Hvor langt skal man stille opp som nærmeste pårørende ved sykdom? Er der noen grense?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner nå på følelsen av at vi alle har oss selv å ta vare på samtidig hvem husker egentlig de syke og dårlige og spesielt dem som står mye alene i livet. Føler man kan bare trygge situasjonen så godt man kan så langt man kjenner regelverket om man som den eneste personen vedkommende har igjen som jo også kan" settes ut av spill"

Må være en helt annen verden i større familier der man sikkert deler på ansvaret.

Hvis noen vedkjenner segner ansvar når det kommer til stykket da. Har inntrykk ensomheten er stor. Mange sitter å roper ut navnet på eneste pårørende har jeg selv hørt. 

Hvordan gjør man? Har noen mye nytte av pårørendegrupper?

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Også jeg føler dette er tema man ikke bør ta opp" og veldig problematisk å snakke om. Ønsker selv ikke å være til " last og byrde" for noen. Lurer av og til om det er "typisk norsk" og ikke klare å " snakke ut" om vanskelige ting.😊

Fokus bør jo alltid være på dem som lider føler jeg på best mulig måte. Og alle gjør så godt de kan. Kanskje er der ingen grense eller skigard.

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Jeg ser bare min gamle mor nå. Hun har vel aldri hatt en ordinær sykemelding i sitt liv og nå føler hun seg syk og dårlig og er lagt innpå " øyeblikkelig hjelp" Håper intenst hun kan komme hjem i morgen at det er helsemessig forsvarlig. Hun føler seg selv for syk og dårlig og er ikke av dem som hiver inn håndkelet for ingenting. Det er visst en slags infeksjon. Hun er helt satt ut stakkar og snakker over seg så syk er hun og har visst vært veldig sint også. Hun fortalte meg hun hadde vært i " basketak" Vil ikke gå å legge seg selv om klokka er halv tolv.

Håper tingene er bedre i morgen når jeg kommer for å følge henne hjem. Vi har alle vårt når vi er 88 også. Hun fryser så lett og sier de er kalde der både mennesker og rom.Hun skulle vært hos tannlegen også for nå er alt av de mislykkede protesene falt ut.  Alle har sitt.Har skyldfølelse fordi jeg fikk snakke så lenge med legen som behandler henne i dag. Føler meg ukonsentrert og uvell sjøl så jeg bruker ikke tiden godt jeg kjenner det selv menprøver bare å trygge situasjonen hennes så godt jeg kan. etter mine evner. De gamle stod i kø.Bare fortvilet.Ressurssitasjonen i kommunene kan man bare lese om i avisene. At det går an. Tror ikke det er så mye medisin lenger. Men min mor har jo iallefall meg heldigvis og de som jobber står på med kjempestor fleksibilitet som går ut over dem slev og deres nærmeste uten tvil.

 

Man kan bare håpe på morgendagen.Bare et lite hjertesukk.❤️

Bare vet hvor mange sliter mye mer med å forstå.

 

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Føler meg helt " bundet til masta" men har iallefall sagt opp noen abonnementer så langt for å spare inn penger på sikt. Det interesser henne så lite lenger og jeg kan jo se på nett. Skal prøve å bli mere fullelektronisk men er lite interessert selv. Bare flere "greier "å holde styr på.Rett som de er gått ut på dato som jeg selv. Livet er ferskvare.Ikke sant.

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Vi gjør alle bare så godt vi kan. Både som barn og voksen.😊

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Våre barn og vår ektefelle er det naturlig å strekke seg langt for. Men selvfølgelig ved kronisk sykdom kan det være behov for avlastning. Mange kvinner må ta ansvar for eldre foreldre i en fase i livet der de selv har mye å forholde seg til i eget liv. Noen ganger blir det rett og slett for mye. Selv ble jeg utbrent av å ha et kronisk sykt barn. Skulle ikke ta imot hjelp da jeg tenkte at jeg som mor burde klare dette. Men jeg glemte å ta vare på meg selv. Jeg har jobbet litt i helsevesenet og opplevd pasienter som trengte mye hjelp og oppmerksomhet . Ofte tenkte vi med forundring på at denne pasienten skulle hjem til en gammel ektefelle eller andre pårørende. Eller ikke minst de som i åresvis må ta seg av en som er dement. Ja det er grenser for hvor langt man må strekke seg. Det er helt greit å be om avlastning . Enten fra det offentlige eller andre familiemedlemmer. Vi har ulike ressurser og kapasitet som mennesker så ingen har rett til å dømme de som ikke klarer å stille opp for syke pårørende over lengre tid. Samtidig tror jeg noen litt for lett trekker seg unna ansvaret og overlater alt til de som er mest samvittighetsfulle i familien eller til det offentlige hjelpeapparatet. 

Anonymkode: a2f5c...0c0

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Jeg har vel bare reflektert over hvorfor ting må ofte " gå helt i svart" for folk før det kan bli bedre igjen og det kommer et tiltak oftest fra det offentlige som har nødvendig objektivitet og  profesjonalitet og kan bringe mer " balanse" i hardt pressede situasjoner. 

Mye slår ut i søvnmangel nettopp på grunn av mye irrasjonell uro selv om veldig betimelig. Har funnet ut at det er mye bra mentalhygiene i å allikevel  ta på seg nattøyet og  prøve å gå å legge seg i sin egen seng om kvelden selv om man aldri vet om hva som vil skje denne natta og det går over kanskje flere tiår.

Vi som har opplevet mye lignende som barn hadde kanskje tenkt oss noe annet som voksen.men ingen ønsker å belaste andre mere enn i absolutt umulige situasjoner hvor man selv ikke har bil osv.

"Velferdstaten"virker sterkt oppskrytt synes jeg for svært mange.Og har vært det svært lenge tror jeg. De ressursterke er bare ikke kommet så langt tror jeg.😊

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Alle har seg selv å ta vare på mener jeg så jeg føler der går en grense man må bare prøve å se den før det er for sent tror jeg.😊

Lykke til til alle som " er der".

Anonymkode: 0ccb2...a58

[AnonymBruker]

Det beste hadde kanskje vært om alle greide ut med seg sjøl. All makt til jussen liksom.😊

Anonymkode: 0ccb2...a58