Ensomhet og venner som trekker seg unna

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er ikke typen som er mye ensom, eller som lett føler meg utenfor, men etter at jeg fortalte ulike venner/venninner om at jeg har slitt psykisk og nylig fikk en alvorlig diagnose så har de trukket seg unna meg. 

Da jeg fortalte de det (fortalte det ikke til alle vennene mine, bare et utvalg) var de veldig forståelsesfulle, og de sa alle de riktige tingene. Og etter det har de fryst meg helt ute. De spør aldri om vi skal finne på noe lenger og svarer ofte ikke på meldinger. Hvis jeg har tatt initiativet avlyser de ofte i siste liten, men når de dukker opp så har vi det hyggelig, og de prater om at vi må treffes oftere. Bullshit. De finner på masse sammen, og jeg pleide å være en del av gjengen. Ikke nå lenger. 

Og det begynner å gjøre litt vondt. Hadde jeg ikke sagt noe til dem, så hadde ting vært bedre. Samtidig er jeg skuffet over at de ikke taklet dette bedre. Jeg krevde jo ingenting fra dem. Jeg sa bare at "dette her feiler meg", så vet dere det. 

:( 

Anonymkode: bc038...14d

[Gjest Kanuttius]

Hva med å si at ďu angrer på at du delte diagnosene med de siden ting har endret seg etterpå. Hva er årsaken? Kanskje de har fordommer og du kan rettes opp i de.

[bibben]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er ikke typen som er mye ensom, eller som lett føler meg utenfor, men etter at jeg fortalte ulike venner/venninner om at jeg har slitt psykisk og nylig fikk en alvorlig diagnose så har de trukket seg unna meg. 

Da jeg fortalte de det (fortalte det ikke til alle vennene mine, bare et utvalg) var de veldig forståelsesfulle, og de sa alle de riktige tingene. Og etter det har de fryst meg helt ute. De spør aldri om vi skal finne på noe lenger og svarer ofte ikke på meldinger. Hvis jeg har tatt initiativet avlyser de ofte i siste liten, men når de dukker opp så har vi det hyggelig, og de prater om at vi må treffes oftere. Bullshit. De finner på masse sammen, og jeg pleide å være en del av gjengen. Ikke nå lenger. 

Og det begynner å gjøre litt vondt. Hadde jeg ikke sagt noe til dem, så hadde ting vært bedre. Samtidig er jeg skuffet over at de ikke taklet dette bedre. Jeg krevde jo ingenting fra dem. Jeg sa bare at "dette her feiler meg", så vet dere det. 

Anonymkode: bc038...14d

Dette var skikkelig leit å lese. Jeg kjenner at jeg får vondt i magen på dine vegne. Akkurat det du her skriver tror jeg er en vanligere reaksjon enn det psykologer og andre behandlere skal ha det til. Man oppfordres ofte til å fortelle sine omgivelser om sin psykiske sykdom, men det tror jeg virkelig er et sjansespill. Din historie er et godt eksempel på nettopp det. Dessverre.

Man kan spørre seg hva årsaken er til at mennesker reagerer på den måten. Vel, jeg tror det er fordi venner og bekjente ikke ønsker at det skal kreves noe spesielt av dem i relasjonen. Og, de antar kanskje at det implisitt ligger et "krav", en forventning om omsorg/forståelse/spesielt hensyn hos den som outer seg. Det er ikke alle som ønsker å ufrivillig bli pålagt en slik "oppgave" selv om den jo ikke direkte er kommunisert. Noe av symmetrien i relasjonen kan forsvinne fordi man kan tenke at psyke mennesker ikke skal belastes. Ergo kan den psyke heller ikke være en støttespiller for andre. Alt dette kan føre til at smidigheten i relasjonen forsvinner og de trekker seg unna.

Vel, dette er en tankerekke som jeg har tenkt enn del på, og dette er hovedårsaken til at jeg selv er svært forsiktig med hvem jeg deler min diagnose med. 

Når det er sagt så har jeg også et par fantastiske eksempler på det motsatte der jeg opplever enormt mye godhet og støtte, så dette er ikke helt kategorisk. Men i det store og hele tenker jeg at en diagnose kan skremme folk unna og legge seg som et forstyrrende element mellom meg og mine bekjente, og har man først sagt det er det "no way back".

[AnonymBruker]

Jeg har opplevet som om "vennemiljøet" og del familie var en del av årsaken mine opplevede problemer så jeg var bare takknemmelig for at de " forsvant" for meg.

Jeg tror bare også mennesker som sliter psykisk trenger forskjellig.

Anonymkode: 924a1...da7

[AnonymBruker]

Da jeg fortalte noen av vennene om mine diagnoser så fortalte jeg kort om hvilke plager jeg kunne ha i hverdagen og etter på fikk de spurte om det de lurte på. Jeg sa også at jeg ville fortsette som før uten at mine diagnoser og problemer skulle ta hovedfokuset og at jeg synes det er kjempe koselig å bli invitert med på ting selv om jeg ikke alltid klarer å være med, men nå vet de jo årsaken.

Noen ganger spør de hvordan det går med behandlingen, om jeg er fornøyd og slike ting. Jeg passer også på å gi av meg selv de gangene jeg er i form til det og stille opp hvis de trenger det.

Anonymkode: 62c9f...359

[Gjest Gargamel]

Vær åpen for at det kan være et element av tilfeldighet også. Det er ikke sikkert alle avlysningene har noe med deg og diagnosen å gjøre, så la tvilen komme vennene dine til gode. 

Jeg tror folk er usikre på hvordan de skal oppføre seg ift sykdom. Ikke gi opp. Hvis de får vært litt sammen med deg kan det være usikkerheten blir borte og at ting normaliseres.