Om å klare seg sjøl...

[AnonymBruker]

For ca ti år siden var jeg på vei over gata med retning bygården hvor jeg bodde på en liten hybel i en større by. En litt yngre mann gikk på fortauet tett innved de store murbygningene med synshemmede stav. Plutselig glapp staven ut av hånda hans og falt på fortauet foran mot venstre for hvor han nå stod ikke langt fra inngangsdøra hvor jeg skulle. Jeg ilte til å ville ta opp staven for ham hvorpå han ble svert indignert og sint og ga tegn om at noe  assistanse ihvertfallfra meg var uønsket. Dette var midt på dagen en fin og  solrik dag og jeg tenkte på hvilken bragd det var for en synshemmede å bevege seg i våre trafikkerte gater( hadde aldri sett ham i strøket før ,men hadde av og til sittet ute å skisser litt og da tok det ofte to minutter så var det mennesker man aldri så ellers som kom ut og ville titte og si sin skuffelse over mitt manglende talent)

Det med å klare seg sjøl tenker jeg noe mer og annerledes på i dag. Føler dere at dere klarer dere sjøl og hva legger dere i det?( fortell meg ikke at han var en narkotikakurer på vei fra A til B for det har syke jeg også tenkt av og til) Akkurat så syk er det gått med vår verden så godt man ikke lenger er barn).

Anonymkode: 9cbbb...0db

[AnonymBruker]

 

Jeg er selv synshemmet og kan kjenne igjen den irritasjonen man i blant kan føle når andre vil hjelpe med ting jeg klarer utmerket selv, men jeg synes mannen kunne sagt det på en hyggeligere måte. Du ville jo hjelpe med beste vilje, men visste ikke bedre. Dessuten kunne du ikke vite om denne mannen hadde kontroll over hvor stokken hadde havnet på bakken. Dessverre tror mange seende at det å være blind er som når man lukker øynene, men det hele handler om tilvending og det å tilpasse seg situasjonen. Alt blir en vane.

Jeg klarer meg fint selv og jeg har kjempet for det. Jeg tenker at mye handler om hvor mye vi har fått prøve oss opp igjennom oppveksten. Noen foreldre gjør barna sine avhengig av seg og dette kan føre til både hjelpesløshet og psykiske problemer. Men det kan også slå motsatt ut. I mitt tilfelle ble jeg overbeskyttet, men har hatt en trang til å være selvstendig på tross av synshemningen. Jeg har ganske store psykiske problemer, men har ært fast bestemt på å være selvstendig også der.

Anonymkode: 82387...39c

[AnonymBruker]

Jeg tror også det er når man er barn mye av løpet blir lagt. Den første " sosialiseringen i gata" kan bli for hard for noen tenker jeg.Alle mennesker tåler ikke det samme i utgangspunktet heller tror jeg. Mange som sliter psykisk har følt seg som " bortkomne barn" i oppveksten tror jeg og kanskje helt opp i voksen alder.Enkelte av oss blir jo heller aldri helt voksne. Trygghet om visse ting er helt avgjørende. Status penger osv er av lite betydning. Alt er bare ikke for alle å forstå tror jeg. Spesielt hvordan mange barn sammen kan  være mot et barn av ren uvitenhet. Veldig rart de selv aldri risikerte noe. Men man må  jo bare håpe at alle" bortkomnebarn "blir hentet inn igjen til slutt.

Anonymkode: 9cbbb...0db

[AnonymBruker]

Selv har jeg tilgitt både Gud og foreldre den vanskelige oppgaven med å bringe et barn gjennom aller mangler og huller i en vanskelig barndom for lengst.

Hadde i natt en merkelig marerittlignende drøm sikkert fordi jeg har forsøkt å skrive litt  Jeg var på forfattergenerasjonsfest  i forlaget i et for meg fremmed tettsted.Vi ble dirigert  etter et utmerket selskap til steder å sove om natten. Jeg dro avgårde til fots og fant en hytt litt uveisomt med døren åpen hvor det var meget kaldt. På vei gjennom denne hytten for om mulig å finne en egnet sengebenk gikk veien videre gjennom en stor åpning  til en større industritomt med et stort bygg hvor jeg også gikk inn i det jeg tenkte at jeg måtte få gitt beskjed til forlaget at innkvarteringer deres var noe merkelige nå om dagen. Men det var midt på natten og denne industrihallen rommet store mengder tauet og tøy og annet skrot som jeg la meg til i nede i bunnen av for natten i innerst i disse store haugene hvor det iallefall var varmt Jeg var sovnet og hørte plutselig en person romstrere på toppen av de store haugene som jeg antok var en av forfatterene  da i de enorme tøyhaugene som var i bevegelse og skjønte av hva som ble sagt at det var en forfatter som jeg igrunnen trodde jobbet ved dataavdelingen som fortvilet lette etter sin " beste bok". Plutselig fikk jeg et forferdelig angstanfall og begynte på jodle litt forsiktig nede fra bunnen i tøyhaugene og tauhaugene. Forfatteren ble da forferdelig  redd og skrek ut og forsvant ut ivinterkulda med fortsatt selskapskoene på hørte jeg. Selv var jeg tilbake med ett i den kalde hytten med rim inne på veggene.

 

Anonymkode: 9cbbb...0db