Veldig syk mor

[Question 21]

Hei. 

Ønsker å få noen feedback fra personer som kanskje har opplevd det samme som meg eller har kompetanse innenfor områder det berører. Min historie er langt fra kort. Jeg er i dag 28 og har en søster på 26 og vi har mor som er er virkelig ødelagt. Hun er ødelagt av narkotika/alkohol og sin egen psykiske tilstand. (Hva en den er). Det hele begynte når vi var 8 og 10 år. Det begynte med alkohol og før det løgner. Masse løgner. Det ble verre og verre og for å nevne noen av de verste tingene. Hun løg  til sin mann at hun var gravid når han ville gå fra hun, hun løg om at hun hadde kreft og skulle dø til ikke bare oss barn, men alle. Det er jo en ganske syk ting å gjøre. Hun kunne ligge i dagevis gråtende i sengen og fortelle meg og min søster "at nå må dere ta vare på mor for hun skal dø snart". Hun har vært gift 3 ganger og 2 av mennene har dødd rett forann hun, han ene av hjertefeil og andre av en overdose. Første dødsfallet (hjertefeilen) skjedde rett forann oss alle en julaften og etter det kom barnevernet inn i bildet og min far fikk endelig foreldreretten etter å kjempet for det i del år. I dag er hun helt ressursløs og har skubbet vekk alle relasjoner til familie og venner, unntatt meg og min søster. Jeg er veldig klar over at hun ikke fortjener meg og min søster etter det hun har utsatt oss for, men vi klarer heller ikke bare å stå å se på. Før nå. Nå er jeg mettet og for å kunne leve et normalt liv er vi nødt for å kutte henne ut. Jeg kunne fortalt en hele del mer episoder. Jeg er mer interessert i å få "bekreftet" at hun er syk og eventuelt en psykisk lidelse , hva en den er?  Er det noen som kjenner seg igjen på noen områder og har tips eller råd ?  

 

Takker veldig for at du leste dette. 

[AnonymBruker]

Huff for en vond situasjon dere befinner dere i ☹️ jeg har ingen formening om diagnose. Jeg "kjenner" meg igjen i det å måtte slippe en forelder da min far led av spillegalskap. Det er smertefullt og vanskelig det hele. Føler med deg selv om jeg ikke kan bidra med noe annet vesentlig.

Anonymkode: 96c8a...de7

[AnonymBruker]

Hun har i hvert fall en alvorlig personlighetsforstyrrelse og alvorlig rusmisbruk.

Anonymkode: 3de35...bfd

[frosken]

44 minutter siden, Question 21 skrev:

Hei. 

Ønsker å få noen feedback fra personer som kanskje har opplevd det samme som meg eller har kompetanse innenfor områder det berører. Min historie er langt fra kort. Jeg er i dag 28 og har en søster på 26 og vi har mor som er er virkelig ødelagt. Hun er ødelagt av narkotika/alkohol og sin egen psykiske tilstand. (Hva en den er). Det hele begynte når vi var 8 og 10 år. Det begynte med alkohol og før det løgner. Masse løgner. Det ble verre og verre og for å nevne noen av de verste tingene. Hun løg  til sin mann at hun var gravid når han ville gå fra hun, hun løg om at hun hadde kreft og skulle dø til ikke bare oss barn, men alle. Det er jo en ganske syk ting å gjøre. Hun kunne ligge i dagevis gråtende i sengen og fortelle meg og min søster "at nå må dere ta vare på mor for hun skal dø snart". Hun har vært gift 3 ganger og 2 av mennene har dødd rett forann hun, han ene av hjertefeil og andre av en overdose. Første dødsfallet (hjertefeilen) skjedde rett forann oss alle en julaften og etter det kom barnevernet inn i bildet og min far fikk endelig foreldreretten etter å kjempet for det i del år. I dag er hun helt ressursløs og har skubbet vekk alle relasjoner til familie og venner, unntatt meg og min søster. Jeg er veldig klar over at hun ikke fortjener meg og min søster etter det hun har utsatt oss for, men vi klarer heller ikke bare å stå å se på. Før nå. Nå er jeg mettet og for å kunne leve et normalt liv er vi nødt for å kutte henne ut. Jeg kunne fortalt en hele del mer episoder. Jeg er mer interessert i å få "bekreftet" at hun er syk og eventuelt en psykisk lidelse , hva en den er?  Er det noen som kjenner seg igjen på noen områder og har tips eller råd ?  

 

Takker veldig for at du leste dette. 

Jeg synes det er godt å lese at du nå tenker at du skal prioritere ditt eget liv. Det finnes en del mennesker som har en oppvekst preget av foreldres rusmisbruk og/eller annen psykisk lidelse. Dersom du ønsker hjelp til å sortere tankene dine rundt dette, så kan du få fastlegen din til å søke hjelp for deg selv for eksempel hos en av Blå Kors sine poliklinikker. Hvis du leser på deres nettside, så vil du se at mange av poliklinikkene har egne tilbud rettet mot pårørende (uten at det er noe krav om at moren din er i behandling). Se http://www.blakors.no/alkohol-og-rusbehandling/

Det finnes også selvhjelpsgrupper for blant andre voksne barn av alkoholikere.

 

 

[Kjeks]

56 minutter siden, Question 21 skrev:

 

Hei. Det der er en vrien situasjon. Og står i en ikke like ille men en lignende situasjon. Du ser at vedkommende trenger hjelphjelp, men hånden du strekker ut blir ikke tatt imot.

Mitt valg har falt på at jeg har min egen nermeste familie, og jeg ser det slik at denne personen fører ikke til noe godt til oss. Så av hensyn til de, så har jeg da valgt å unngå kontakt ned til minimum. 

 

Jeg kan ikke hjelpe, siden hjelpen ikke blir tatt imot på noe vis. Og jeg tenker at på sett og vis så må vedkommende prøve å se sitt behov selv. Når det ligger psykisk i bunnen er det jo vanskelig. Men på en annen måte så lurer jeg på hvor mange som må bli med i dragsuget? Så da må jeg velge, å redde noen og snu  ryggen mot en. 

Det er noe med å kanskje si fra hvor skapet står, og bryte litt på båndene som skal få øynene til å åpnes. 

56 minutter siden, Question 21 skrev:

 

 

[Gjest Kanuttius]

Jeg vet ikke om det er til hjelp men. Jeg kjenner to voksne damer som har barn på din alder. De ble begge rusmisbrukere når barna var på barneskolen ca. Etter mange år kom begge damene ut av misbruket. Den ene valgte å ha behandling langt hjemmefra for å unngå å bli sammen med kjente brukere fra hjemstedet. Hun er rusfri nå og hun sa at hun måtte gjøre det for seg selv og ikke for barna. Nå har det holdt noen år og barna er voksne og tar litt kontakt, på deres premisser noe hun mener er riktig. Via oppholdet på institusjonen ble det avdekket at hun hadde adhd og at rusmidlene hun hadde brukt gjorde henne fri fra ADHD. Som rusfri har hun fått skikkelige medisiner beregnet for ADHD og nå fungerer alt som det skal. 

Den andre damen, også barn på din alder. Dro på en annen institusjon hvor hun var lenge. Hun hadde og hatt ADHD og det var årsaken til misbruket. Hun fikk medisiner og har klart seg fint i 5år nå. Hun har kontakt med barn og barnebarn og eksmann. 

Disse damene er helt fantastiske.

Mange rusmisbrukere har ADHD og mange har personlighetsforstyrrelser og mange har traumer fra barndommen og har dårlig tilknyningserfaring fra forelder så de er relasjonsskader. 

Din mor må bestemme seg selv for å klare dette. Hun blir ikke bedre av at noen str puter under armene på henne. Ta bort alt av hjelp og la henne forstå at et liv i rus betyr at hun mister dere og annet viktig. 

Og mens dere venter på at hun skal ta tak i dette så forbereder dere litt f.eks ved å:

-Ha gjerne en oversikt overl mulige institusjoner som hun kan søke plass hos når hun blir motiver i seg selv. Er det natur, musikk, kristen tro, bare kvinner på institusjonen og og og hva kan hun like som passer henne best.

Håper dere finner ut av dette❤

[AnonymBruker]

Jeg står i " noe lignende" som ennå er veldig uforløst og veldig uforståelig for meg. Hva jeg tenker er bare at jeg tror det hender at man bare må akseptere at dette er tida man får sammen hvor vondt det enn er. Når personen ikke vil ta imot hjelpen man har å gi.

Anonymkode: 2a344...210

[Question 21]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg står i " noe lignende" som ennå er veldig uforløst og veldig uforståelig for meg. Hva jeg tenker er bare at jeg tror det hender at man bare må akseptere at dette er tida man får sammen hvor vondt det enn er. Når personen ikke vil ta imot hjelpen man har å gi.

Anonymkode: 2a344...210

Ja. Det er nettop det å akseptere de for den de er. Føler liksom det er gått forbi det punktet. Hun er såpass "vekke" og lever i en verden av vrangforestillinger. Tror at jeg må tvangsinnleggelse henne slik at hun får seg en liten pause fra sin egen psyke. Da er det gått for langt

[emilie321]

På 10.7.2017 den 20.08, Question 21 skrev:

Ja. Det er nettop det å akseptere de for den de er. Føler liksom det er gått forbi det punktet. Hun er såpass "vekke" og lever i en verden av vrangforestillinger. Tror at jeg må tvangsinnleggelse henne slik at hun får seg en liten pause fra sin egen psyke. Da er det gått for langt

Det å få sin mor tvangsinnlagt ser jeg på en måte å gi god omsorg på (hvis det er det hun trenger) Blir jeg så syk som jeg var sist så håper jeg virkelig at datteren min tar grep og får meg innlagt, om nødvendig på tvang. Om jeg blir sint der og da så vil jeg i ettertid iallefall være veldig takknemlig. Nå håper jeg virkelig at jeg slipper det noe mer da.

 

[AnonymBruker]

På 10.7.2017 den 14.08, Question 21 skrev:

 Tror at jeg må tvangsinnleggelse henne slik at hun får seg en liten pause fra sin egen psyke. Da er det gått for langt

Du har (dessverre) ingen myndighet til å få tvangsinnlagt din mor. Det er det en lege/psykiater som har. Men du kan selvsagt forklare og fortelle til f.eks fastlegen hennes, så kan hn innkalle henne til time for å gjøre opp sin mening. Men det eneste hn kan gjøre er å henvise videre til vakthavende på psyk. som igjen må gjøre opp sin mening om din mor. Og selv da er det ikke sikkert at hun blir tvangsinnlagt. Er veldig høye terskler for tvangsinnlegging. 

Sånn har iallefall jeg forstått det.

Anonymkode: ddeab...125

[Question 21]

På 11.7.2017 den 3.24, Merimot skrev:

Jeg synes du er litt slem med tvangsinnleggelser det er HYSTERISK FORFERDELIG OVERGREP FOR DEN PERSONEN SOM LEGGES INN PÅ TVANG......

VIL DU GJØRE DETTE

MOT DIN EGEN MOR?

ekstremt slemt spør du meg...

Du går fra litt slemt til ekstremt slemt her. Det er ikke et overgrep på noen måter. Det er en måte , for meg kanskje eneste måten eg ser som hun kan bli frisk av. Rett og slett fordi hun er helt ute å kjøre. Det går veldig utover den nærmeste familien som fortsatt bryr seg. Eg regner med du ikke har opplevd relevante situasjoner?  For tro meg. Det er det siste jeg vil. Men ser ingen annen mulighet. 

[yellow ledbetter]

Det er alt annet enn slemt å prøve å hjelpe noen som ikke forstår at de trenger hjelp. Og voksne barn har rett på et eget liv. Det enkleste er jo å bryte kontakten og bare unngå henne. Hvis det står så dårlig til som jeg får inntrykk av er ikke dette noe folk i familien kan fikse. Da må hun ta imot profesjonell hjelp.

Endret 12. juli 2017 av yellow ledbetter

[frosken]

På ‎10‎.‎07‎.‎2017 den 14.08, Question 21 skrev:

Ja. Det er nettop det å akseptere de for den de er. Føler liksom det er gått forbi det punktet. Hun er såpass "vekke" og lever i en verden av vrangforestillinger. Tror at jeg må tvangsinnleggelse henne slik at hun får seg en liten pause fra sin egen psyke. Da er det gått for langt

Jeg håper for din del at du finner en fagperson du kan drøfte denne situasjonen med, jeg blir litt bekymret for at du skal fortsette å være den som tar ansvar for din mor. Å fortsette med slik ansvarstagen, kan stoppe deg fra å finne ut hvordan du ønsker å leve ditt eget liv. Din mor har ansvar for seg selv, og slik jeg ser det, så  kan du som pårørende kun bistå slik at hun kommer i kontakt med helsevesenet.