Hva skal til for at du føler en "kjemi" med et menneske?

[Gjest Mina1]

Vi snakker alle om den berømte "kjemi-utrykket". Altså det å ha "kjemi" med et annet menneske. 

Jeg har vært på en del dater som nevnt i andre tråder. Jeg har fått høre noen ganger at "kjemien" ikke var tilstede. Dette har jo fått meg til å tenke på hvilke inntrykk jeg gjør av meg på første date, om hvordan de kan være så sikker på at "kjemien" ikke stemmer, slik at det ikke er vitsen å fortsette bare etter en times treff. 

Jeg har møtt mange mennesker. Og det jeg vet er at jeg vet lite om en personlighet på et første treff i løpet av en time. Alle er også litt nervøse gjerne når de møter et nytt menneske. 

Men jeg kom på å ramse opp hvorfor jeg ikke ville møte noen av de som jeg ikke følte kjemi igjen... Og det kjipe var at den avgjørende faktor var at tiltrekningen manglet for utseende / kropp til personen. Ellers var det en basert på personlig oppførsel med tanke på at han var tung i dialog... Men det kunne jo være at han var lettere til vanlig, for dette var jo bare et første-treff..  Jeg hadde ellers gitt de fleste en sjans basert på at man kjenner ingen på en første date, og de fleste tar seg sammen og er hyggelige på første-date, så det har ikke vært noe særlig å sette fingen på. 

Jeg begynte også å gå dypere i min egen adferd. Jeg vet at jeg er en usikker type, og så går jeg på date. Begynte å tenke på hvordan jeg selv kan oppfattes og hvordan jeg oppfører meg. Jeg kom frem til at jeg er veldig tilbakeholden i oppførsel. Jeg er ikke en intiativtaker. Jeg må alltid ledes. Foreks sist jeg var på date så var turen nesten ferdig. Han stoppet opp og så på et skillt og sa : skal vi gå en liten runde til.. litt lengre tur? .. Jeg ble litt paff fordi jeg trodde at han ikke var interessert og trodde at han ville være glad for å gå fra den daten.. og ble stående litt stille, og så sa han: skal vi gå en liten tur til eller? .. Jeg sa ja det kan vi gjøre. Dermed så begynte jeg å tolke: Kanskje jeg virker for tilbakeholden ut og for lite intiativtakende på selve daten? Jeg vet ikke. Og kom på å tenke på det samme i forhold også. Huskr i forrige forhold så var det alltid meg som innledet dialoger på meldinger som regel, mens han var den som spurte om vi skulle ha sex, eller innledet til det. Jeg tror det kun var en gang jeg tok intiativ til sex etter et og et halvt års kontakt. Men igjen så var det meg som var den som tok kontakt først på meldinger hver dag, og jeg følte jeg maste sånn der at han måtte gjøre noe han også. Så dermed var det han som måtte ta intiativ til sex. .. fordi jeg var usikker på hans interesse for meg. 

Hva med dere? Dersom dere møter foreks en person som ikke er intiativtakende på første date, og du må lede showet.... er vedkommende helt uaktuell da..? . Hva skal til for at dere føler kjemi med et menneske generellt? 

Nei det er et komplisert emne , og det er jo slik at jeg har en sperre som er der for å beskytte meg selv for å bli avvist også. Så derfor er jeg ofte veldig forsiktig med å ta intiativ osv. Og da kan jo det virke negativt. 

 

Endret 7. november 2017 av Mina1

[Gjest Gargamel]

Fryktelig vanskelig spørsmål. Det kan være å ha litt samme humor, og litt samme lynne. Litt felles interesser gjør også at praten går lett.

Jeg tror du får prøve å være seg selv, si hva du mener, liker og står for uten å tenke for mye hvordan den andre vil reagere. (Alt med måte så klart. Et bittelite filter er kanskje lurt). Så får du krysse fingrene for at det er bra nok.

[Gjest Mina1]

11 minutter siden, Gargamel skrev:

Fryktelig vanskelig spørsmål. Det kan være å ha litt samme humor, og litt samme lynne. Litt felles interesser gjør også at praten går lett.

Jeg tror du får prøve å være seg selv, si hva du mener, liker og står for uten å tenke for mye hvordan den andre vil reagere. (Alt med måte så klart. Et bittelite filter er kanskje lurt). Så får du krysse fingrene for at det er bra nok.

Det er jo vanskelig å være en annen enn den man er. Altså når man er usikker foreks på en første-date så er det vanskelig å plutselig bare stoppe å verne om seg selv i starten, og bare ta intiativ til alt mulig osv.... Det er ikke meg... Jeg blir tøffere jo tryggere jeg blir på personen. Men jeg er ikke noe tøff så lenge jeg ikke kjenner personen / eller så lenge jeg er usikker. Men er ikke de fleste litt sånn? 

Endret 7. november 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Mina1 skrev:

Det er jo vanskelig å være en annen enn den man er. Altså når man er usikker foreks på en første-date så er det vanskelig å plutselig bare stoppe å verne om seg selv i starten, og bare ta intiativ til alt mulig osv.... Det er ikke meg... Jeg blir tøffere jo tryggere jeg blir på personen. Men jeg er ikke noe tøff så lenge jeg ikke kjenner personen / eller så lenge jeg er usikker. Men er ikke de fleste litt sånn? 

Hei! Nå er ikke jeg noen dating-ekspert, men jeg kan jo si det jeg tenker.

Jeg tror i hvert fall det der fort kan bli en litt ond sirkel. Det er ikke noe rart eller unaturlig med å være sjenert/usikker overfor et nytt menneske, men det påvirker jo samspillet med den andre. Og den andre har også valgt å stille seg i en situasjon der han kan bli avvist, det må du ikke glemme. Og hvis daten virker tilbaketrukken og viser lite initiativ, så hadde i hvert fall jeg kunnet bli usikker. Sånn - liker han meg ikke? Var det en teit ting å foreslå? Og så føler man seg kanskje mest avvist, og fremtoningen vil kunne bære preg av det.

I så fall kan det jo være lurt å si på forhånd at du er usikker i starten. Da risikerer man i hvert fall ikke at den dårlige kjemien skyldes at du er redd for avvisning (og kanskje har et kroppsspråk og en fremtoning som viser at du "verner om deg selv"), og at den andre føler seg avvist. For jeg er enig med deg, man blir ikke nødvendigvis veldig godt kjent i løpet av bare et møte. I hvert fall ikke der en eller begge er litt sjenerte i starten.

Så det er ikke noe feil med å være sjenert eller usikker, og veldig mange er vel sånn i ulik grad, men jeg tror det er litt viktig å få kommunisert det til den andre, sånn at det ikke feiltolkes. Og sånn at den andre er innforstått med at det er lurt å gi ting litt tid. Det er vel begge tjent med i så fall.

Anonymkode: 53e0f...22f

[Gjest Mina1]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Nå er ikke jeg noen dating-ekspert, men jeg kan jo si det jeg tenker.

Jeg tror i hvert fall det der fort kan bli en litt ond sirkel. Det er ikke noe rart eller unaturlig med å være sjenert/usikker overfor et nytt menneske, men det påvirker jo samspillet med den andre. Og den andre har også valgt å stille seg i en situasjon der han kan bli avvist, det må du ikke glemme. Og hvis daten virker tilbaketrukken og viser lite initiativ, så hadde i hvert fall jeg kunnet bli usikker. Sånn - liker han meg ikke? Var det en teit ting å foreslå? Og så føler man seg kanskje mest avvist, og fremtoningen vil kunne bære preg av det.

I så fall kan det jo være lurt å si på forhånd at du er usikker i starten. Da risikerer man i hvert fall ikke at den dårlige kjemien skyldes at du er redd for avvisning (og kanskje har et kroppsspråk og en fremtoning som viser at du "verner om deg selv"), og at den andre føler seg avvist. For jeg er enig med deg, man blir ikke nødvendigvis veldig godt kjent i løpet av bare et møte. I hvert fall ikke der en eller begge er litt sjenerte i starten.

Så det er ikke noe feil med å være sjenert eller usikker, og veldig mange er vel sånn i ulik grad, men jeg tror det er litt viktig å få kommunisert det til den andre, sånn at det ikke feiltolkes. Og sånn at den andre er innforstått med at det er lurt å gi ting litt tid. Det er vel begge tjent med i så fall.

 

Anonymkode: 53e0f...22f

Det er sant. Man kjenner ingen i løpet av en time. Et eksempel på det er at jeg har en sjelden gang i blant fått en ny kollega på jobben min. Jeg kan ikke si at jeg har dannet et endelig inntrykk av den nye kollegaen i løpet av en time. Det er så altfor kort tid. Og spesiellt i en datingsituasjon så er man ikke helt seg selv i starten. Men jeg er enig med deg at dersom man er sjenert så kan det lett tenkes at vedkommende er uinteressert, og så beskytter man seg selv mot avvisning selv. Jeg vet jo ikke om min forrige date følte det sånn. Altså at jeg var uinteressert, og at det er derfor jeg ble avvist. Han kjenner meg umulig etter en date da. Men det er gjerne viktig å fortelle daten før treffet at man ikke blir seg selv helt i starten, med tanke på at det er veldig usikker situasjon, og man verner seg selv lett i den fasen med å være pågående , ta intiativ osv. Jeg synes faktisk at det er bedre å møtes, prate litt lett om løst og fast. Gå en tur. Men ikke ligge opp til noe mer. Så gå hjem og så skrive om man vil møtes igjen. Altså ta det på den måten. 

I alle situasjoner er det vel sånn at man ikke alltid klarer å være helt seg selv dersom man er usikker på vedkommende. Noen ganger klarer man aldri å bli seg selv på sett og vis. Men noen ganger klarer man det. Det har noe med trygghetsfølelsen å gjøre sammen med den andre parten. Men den oppstår som oftest ikke i løpet av en time dersom begge er sjenerte eller usikre av seg. Men to som er sjenerte og usikre på første date, kan jo være en bra match om de finner tryggheten sammen etter å ha blitt bedre kjent. Men det tar lengre tid enn 1 time å kjenne et menneske, eller finne ut om de egentlig er en match hvis det ikke går på at man ikke er tiltrukket da.... eller andre viktige ting som sies under daten... 

[Gjest Mina1]

Kommunikasjon er alltid nøkkelen til alt  . Kan man ikke kommunisere så kan ikke døren låses opp. Derfor er kommunikasjon om hva man føler og tenker veldig viktig. Men den gode kommunikasjonen kommer for mange når man er trygg. 

[Lillemus]

4 timer siden, Mina1 skrev:

Hva med dere? Dersom dere møter foreks en person som ikke er intiativtakende på første date, og du må lede showet.... er vedkommende helt uaktuell da..? . Hva skal til for at dere føler kjemi med et menneske generellt? 

Nei det er et komplisert emne , og det er jo slik at jeg har en sperre som er der for å beskytte meg selv for å bli avvist også. Så derfor er jeg ofte veldig forsiktig med å ta intiativ osv. Og da kan jo det virke negativt. 

 

Kjemi er vanskelig. Noen få har jeg hatt god kjemi med fra første sekund, noen har det tatt tid før jeg har blitt åpnere med og noen kommer jeg aldri innpå for vi er rett og slett alt for forskjellige. Nå snakker jeg om kolleger og folk generelt, ikke dater nødvendigvis.

Når det gjelder dating er det vel den gylne middelvei som gjelder? Man må jo snakke litt og by på seg selv, ikke være mutt og taus, samtidig som man ikke bør skravle i ett kjør og kjøre hele showet alene.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Mina1 skrev:

Vi snakker alle om den berømte "kjemi-utrykket". Altså det å ha "kjemi" med et annet menneske. 

Jeg har vært på en del dater som nevnt i andre tråder. Jeg har fått høre noen ganger at "kjemien" ikke var tilstede. Dette har jo fått meg til å tenke på hvilke inntrykk jeg gjør av meg på første date, om hvordan de kan være så sikker på at "kjemien" ikke stemmer, slik at det ikke er vitsen å fortsette bare etter en times treff. 

Jeg har møtt mange mennesker. Og det jeg vet er at jeg vet lite om en personlighet på et første treff i løpet av en time. Alle er også litt nervøse gjerne når de møter et nytt menneske. 

Men jeg kom på å ramse opp hvorfor jeg ikke ville møte noen av de som jeg ikke følte kjemi igjen... Og det kjipe var at den avgjørende faktor var at tiltrekningen manglet for utseende / kropp til personen. Ellers var det en basert på personlig oppførsel med tanke på at han var tung i dialog... Men det kunne jo være at han var lettere til vanlig, for dette var jo bare et første-treff..  Jeg hadde ellers gitt de fleste en sjans basert på at man kjenner ingen på en første date, og de fleste tar seg sammen og er hyggelige på første-date, så det har ikke vært noe særlig å sette fingen på. 

Jeg begynte også å gå dypere i min egen adferd. Jeg vet at jeg er en usikker type, og så går jeg på date. Begynte å tenke på hvordan jeg selv kan oppfattes og hvordan jeg oppfører meg. Jeg kom frem til at jeg er veldig tilbakeholden i oppførsel. Jeg er ikke en intiativtaker. Jeg må alltid ledes. Foreks sist jeg var på date så var turen nesten ferdig. Han stoppet opp og så på et skillt og sa : skal vi gå en liten runde til.. litt lengre tur? .. Jeg ble litt paff fordi jeg trodde at han ikke var interessert og trodde at han ville være glad for å gå fra den daten.. og ble stående litt stille, og så sa han: skal vi gå en liten tur til eller? .. Jeg sa ja det kan vi gjøre. Dermed så begynte jeg å tolke: Kanskje jeg virker for tilbakeholden ut og for lite intiativtakende på selve daten? Jeg vet ikke. Og kom på å tenke på det samme i forhold også. Huskr i forrige forhold så var det alltid meg som innledet dialoger på meldinger som regel, mens han var den som spurte om vi skulle ha sex, eller innledet til det. Jeg tror det kun var en gang jeg tok intiativ til sex etter et og et halvt års kontakt. Men igjen så var det meg som var den som tok kontakt først på meldinger hver dag, og jeg følte jeg maste sånn der at han måtte gjøre noe han også. Så dermed var det han som måtte ta intiativ til sex. .. fordi jeg var usikker på hans interesse for meg. 

Hva med dere? Dersom dere møter foreks en person som ikke er intiativtakende på første date, og du må lede showet.... er vedkommende helt uaktuell da..? . Hva skal til for at dere føler kjemi med et menneske generellt? 

Nei det er et komplisert emne , og det er jo slik at jeg har en sperre som er der for å beskytte meg selv for å bli avvist også. Så derfor er jeg ofte veldig forsiktig med å ta intiativ osv. Og da kan jo det virke negativt. 

 

Det vet jeg ikke. Har aldri hatt kjemi med noen.

Anonymkode: 4a688...753

[Kayia]

For meg handler kjemi utelukkende om personlighet, mens tiltrekning handler om både kjemi og utseende. 

God kjemi bruker jeg når alt glir lett med en person, når man føler at man har kjent vedkommende lenge selv etter kort tid. Jeg opplever at kjemien stemmer når man deler type humor, oppfatning av hva som er interessant, kjedelig, kult, viktig, uviktig etc, og har merket at jeg opplever å ha best kjemi med dem som deler erfaringer og referanser med meg også. 

[Gjest Mina1]

15 minutter siden, Kayia skrev:

For meg handler kjemi utelukkende om personlighet, mens tiltrekning handler om både kjemi og utseende. 

God kjemi bruker jeg når alt glir lett med en person, når man føler at man har kjent vedkommende lenge selv etter kort tid. Jeg opplever at kjemien stemmer når man deler type humor, oppfatning av hva som er interessant, kjedelig, kult, viktig, uviktig etc, og har merket at jeg opplever å ha best kjemi med dem som deler erfaringer og referanser med meg også. 

Det med kjemi er vanskelig. I dating så er det slik at det er ganske vanskelig å finne ut av kjemi i løpet av for eksempel en time  

Men når man blir kjent med en man treffer fast så er det med å kunne kommunisere veldig viktig for meg. Altså oppstår det et problem så synes jeg at det er viktig å prate om det, og forsøke å finne ut av det sammen istedet for å si noe og så får man ikke lov å svare tilbake på det. Jeg opplevde dette med en som jeg har veldig mye ilag med. Men det endte med at jeg ikke fikk svare på hva han hadde å si om meg til meg. Det var både leit og frustrerende. 

Ellers så vet jeg at jeg har noe å forbedre med å våge å være mer initiativtakende om hva man kan finne på sammen osv. Jeg føler selv at jeg prater veldig lett om alt mulig. Men jeg kan iblant føle at jeg la  prate for mye... og med for høy stemmevolum . Jeg er også svært skeptisk og det kan mulig merkes i litt manglende initiativ og usikkerhet. 

Det er jo viktig å kunne forsøke å se seg selv men også se den andre part. 

[Gjest Mina1]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det vet jeg ikke. Har aldri hatt kjemi med noen.

Anonymkode: 4a688...753

Jeg føler at jeg aldri har kjemi begge veier innen dating da men jeg føler at jeg allikevel prater veldig greit med alle ...og  jeg føler at jeg prater veldig greit med folk til vanlig selv om det oftest bare blir med litt prat her og der uten noe kaffebesøk

[Kayia]

4 timer siden, Mina1 skrev:

Det med kjemi er vanskelig. I dating så er det slik at det er ganske vanskelig å finne ut av kjemi i løpet av for eksempel en time  

Men når man blir kjent med en man treffer fast så er det med å kunne kommunisere veldig viktig for meg. Altså oppstår det et problem så synes jeg at det er viktig å prate om det, og forsøke å finne ut av det sammen istedet for å si noe og så får man ikke lov å svare tilbake på det. Jeg opplevde dette med en som jeg har veldig mye ilag med. Men det endte med at jeg ikke fikk svare på hva han hadde å si om meg til meg. Det var både leit og frustrerende. 

Ellers så vet jeg at jeg har noe å forbedre med å våge å være mer initiativtakende om hva man kan finne på sammen osv. Jeg føler selv at jeg prater veldig lett om alt mulig. Men jeg kan iblant føle at jeg la  prate for mye... og med for høy stemmevolum . Jeg er også svært skeptisk og det kan mulig merkes i litt manglende initiativ og usikkerhet. 

Det er jo viktig å kunne forsøke å se seg selv men også se den andre part. 

Man blir ikke kjent på en time selvfølgelig, men jeg har flere ganger opplevd at mindre enn en time er nok til å tenke at «denne person liker jeg, han eller henne vil jeg bli bedre kjent med!»  De gangene har jeg tenkt at kjemien har vært god. 

Endret 7. november 2017 av Kayia

[Gjest Mina1]

1 time siden, Kayia skrev:

Man blir ikke kjent på en time selvfølgelig, men jeg har flere ganger opplevd at mindre enn en time er nok til å tenke at «denne person liker jeg, han eller henne vil jeg bli bedre kjent med!»  De gangene har jeg tenkt at kjemien har vært god. 

Enig med deg i at noen ganger så får man lyst å bli kjent med noen. Jeg har opplevd det samme flere ganger, men det er fordi jeg gjerne har likt hans måte å oppføre seg på ved første treffet.  . Men de fleste har oppført seg ganske bra. 

Men personlig så tror jeg at det med kjemi på en date går ikke bare på oppførselen.. det går på at man tiltrekkes av de ellers også. Og alt det brukes under ordet "kjemi"... Men jeg tenker som sagt at dumper noen meg pga utseende så er de ikke et tap uansett. 

Jeg forsøker å gå innover å tenke på hvordan datene mine har vært... : Men det jeg kommer frem til er at jeg kunne vært litt mer intiativtakende til hvor vi skulle gå osv , men ellers så ser jeg ingen feil i annet enn at jeg kunne pratet lavere. Jeg er litt høyrøstet. Men jeg tror det beste er å være seg selv uansett. Den rette vil like deg som du er, heter det  . Noe kan man alltid fikse på men man klarer ikke alltid å oppføre seg anderledes enn man gjør. 

[morsan]

Dette med dating er jo kompliserte greier. Man har typisk veldig liten tid til rådighet og det er ikke alltid så lett å vite selv heller hva man mener om vedkommende etter en relativt kort date. Avvisning pga manglende kjemi kan romme så mangt, og kan også brukes som lettvint forklaring på hvorfor man ikke vil treffes mer. Kjenn på det selv: Hvor lett ville du synes det var å si til en mann at du ikke vil treffe han mer fx fordi han lager rare smattelyder når han snakker? Det er mye lettere å ty til "manglende kjemi".

Det er helt sikkert noen som er 'for kjappe' til å avvise muligheter for at det kunne ha blitt noe mer, kanskje også fordi de har 'ufravikelige krav' (f eks til max/min-høyde/utdannelse/alder), mens dersom de hadde tillatt seg å bli bedre kjent med noen så hadde de sett hvilken perle de ville gått glipp av ved tidlig utsjalting. Det er jo også slik at en rekke mennesker vinner seg ved bedre kjennskap. Noen har definitivt "more than meets the eye", mens atter andre har definitivt "nothing more than meets the eye."

Det kan være risikabelt for ens egen selvfølelse å date. Avvisninger er kjipt, selv om du selv også var av den oppfatningen at dette ikke var liv laga. Man bør derfor etter min mening beskytte seg selv litt ved å "screene" bedre før treff, og ikke være konstant på jakt etter noen å date.

Jeg møtte mannen min via datingside, og allerede fra første stundt i chatting/skriving var kontakten meget god. Jeg visste lenge før jeg traff han at vi iallfall hadde vennekjemi, og jeg var ikke redd for at første date ville bli kjedelig eller at samtalen ville gå i stå. Jeg har ikke vært i nærheten av å ha så god kjemi med noen allerede før første treff. Jeg har tenkt etter dette at NÅ vet jeg hvordan det bør føles når man treffer noen som passer - også på nett! Men jeg håper jo selvsagt at jeg aldri får behov for å bruke den kunnskapen igjen - iallfall ikke på meg selv.  

Jeg hadde tidligere ofte tenkt at nettdating var 'rart' eller 'unaturlig' på noe vis. Hele denne settingen der man skal prøve å finne ut om den andre er interessant for deg og vice versa blir jo veldig mye tydeligere i slike situasjoner enn der du treffer noen mer tilfeldig på byen, gjennom venner, på jobb, fritidsaktivitet eller annet. Jeg trakk nok noe av dette 'for langt' i enkelte tilfeller, og dermed tenkte at "bare vi gir det en sjanse og treffes mer" så ville man funnet ut om det virkelig var liv laga likevel. Jeg brukte på en måte den tenkte 'unaturligheten' ved en nettdatingsituasjon til å unnskylde 'feil' som var der, herunder min egen manglende 'kjemi'/'interesse' for vedkommende, bare fordi han teoretisk sett kunne 'passe', at det egentlig ikke var noe galt med personen som sådan - verken utseende eller personlighet. Trikset er å kunne se dette klart nok allerede ved første date, og dermed være mer tro mot seg selv og hva man egentlig trenger/ønsker. Jeg tror at en del av de mannfolka som avviser pga manglende kjemi etter date nummer 1 nettopp er flinkere til å skjønne dette så tidlig, og ikke lalle seg inn i tanker om 'kanskje, kanskje, kanskje' som kvinner har lettere for å gjøre (?).

[Gjest Mina1]

6 timer siden, morsan skrev:

Dette med dating er jo kompliserte greier. Man har typisk veldig liten tid til rådighet og det er ikke alltid så lett å vite selv heller hva man mener om vedkommende etter en relativt kort date. Avvisning pga manglende kjemi kan romme så mangt, og kan også brukes som lettvint forklaring på hvorfor man ikke vil treffes mer. Kjenn på det selv: Hvor lett ville du synes det var å si til en mann at du ikke vil treffe han mer fx fordi han lager rare smattelyder når han snakker? Det er mye lettere å ty til "manglende kjemi".

Det er helt sikkert noen som er 'for kjappe' til å avvise muligheter for at det kunne ha blitt noe mer, kanskje også fordi de har 'ufravikelige krav' (f eks til max/min-høyde/utdannelse/alder), mens dersom de hadde tillatt seg å bli bedre kjent med noen så hadde de sett hvilken perle de ville gått glipp av ved tidlig utsjalting. Det er jo også slik at en rekke mennesker vinner seg ved bedre kjennskap. Noen har definitivt "more than meets the eye", mens atter andre har definitivt "nothing more than meets the eye."

Det kan være risikabelt for ens egen selvfølelse å date. Avvisninger er kjipt, selv om du selv også var av den oppfatningen at dette ikke var liv laga. Man bør derfor etter min mening beskytte seg selv litt ved å "screene" bedre før treff, og ikke være konstant på jakt etter noen å date.

Jeg møtte mannen min via datingside, og allerede fra første stundt i chatting/skriving var kontakten meget god. Jeg visste lenge før jeg traff han at vi iallfall hadde vennekjemi, og jeg var ikke redd for at første date ville bli kjedelig eller at samtalen ville gå i stå. Jeg har ikke vært i nærheten av å ha så god kjemi med noen allerede før første treff. Jeg har tenkt etter dette at NÅ vet jeg hvordan det bør føles når man treffer noen som passer - også på nett! Men jeg håper jo selvsagt at jeg aldri får behov for å bruke den kunnskapen igjen - iallfall ikke på meg selv.  

Jeg hadde tidligere ofte tenkt at nettdating var 'rart' eller 'unaturlig' på noe vis. Hele denne settingen der man skal prøve å finne ut om den andre er interessant for deg og vice versa blir jo veldig mye tydeligere i slike situasjoner enn der du treffer noen mer tilfeldig på byen, gjennom venner, på jobb, fritidsaktivitet eller annet. Jeg trakk nok noe av dette 'for langt' i enkelte tilfeller, og dermed tenkte at "bare vi gir det en sjanse og treffes mer" så ville man funnet ut om det virkelig var liv laga likevel. Jeg brukte på en måte den tenkte 'unaturligheten' ved en nettdatingsituasjon til å unnskylde 'feil' som var der, herunder min egen manglende 'kjemi'/'interesse' for vedkommende, bare fordi han teoretisk sett kunne 'passe', at det egentlig ikke var noe galt med personen som sådan - verken utseende eller personlighet. Trikset er å kunne se dette klart nok allerede ved første date, og dermed være mer tro mot seg selv og hva man egentlig trenger/ønsker. Jeg tror at en del av de mannfolka som avviser pga manglende kjemi etter date nummer 1 nettopp er flinkere til å skjønne dette så tidlig, og ikke lalle seg inn i tanker om 'kanskje, kanskje, kanskje' som kvinner har lettere for å gjøre (?).

Takker for ditt bidrag. Interessant og bra å lese. 

Jeg har hatt en litt surrete grusom dag i dag, med tanke på at jeg har surret veldig på : hvorfor mangler de kjemi med meg? er det noe jeg burde gjort / sagt anderledes på datene mine? Er det noe feil med min oppførsel som jeg ikke er klar over som gjør det? Også begynner jeg å hate meg selv... Men saken er jo at jeg kan ikke drive på å hate meg selv fordi jeg har vært på en haug med dater uten å lykkes. Det kan jo skyldes deres krav som er litt sære og spesielle. Det kan jo skyldes situasjoner i livet deres. Det kan skyldes mye. Jeg vet jo ikke årsaken. Og de er jo gjerne singel av en årsak de også. Det er jo gjerne noe som gjør at de ikke har fått de gamle forholdene til å fungere.  

Jeg har gjort mitt beste på alle datene. Jeg føler selv at jeg fremstår hyggelig. Jeg er smilende. Jeg tenker over hva jeg sier, og forsøker å fremstå best mulig. Jeg blir gjerne litt for opptatt av om jeg ser bra nok ut osv inni meg altså.... Jeg føler iblant at de ikke liker meg allerede med en gang de ser meg. Derfor har jeg tenkt at det kan jo være noe jeg ikke kan for: utseende som er skylden til manglende kjemi, selv om mange her inne sier at det kan det ikke være. 

Men jeg forsøker så godt jeg kan. Og har gjort så godt jeg kan. Jeg har nå begynt å hate meg selv for alle avvisningene også, men det må jeg slutte med for jeg gjorde mitt beste. Jeg gjorde alt jeg kunne for å fremstå best mulig. Hva annet kan en gjøre? 

Det jeg vet et at jeg kanskje kan fremstå som en litt usikker person, pga sjenansen min. Men jeg vet også at noen av de som jeg ikke er interessert i sier at jeg er fantastisk bra person ... De liker det jeg sier, måten jeg tenker på og alt sier de. Mens jeg henger meg opp i hva de personene som jeg selv er interessert i som ikke liker meg sier: altså at de mangler kjemi. Jeg får forsøke å slutte å klandre meg selv for at jeg ikke har lykkes, og tenke at jeg vet jo ikke om det er noe sært i kravene til mennene som ikke er interesserte, eller hva det er. Også får jeg bare forsøke å bare ta alt rolig, og ta ting som det kommer mer. Ingen vits i å stresse.  

[morsan]

På ‎08‎.‎11‎.‎2017 den 21.44, Mina1 skrev:

Takker for ditt bidrag. Interessant og bra å lese. 

Jeg har hatt en litt surrete grusom dag i dag, med tanke på at jeg har surret veldig på : hvorfor mangler de kjemi med meg? er det noe jeg burde gjort / sagt anderledes på datene mine? Er det noe feil med min oppførsel som jeg ikke er klar over som gjør det? Også begynner jeg å hate meg selv... Men saken er jo at jeg kan ikke drive på å hate meg selv fordi jeg har vært på en haug med dater uten å lykkes. Det kan jo skyldes deres krav som er litt sære og spesielle. Det kan jo skyldes situasjoner i livet deres. Det kan skyldes mye. Jeg vet jo ikke årsaken. Og de er jo gjerne singel av en årsak de også. Det er jo gjerne noe som gjør at de ikke har fått de gamle forholdene til å fungere.  

Jeg har gjort mitt beste på alle datene. Jeg føler selv at jeg fremstår hyggelig. Jeg er smilende. Jeg tenker over hva jeg sier, og forsøker å fremstå best mulig. Jeg blir gjerne litt for opptatt av om jeg ser bra nok ut osv inni meg altså.... Jeg føler iblant at de ikke liker meg allerede med en gang de ser meg. Derfor har jeg tenkt at det kan jo være noe jeg ikke kan for: utseende som er skylden til manglende kjemi, selv om mange her inne sier at det kan det ikke være. 

Men jeg forsøker så godt jeg kan. Og har gjort så godt jeg kan. Jeg har nå begynt å hate meg selv for alle avvisningene også, men det må jeg slutte med for jeg gjorde mitt beste. Jeg gjorde alt jeg kunne for å fremstå best mulig. Hva annet kan en gjøre? 

Det jeg vet et at jeg kanskje kan fremstå som en litt usikker person, pga sjenansen min. Men jeg vet også at noen av de som jeg ikke er interessert i sier at jeg er fantastisk bra person ... De liker det jeg sier, måten jeg tenker på og alt sier de. Mens jeg henger meg opp i hva de personene som jeg selv er interessert i som ikke liker meg sier: altså at de mangler kjemi. Jeg får forsøke å slutte å klandre meg selv for at jeg ikke har lykkes, og tenke at jeg vet jo ikke om det er noe sært i kravene til mennene som ikke er interesserte, eller hva det er. Også får jeg bare forsøke å bare ta alt rolig, og ta ting som det kommer mer. Ingen vits i å stresse.  

Beklager at jeg har vært borte en stund :-)

Det er helt menneskelig å 'granske' seg selv etter dater, og til en viss grad er det lurt også å prøve å reflektere over hvordan man fremstiller seg selv (ikke bare på date, men i datingprofil, utvelgelsesprosess/-kriterier etc), men du må stoppe lenge før du hater deg selv! Det er overhodet ikke konstruktivt.

Og det at det gjerne er en grunn til at forhold blir slutt: Det er det jo selvsagt, og noen ganger kan historien gjenta seg. Men du må ikke se på verken deg selv eller potensielle partnere som "B-vare" fordi om forhold har gått over styr! Det hører med til sjeldenhetene at to personer som blir sammen og holder sammen resten av livet ikke har noe som helst fortid. Det at det ikke lykkes med én er heldigvis ikke ensbetydende med at det aldri kommer til å lykkes med en annen! :-)

Noen av problemet med dating er jo nettopp at det MÅ bli en avklaring på spørsmålet om det er aktuelt å treffes igjen, hva enten dette spørsmålet uttrykkes eksplisitt eller ikke. Slik er det jo ikke ellers i livet - heldigvis. Tenk om alle mulige folk du traff i jobbsituasjon, i selskap hos venner eller hva som helst skulle si til deg etter at dere hadde slått av en hyggelig passiar: "Du er veldig søt og hyggelig, Mina, men vi kunne aldri bli kjærester!" De aller aller aller fleste menneskene vi treffer er jo i den kategorien - vi omgås hele tiden mennesker vi synes er flotte, hyggelige, pene, morsomme, flinke, men "likevel" er de ikke aktuelle partnere for oss. Det er bare ikke nødvendig å slå det fast hele tiden. Men når man da i en datingsituasjon nettopp får dette slått fast hele tiden er det lett å føle seg mislykket.