hvordan kan jeg støtte ham?

[cassivennen]

Han har bevart hemmeligheten sin i 20 år. Voktet den. Gjort som han fikk beskjed om. "Du skal ikke si noe, ingen vil tro deg likevel!" Min samboer har nå i helgen fortalt om en helg med overgrep begått av en mann han hadde tillit til. En mann som spurte en liten gutt om han ville bli med på camping tur og fiske. Gutten hadde fått fiskestang, en som bare var hans. Samboeren min ble misbrukt på det groveste. Han har aldri sagt noe før. Hva skal jeg gjøre for å hjelpe ham? Skammen og skyldsfølelsen hans sitter så dypt, så dypt. Jeg har forsiktig prøvd å foreslå kontakt med incest senter, eller familievern kontoret, men han vil ikke. Han tror ingen kan hjelpe ham. Jeg er så redd for å si noe galt, redd for å dytte ham inn en depresjon. Jeg har aldri opplevd noe som er i nærheten av det han har. Men det er ikke vanskelig i det hele tatt å forestille seg hvordan dette må være for ham. Hvordan det har vært, livet hans. Jeg kan kanskje forstå en brøkdel.... Min mann gråt i armene mine da han fortalte. Etterpå stirret han bare ut i luften. Apatisk, tom. Han uttrykket etterhvert glede fordi jeg fremdeles elsker ham. Som om noe kan få meg til å slutte å elske ham. Hvordan kan jeg hjelpe ham?? Skal jeg la ham ta all intiativ, skal jeg oppmuntre ham til å snakke om dette på ny og på ny? Jeg fortalte ham at jeg trodde at dersom han fortalt meg, ville det etterhvert gå lenger og lenger tid før de vonde følelsene tok overhånd, men... jeg vet jo ikke hva jeg snakker om. Jeg fortalte ham at det ikke var hans feil, men han sier at det er lett for meg å si... og det har han jo rett i. Jeg elsker min samboer, og jeg vil så gjerne hjelpe ham til å leve videre med sine demoniske minner på best mulig måte.

[DIXI]

Kjære deg!

Jeg synes du skal skryte av samboeren din fordi han klarte å fortelle dette til deg. For det er litt av en terskel han har steget over, dørstokkmila du vet. Hør med ham om han ønsker at du skal spørre om ting du lurer på, eller om han vil fortelle når det passer ham? Det som er viktig, er at du er der når han ønsker å snakke. Da må du ta den tiden det tar, være aktivt lyttende og tilstede. Og som du allerede har snakket med ham om, forsøke å plassere skylden for det som skjedde der det hører hjemme, nemlig hos overgriper. La det være på hans premisser, og la ham få forståelsen av at det er nettopp det det er.

Du kan som pårørende ringe SMI og høre om de har noen gode råd til deg. De har bl.a. brosjyrer for pårørende.

Det kjæresten din trenger mest av alt nå, er trolig bekreftelse på at du ikke svikter ham, til tross for det han har fortalt deg. Så bare vær der for ham, vær som du pleier, og vær tålmodig!

Han er heldig som har deg!

Varm klem til dere begge fra Grete :-)