Konflikter i familien

[AnonymBruker]

Jeg bor noen få meter bortenfor min bror og svigerinne. De besøker meg aldri. Min bror har ikke en eneste gang spurt meg hvordan jeg har det eller om han kan hjelpe meg med noe. Jeg har en psykisk lidelse og er redd for at jeg feilvurderer situasjonen. Fins det alternative forklaringer på dette, eller har jeg rett når jeg mener at han rett og slett ikke bryr seg? Dette plager meg en god del. Jeg bor alene og har ingen å snakke med om det.

Anonymkode: 8e3c4...58a

[XbellaX]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor noen få meter bortenfor min bror og svigerinne. De besøker meg aldri. Min bror har ikke en eneste gang spurt meg hvordan jeg har det eller om han kan hjelpe meg med noe. Jeg har en psykisk lidelse og er redd for at jeg feilvurderer situasjonen. Fins det alternative forklaringer på dette, eller har jeg rett når jeg mener at han rett og slett ikke bryr seg? Dette plager meg en god del. Jeg bor alene og har ingen å snakke med om det.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Det finnes så godt som alltid hundrevis av forklaringer, også i ditt tilfelle. Jeg ville spurt ham/dem. Fortalt litt hvordan du opplevde det, spurt dem hva de tenker om det du har sagt og om det er noe du kan gjøre for at relasjonen skal bli bedre mellom dere, fordi jeg antar det er det du ønsker(?) - da er det en god start å fortelle dem at du ønsker det. Og så ville jeg kanskje invitert dem på middag eller laget nyplukket blåbærsyltetøy til dem, et eller annet uhøytidelig.

 

 

Endret 25. august 2017 av XbellaX

[emilie321]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor noen få meter bortenfor min bror og svigerinne. De besøker meg aldri. Min bror har ikke en eneste gang spurt meg hvordan jeg har det eller om han kan hjelpe meg med noe. Jeg har en psykisk lidelse og er redd for at jeg feilvurderer situasjonen. Fins det alternative forklaringer på dette, eller har jeg rett når jeg mener at han rett og slett ikke bryr seg? Dette plager meg en god del. Jeg bor alene og har ingen å snakke med om det.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Skjønner godt hvorfor du føler det slik. Har selv en bror som kun vil prate med meg når jeg er på det friskeste. Første gang jeg var innlagt (var innlagt i 2år) så besøkte han meg en gang og det var primært for å se hvordan en lukket avdeling så ut, som han selv sa. 

Kan det være at han ikke vet hvordan han skal være mot deg?  Hvordan er han når du er hos han?

[AnonymBruker]

39 minutter siden, emilie321 skrev:

Skjønner godt hvorfor du føler det slik. Har selv en bror som kun vil prate med meg når jeg er på det friskeste. Første gang jeg var innlagt (var innlagt i 2år) så besøkte han meg en gang og det var primært for å se hvordan en lukket avdeling så ut, som han selv sa. 

Kan det være at han ikke vet hvordan han skal være mot deg?  Hvordan er han når du er hos han?

Han bare sitter og ser på data, snakker aldri med meg. Det er ikke det at jeg forlanger så mye, bare et lite "hvordan går det", eller noe sånt. Jeg forstår at psykisk lidelse er tabu, men vi er nå voksne folk.  Det er ikke det at jeg vil snakke om det, jeg snakker med psykiatrien, men litt alminnelig høflighet frå hans side vil jeg ja.

Anonymkode: 8e3c4...58a

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

Det finnes så godt som alltid hundrevis av forklaringer, også i ditt tilfelle. Jeg ville spurt ham/dem. Fortalt litt hvordan du opplevde det, spurt dem hva de tenker om det du har sagt og om det er noe du kan gjøre for at relasjonen skal bli bedre mellom dere, fordi jeg antar det er det du ønsker(?) - da er det en god start å fortelle dem at du ønsker det. Og så ville jeg kanskje invitert dem på middag eller laget nyplukket blåbærsyltetøy til dem, et eller annet uhøytidelig.

 

 

Situasjonen er dessverre slik at det ikke er naturlig å be dem på middag. Jeg ser denne broren min en gang i året, i jula, og ellers bare ved familiehøytider slik som konfirmasjon. Det er ikke noe naturlig forhold mellom oss. Det er ikke det at jeg ikke forstår at jeg må prøve å se dette frå deres side også, men jeg klarer det ikke.

Anonymkode: 8e3c4...58a

[XbellaX]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Situasjonen er dessverre slik at det ikke er naturlig å be dem på middag. Jeg ser denne broren min en gang i året, i jula, og ellers bare ved familiehøytider slik som konfirmasjon. Det er ikke noe naturlig forhold mellom oss. Det er ikke det at jeg ikke forstår at jeg må prøve å se dette frå deres side også, men jeg klarer det ikke.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Ser den, men hvorfor ikke lufte tankene dine? Slik som at du opplever han kun sitter å ser på data -hva tror du at du selv  bør/kan gjøre for at han skal vie deg mer oppmerksomhet?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, XbellaX skrev:

Ser den, men hvorfor ikke lufte tankene dine? Slik som at du opplever han kun sitter å ser på data -hva tror du at du selv  bør/kan gjøre for at han skal vie deg mer oppmerksomhet?

Det vet jeg ikke. Kanskje snakke om noe han interesserer seg for. Det er i alle fall ikke slik at jeg kan fokusere på meg selv og mine behov overfor han. Jeg må legge til at jeg var alvorlig psykisk syk i fjor, og det var litt offentlig med politi og ambulanse. Dette var blant annet broren min vitne til. Dette plager meg ennå, og har på en måte forverret forholdet. Det verste er at han aldri en eneste gang har spurt meg hvordan jeg har det.

Anonymkode: 8e3c4...58a

[XbellaX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det vet jeg ikke. Kanskje snakke om noe han interesserer seg for. Det er i alle fall ikke slik at jeg kan fokusere på meg selv og mine behov overfor han. Jeg må legge til at jeg var alvorlig psykisk syk i fjor, og det var litt offentlig med politi og ambulanse. Dette var blant annet broren min vitne til. Dette plager meg ennå, og har på en måte forverret forholdet. Det verste er at han aldri en eneste gang har spurt meg hvordan jeg har det.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Hvordan tok han det? Hvordan var denne ganske brutale opplevelsen for ham i ettertid?

[stjernestøv]

1 time siden, emilie321 skrev:

Skjønner godt hvorfor du føler det slik. Har selv en bror som kun vil prate med meg når jeg er på det friskeste. Første gang jeg var innlagt (var innlagt i 2år) så besøkte han meg en gang og det var primært for å se hvordan en lukket avdeling så ut, som han selv sa. 

Kan det være at han ikke vet hvordan han skal være mot deg?  Hvordan er han når du er hos han?

Når jeg har vært dårlig har folk holdt seg langt unna, det er jo da man trenger dem mest. De vet vel ikke hvordan de skal takle det. Måtte trygle min bror om å sitte med meg en gang, var så dårlig og redd. Men jeg sa ikke et ord,var for opptatt med alt annet som foregikk. Men det at han satt der, det at jeg så et menneske skapte litt trygghet for meg. 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, XbellaX skrev:

Hvordan tok han det? Hvordan var denne ganske brutale opplevelsen for ham i ettertid?

Dette har du rett i. Det er ikke sikkert det var så lett for de som var vitne til det. Og da hadde det vært så mye bedre om jeg hadde fortalt dem om min diagnose og grunnen til at jeg ble syk. Men de er ikke interessert.

Anonymkode: 8e3c4...58a

[XbellaX]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette har du rett i. Det er ikke sikkert det var så lett for de som var vitne til det. Og da hadde det vært så mye bedre om jeg hadde fortalt dem om min diagnose og grunnen til at jeg ble syk. Men de er ikke interessert.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Nei, det er din tolkning :-) 

[emilie321]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han bare sitter og ser på data, snakker aldri med meg. Det er ikke det at jeg forlanger så mye, bare et lite "hvordan går det", eller noe sånt. Jeg forstår at psykisk lidelse er tabu, men vi er nå voksne folk.  Det er ikke det at jeg vil snakke om det, jeg snakker med psykiatrien, men litt alminnelig høflighet frå hans side vil jeg ja.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Har gjentatte ganger fått høre av min bror at det handler om å ta seg i sammen. At alle uføre har mulighet til å jobbe litt. Skjønner selv at min bror ikke har noen innsikt, han er heller ikke interessert i å få det. Har idag et veldig distansert forhold til han, vi har så forskjellige verdier at det nesten er uforenelig med å være gode venner. Det har jeg nå akseptert og har også funnet ut at jeg ikke trenger hans aksept. Vi treffes til jul og i bursdager og sånn får det bare være.

Er det noen andre du kan prate med ?  Har du mulighet til å komme deg ut å treffe andre? Kanskje bygge opp nye relasjoner. Det går an selv i voksen alder.

Endret 25. august 2017 av emilie321

[Gjest Gargamel]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor noen få meter bortenfor min bror og svigerinne. De besøker meg aldri. Min bror har ikke en eneste gang spurt meg hvordan jeg har det eller om han kan hjelpe meg med noe. Jeg har en psykisk lidelse og er redd for at jeg feilvurderer situasjonen. Fins det alternative forklaringer på dette, eller har jeg rett når jeg mener at han rett og slett ikke bryr seg? Dette plager meg en god del. Jeg bor alene og har ingen å snakke med om det.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Har du noen gang bedt om hjelp? Hva med å invitere ham på kaffe en dag? Det kan nok være lurt å pleie vennskapet når du ikke er syk og trenger det aller mest, sånn at det faktisk blir naturlig å treffes utenom jul og bursdag. 

Jeg synes også at han på eget initiativ burde spurt hvordan du har det, men jeg tror en del skygger unna psykisk sykdom og andre ting de ikke forstår. Det kan hende du bør ta opp den episoden hvor du var "offentlig" så han skjønner at det ikke er "deg". Du synes kanskje det er vanskelig å ta det opp, men det synes nok han også.  

[Gjest Gargamel]

14 timer siden, emilie321 skrev:

Kan det være at han ikke vet hvordan han skal være mot deg?  Hvordan er han når du er hos han?

Jeg tror du kan være inne på noe der. 

14 timer siden, emilie321 skrev:

så besøkte han meg en gang og det var primært for å se hvordan en lukket avdeling så ut, som han selv sa. 

Det høres ut som en sånn klønete spøk folk kan ta når de ikke vet hvordan de skal oppføre seg. 

[Trine]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han bare sitter og ser på data, snakker aldri med meg. Det er ikke det at jeg forlanger så mye, bare et lite "hvordan går det", eller noe sånt. Jeg forstår at psykisk lidelse er tabu, men vi er nå voksne folk.  Det er ikke det at jeg vil snakke om det, jeg snakker med psykiatrien, men litt alminnelig høflighet frå hans side vil jeg ja.

Anonymkode: 8e3c4...58a

Det kan jo hende broren din ikke har det så lett psykisk han heller og at det rett og slett blir for mye for han om han skal ta på seg dine utfordringer i tillegg. Har du noen gang spurt han hvordan det går med han?

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Det kan jo hende broren din ikke har det så lett psykisk han heller og at det rett og slett blir for mye for han om han skal ta på seg dine utfordringer i tillegg. Har du noen gang spurt han hvordan det går med han?

Nei, det har jeg ikke gjort. Men jeg forsøker så godt jeg kan å vise interesse for hans barn når det byr seg en anledning. De får f.eks. dyre gaver fra meg til jul og bursdager. Jeg forstår at jeg også har et ansvar, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Min bror og min svigerinne har f.eks. ikke besøkt meg en eneste gang i år, selv om de må forstå at jeg går her alene. 

Anonymkode: 8e3c4...58a

[Trine]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det har jeg ikke gjort. Men jeg forsøker så godt jeg kan å vise interesse for hans barn når det byr seg en anledning. De får f.eks. dyre gaver fra meg til jul og bursdager. Jeg forstår at jeg også har et ansvar, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Min bror og min svigerinne har f.eks. ikke besøkt meg en eneste gang i år, selv om de må forstå at jeg går her alene. 

Anonymkode: 8e3c4...58a

Da syns jeg ihvertfall du kan starte med å spørre han det spørsmålet du så gjerne vil at han skal spørre deg. Det er ikke noe vanskelig å spørre noen om hvordan det går. Dyre gaver betyr jo egentlig ingenting. Mine tantebarn får ikke dyre gaver for det har jeg ikke råd til, men de får ting de setter pris på. Ting som viser at jeg faktisk får med meg hva det er de liker og ikke. For barna er det kanskje viktigere at du bruker tid med dem enn at du gir dyre gaver. Det kommer jo så klart litt an på hvor gamle barna er, men dyre gaver bringer ikke folk tettere sammen.

Barnefamilier har som regel en veldig hektisk hverdag, den fritiden de har vil de kanskje bruke på å slappe av og å hente seg inn. Jeg tror ikke man oppi alt det andre har så mye tid til å tenke på at andre kanskje går alene. Har du invitert dem til deg noen gang? Kan du være sikker på at de ikke tror at du har det best med å gå der alene? Hadde jeg bodd noen meter unna søsteren min hadde jeg satt veldig stor pris på det om de ikke løp ned døra hos meg.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Da syns jeg ihvertfall du kan starte med å spørre han det spørsmålet du så gjerne vil at han skal spørre deg. Det er ikke noe vanskelig å spørre noen om hvordan det går. Dyre gaver betyr jo egentlig ingenting. Mine tantebarn får ikke dyre gaver for det har jeg ikke råd til, men de får ting de setter pris på. Ting som viser at jeg faktisk får med meg hva det er de liker og ikke. For barna er det kanskje viktigere at du bruker tid med dem enn at du gir dyre gaver. Det kommer jo så klart litt an på hvor gamle barna er, men dyre gaver bringer ikke folk tettere sammen.

Barnefamilier har som regel en veldig hektisk hverdag, den fritiden de har vil de kanskje bruke på å slappe av og å hente seg inn. Jeg tror ikke man oppi alt det andre har så mye tid til å tenke på at andre kanskje går alene. Har du invitert dem til deg noen gang? Kan du være sikker på at de ikke tror at du har det best med å gå der alene? Hadde jeg bodd noen meter unna søsteren min hadde jeg satt veldig stor pris på det om de ikke løp ned døra hos meg.

Takk for alle svar. Jeg inviterer dem hver jul til selskap, men ellers må jeg innrømme at jeg ikke har gjort det. Noen familier er vel slik at man omgås mer selskapelig, men vi er ikke vant med det i vår familie. Jeg er enig med deg i at barnefamilier har det travelt. Jeg var kanskje i litt dårlig humør i går da jeg skrev dette innlegget, men jeg synest jeg har fått mange gode svar også.

Anonymkode: 8e3c4...58a