Når brytes taushets plikten?

[Gjest sola20]

Jeg skreiv om han politi mannen som har plaget meg. Jeg skal til psykologen på tirsdag og vurderer å fortelle det da... men jeg får mageknip bare av å skrive om det. Jeg er så redd det skal komme ut.

Jeg er liksom ikke kommet ut av situasjonen enda. Føler meg så avhengig av han.

Er det garantert att hun ikke kan si det videre? Jeg vil ikke det skal stå i journalen heller. For visst det skjer blir det fullstendig katastrofe!

[DIXI]

Hei igjen!

Du trenger jo ikke fortelle psykologen navnet på denne politimannen. Og før du kommer inn på dette, kan du få henne til å fortelle hva taushetsplikten hennes innebærer, slik at du føler deg trygg på at hun ikke foretar seg noe som helst - annet enn å forsøke å hjelpe deg med å bearbeide det som skjedde. For det trenger du hjelp til!

Go for it i morgen! Lykke til!

Oppmuntringsklem fra Grete :-)

[Gjest sola20]

Fortalte det til psykologen i dag, jeg angrer.

Men hun lovte att det ikke skulle sies videre, og i journalen skulle hun skrive det slik att ingen kunne forstå hvem det var snakk om.

Tenk om hun sier det alikevel. Jeg vil heller dø, enn att det skal komme ut. Så redd er jeg for att det skal skje.

Jeg får så dårlig samvittighet også... jeg synest synd på han.

[DIXI]

Fortalte det til psykologen i dag, jeg angrer.

Men hun lovte att det ikke skulle sies videre, og i journalen skulle hun skrive det slik att ingen kunne forstå hvem det var snakk om.

Tenk om hun sier det alikevel. Jeg vil heller dø, enn att det skal komme ut. Så redd er jeg for att det skal skje.

Jeg får så dårlig samvittighet også... jeg synest synd på han.

Kjære deg!

Jeg synes du har gjort det eneste riktige. Du skal ikke gå alene med denne hemmeligheten. Nå kan hun bedre forstå din fortvilelse, og vil hjelpe deg til å bearbeide det som skjedde. Kanskje har hun også noen gode råd til hva du bør gjøre....?!

Sa du navnet hans? Selv om du gjorde det, har du ikke grunn til å frykte at hun skal gå videre med informasjonen hun fikk av deg. Hun er jo profesjonell og trolig er hun mer opptatt av å hjelpe deg enn å gjøre noe med han. Fortalte hun noe om hvordan dette med taushetsløfter fungerer? Hvis ikke, kan du spørre henne, for å overbevise deg selv om at det ikke kommer til å skje noe før du selv eventuelt ønsker å gjøre noe med det.

At du nå føler dårlig samvittighet, er veldig veldig normalt! Det har du lov til, for det er skummelt å røpe store hemmeligheter. Men du kan kanskje etter hvert klare å kjenne litt på at det er HAN som skal ha dårlig samvittighet for det han har utsatt deg for. Har han det tror du?

Håper dette gjør at du tør å betro deg mer åpent til psykologen, når du erfarer at hun bare vil deg vel. Kanskje foreslår hun ting eller stiller krav til deg som du ikke liker, men likevel skal du aldri glemme at det viktigste for henne som behandler (og medmenneske) er å hjelpe deg så du får det bedre!

Varm klem av Grete som synes du har vært veldig flink!

[Gjest oppned]

Fortalte det til psykologen i dag, jeg angrer.

Men hun lovte att det ikke skulle sies videre, og i journalen skulle hun skrive det slik att ingen kunne forstå hvem det var snakk om.

Tenk om hun sier det alikevel. Jeg vil heller dø, enn att det skal komme ut. Så redd er jeg for att det skal skje.

Jeg får så dårlig samvittighet også... jeg synest synd på han.

Kjære sola

Jeg var i en lignende situasjon hvor min tillitt til et helsepersonell var "misbrukt", men hvor jeg ikke ønsket at dette skulle gjøres noe med. Psykiateren har derfor notert det i min journal, hvor det presiseres at sykehuset ønsket å gå videre med saken, men hvor jeg ikke ønsket det, og at jeg når som helst kan ta saken opp igjen.

Jeg har enda ikke noe ønske om å forfølge dette, men er trygg på at det heller ikke "kommer ut". Jeg har imidlertid informert vedkommende om dette.