betraktinger. Men først og fremst min egen erfaring etter mange år.  Har vært i en vanlig jobb i ca 26 år, men har vært trygded de senere årene , utslitt pga. nedstemthet. Nedstemthet pr i dag regnes ikke som en del av AS, men kan ha en reaktiv årsak på noen som skal for eksempel ut i arbeidslivet.  

Endret 9. juli 2017 av FGT

[yellow ledbetter]

23 minutter siden, FGT skrev:

Jeg tenker slik at det er omgivelsene , eller miljøet som kan gjøre det slitsomt for de med AS. Vi passer ikke inn i alle de sosiale kravene som finnes. Når en ungdom ikke vil skille seg ut fra de såkalte NT menneskene, så kan dette skape problemer for han selv, for han eller henne må tilpasse  seg noe som han egentlig ikke har behov for. Jeg har ikke problemer med andre, tvert i mot, men det som kan gjøre det vanskelig er i nære relasjoner, der du skal bygge på et forhold.  Men det kan ikke sammenlignes med å kunne omgås mennesker. Det som har vært den største hindring for meg er min depressive kroniske tilstand, såkalt dystymi.  

Nettopp. Og folk med AS er mer ulike innbyrdes enn såkalt vanlige folk, også. Så det er ikke sånn at om du har møtt én, så har du møtt alle. For meg er de sosiale problemene sånn midt på treet, tror jeg. Jeg synes det er greit og uproblematisk (men ikke nødvendigvis spesielt interessant eller morsomt) å snakke med tilfeldige mennesker jeg møter. Fikser smalltalk helt fint når det er folk jeg møter i forbifarten eller i sammenhenger der vi har en felles agenda, som gjennom jobb eller lignende. Og nær familie og et par gode venner er jeg gjerne sammen med. Det er det "i mellom" som er verst, sånt som er forpliktende, men ikke selvvalgt. Som storfamilie og venners venner og naboer som blir for "nærgående", i hvert fall når det er mange samlet samtidig, og du ikke bare kan gå når du vil. Bryllup og julebord og lignende. Det sosiale marerittet over alle mareritt er å få tildelt en bordkavaler jeg ikke kjenner og måtte forholde meg til det mennesket i timevis.

Mange med AS har depresjon i ulik grad, og den blir vel kanskje framprovosert av at vi prøver å være noe vi ikke er. Jeg har heldigvis ikke hatt problemer med det, men angst har jeg hatt hele livet, som sagt, uten å skjønne hvorfor før jeg var voksen og fikk diagnosen. Og for oss som er såkalt "velfungerende" er det som regel angst eller depresjon som gjør at det kommer for en dag at vi har AS. Eller ADHD, for den del. Begge diagnosene er verre å håndtere i voksen alder når en plutselig skal ha ansvaret for veldig mange ting samtidig. Jobb, familie, husarbeid, ungenes skole og fritidsinteresser og hele pakka.

[AnonymBruker]

34 minutter siden, FGT skrev:

oTror at det på NAV har fått et mer nyansert syn på AS de senere årene. Får en del år siden , så trodde mange der at AS personer ikke kunne gå i en vanlig jobb, men nå vet de bedre. Jeg tro de fleste har fått et mer riktig nyansert syn på den diagnosen.  Mye av dette kan skyldes at kunnskapen som også har kommet frem fra de med AS selv. Jeg har for min del bidratt med mye kunnskap igjennom forskning på diagnosen og mennesker som bærer den, både voksne og ungdom, samt foreldres observasjoner og betraktinger. Men først og fremst min egen erfaring etter mange år.  Har vært i en vanlig jobb i ca 26 år, men har vært trygded de senere årene , utslitt pga. nedstemthet. Nedstemthet pr i dag regnes ikke som en del av AS, men kan ha en reaktiv årsak på noen som skal for eksempel ut i arbeidslivet.  

Hvis det var slik hadde man ikke trengt diagnosen Asperger.

Anonymkode: 2346e...715

[gråstein]

11 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Nettopp. Og folk med AS er mer ulike innbyrdes enn såkalt vanlige folk, også. Så det er ikke sånn at om du har møtt én, så har du møtt alle. For meg er de sosiale problemene sånn midt på treet, tror jeg. Jeg synes det er greit og uproblematisk (men ikke nødvendigvis spesielt interessant eller morsomt) å snakke med tilfeldige mennesker jeg møter. Fikser smalltalk helt fint når det er folk jeg møter i forbifarten eller i sammenhenger der vi har en felles agenda, som gjennom jobb eller lignende. Og nær familie og et par gode venner er jeg gjerne sammen med. Det er det "i mellom" som er verst, sånt som er forpliktende, men ikke selvvalgt. Som storfamilie og venners venner og naboer som blir for "nærgående", i hvert fall når det er mange samlet samtidig, og du ikke bare kan gå når du vil. Bryllup og julebord og lignende. Det sosiale marerittet over alle mareritt er å få tildelt en bordkavaler jeg ikke kjenner og måtte forholde meg til det mennesket i timevis.

Mange med AS har depresjon i ulik grad, og den blir vel kanskje framprovosert av at vi prøver å være noe vi ikke er. Jeg har heldigvis ikke hatt problemer med det, men angst har jeg hatt hele livet, som sagt, uten å skjønne hvorfor før jeg var voksen og fikk diagnosen. Og for oss som er såkalt "velfungerende" er det som regel angst eller depresjon som gjør at det kommer for en dag at vi har AS. Eller ADHD, for den del. Begge diagnosene er verre å håndtere i voksen alder når en plutselig skal ha ansvaret for veldig mange ting samtidig. Jobb, familie, husarbeid, ungenes skole og fritidsinteresser og hele pakka.

Hvis du har jobb, familie, unger osv kan du ikke ha særlig alvorlig grad av AS.

[yellow ledbetter]

11 minutter siden, gråstein skrev:

Hvis du har jobb, familie, unger osv kan du ikke ha særlig alvorlig grad av AS.

Nei, heldigvis. Jeg har klart å jobbe meg rundt en del av problemene det medfører, og har nok klart meg ganske bra på mange områder. Angsten er det største problemet mitt, men den har jeg vel også håndtert med å jobbe meg rundt og forbi og bare la være å forholde meg til mange ting som andre tar på strak arm. Jeg lever i grunnen greit med AS, i hvert fall nå når jeg vet hvorfor jeg ikke takler en masse "vanlige" ting. Da slipper jeg å skamme meg eller irritere meg over at jeg ikke får til eller liker det.

Jeg vet ikke om det er AS eller ADHD som har ødelagt mest for meg så langt. Sannsynligvis kombinasjonen, for det blir liksom en evig kamp mot seg selv. Jeg må ha rutiner og oversikt og trygghet for å trives, samtidig som mangelen på impulskontroll og dårlig konsentrasjon gjør at jeg roter til mine egne planer og i verste fall gjør ting jeg ikke burde ha gjort.

[FGT]

4 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Nei, heldigvis. Jeg har klart å jobbe meg rundt en del av problemene det medfører, og har nok klart meg ganske bra på mange områder. Angsten er det største problemet mitt, men den har jeg vel også håndtert med å jobbe meg rundt og forbi og bare la være å forholde meg til mange ting som andre tar på strak arm. Jeg lever i grunnen greit med AS, i hvert fall nå når jeg vet hvorfor jeg ikke takler en masse "vanlige" ting. Da slipper jeg å skamme meg eller irritere meg over at jeg ikke får til eller liker det.

Jeg vet ikke om det er AS eller ADHD som har ødelagt mest for meg så langt. Sannsynligvis kombinasjonen, for det blir liksom en evig kamp mot seg selv. Jeg må ha rutiner og oversikt og trygghet for å trives, samtidig som mangelen på impulskontroll og dårlig konsentrasjon gjør at jeg roter til mine egne planer og i verste fall gjør ting jeg ikke burde ha gjort.

Depresjon og angst er de tilleggs diagnoser eller tilleggsvansker som oftest følger med AS som voksen. For meg har den depressive delen vært det tyngste. 

[AnonymBruker]

På 8.7.2017 den 15.43, FGT skrev:

Vet ikke helt du tenkte på når du skrev "bare er sånn " ?  I hvert fall så har ikke diagnosen AS med å ha en dårlig oppførsel, men at en kan ha trekk på linje med andre som en må arbeide med.  Ofte har en med AS tilleggsvansker også, og det er ofte de som kan skape problemer i det sosiale. ikke AS som sådan. Selv om AS ikke kan måles med blodprøver eller andre fysiske prøver eller tester  fra kroppen , så blir den kalt en adferds diagnose. Så en kan jo spørre , hvilket felles synlige trekk er det ? Det er faktisk ingen, for det er først og fremst en usynelig diagnose. De mad AS er mer forskjellige seg i mellom en NT mennesket. Men alder og modenhet spiller jo en rolle her, og ikke mins personligheten uten om diagnosen. 

Det jeg mener med at kolleger kan tenke at vedkommende "bare er sånn" er at vedkommende aksepteres for den vedkommende er. Uavhengig av atferd; så lenge denne ikke er ekstremt plagsom. (Ikke hyling, vold eller andre ekstreme krenkelser. Upassende verbal og noverbal atferd er greit nok.)

Det er lettere å tåle rar atferd fra folk når en forstår litt om hvorfor de er som de er. En diagnose er en forklaring som kan gjøre det lettere.  
For min del sleit jeg litt med å takle 3 av de kollegene jeg har, men etter å ha blitt mer kjent med dem har jeg fått en forståelse for atferden. Ikke sikkert det er en "psykologisk riktig" forståelse av dem, men det er i alle fall en forståelse som gjør at jeg fikser å jobbe med dem, sjøl om de har sine irriterende sider. Fra å nesten være redd for dem eller å føle avsky, så kan jeg nå i større grad klare å like dem, samarbeide med dem og akseptere dem "som de er". Å "passe inn på en arbeidsplass" er med andre ord en jobb som må gjøres av alle - en må jobbe med seg sjøl og en må jobbe med egne holdninger til andre. Skal sies at jeg vet at jeg også er til irritasjon for enkelte. Jeg har forøvrig en diagnose jeg også.

Anonymkode: 961aa...7ad

[FGT]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg mener med at kolleger kan tenke at vedkommende "bare er sånn" er at vedkommende aksepteres for den vedkommende er. Uavhengig av atferd; så lenge denne ikke er ekstremt plagsom. (Ikke hyling, vold eller andre ekstreme krenkelser. Upassende verbal og noverbal atferd er greit nok.)

Det er lettere å tåle rar atferd fra folk når en forstår litt om hvorfor de er som de er. En diagnose er en forklaring som kan gjøre det lettere.  
For min del sleit jeg litt med å takle 3 av de kollegene jeg har, men etter å ha blitt mer kjent med dem har jeg fått en forståelse for atferden. Ikke sikkert det er en "psykologisk riktig" forståelse av dem, men det er i alle fall en forståelse som gjør at jeg fikser å jobbe med dem, sjøl om de har sine irriterende sider. Fra å nesten være redd for dem eller å føle avsky, så kan jeg nå i større grad klare å like dem, samarbeide med dem og akseptere dem "som de er". Å "passe inn på en arbeidsplass" er med andre ord en jobb som må gjøres av alle - en må jobbe med seg sjøl og en må jobbe med egne holdninger til andre. Skal sies at jeg vet at jeg også er til irritasjon for enkelte. Jeg har forøvrig en diagnose jeg også.

Anonymkode: 961aa...7ad

Ja det er jo en bra holdning du viser der.  Ikke akseptere en dårlig oppførsel, meg at de er annerledes, da først og fremst pga. hjernen. Det verste en kan gjøre er å sette slike mennesker i båser, med den tanken at slik er de med Asperger. Tidligere da jeg jobbet på fabrikk, så følte jeg at jeg ikke fikk brukt mine evner, i en rutinemessig kjedelig jobb, men da jeg ble trygdede, så kom jeg mer til nytte, og jeg følte at jeg aldri hadde vært mer samfunnsnyttig da.