Hva ville du gjort?

[AnonymBruker]

Situasjon 1:

Hvor mye ville du ønsket å vite, dersom en nær slektning (feks en fetter/kusine) hadde brutt kontakten med familien og trukket seg tilbake fra slekta, og ble oppfattet som familiens sorte får - men så fikk du hint av vedkommende selv at hun/han hadde en helt annen tolkning av situasjonen, og faktisk brøt fordi han/hun oppfattet familien sin som usunn og destruktiv, og hintet om psykologisk mishandling? Ville du spurt mer, ønsket å vite mer? Eller ville du tenkt at dette vil jeg ikke vite om, jeg vil ikke ta parti, en sak har alltid to sider osv, dette fikk være kun de involvertes sak?

Situasjon 2:

Dersom du hadde vokst opp med vedvarende og systematisk psykologisk mishandling fra dine foreldre, og dette fortsatte i skjulte former etter du ble voksen, men det var innenfor en familie der ingen snakket om personlige ting og der lojaliteten til foreldrene var så sterk og fasaden så viktig, at ingen ville høre på deg. Du var helt aleine. Men du fikk bearbeidet ting i terapi, forsto enda mer av det usunne i familien,fikk støtte på at det handlet om  psykisk mishandling, og du så valgte i voksen alder å bryte med din familie fordi den fortsatt var destruktiv. Ville du da ha ønsket og forventet å kunne fortelle andre av dine slektninger mer om det? (feks kusiner). Slik at de visste hvorfor du ikke lenger deltok i familieforekomster? Ville du regnet med at de ville lytte? Eller ville du tidd og trukket deg vekk og sagt minst mulig?

Hva ville du gjort i disse to situasjonene? Hva tror du er mest typisk?

 

 

Anonymkode: 14bfa...525

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Situasjon 1:

Hvor mye ville du ønsket å vite, dersom en nær slektning (feks en fetter/kusine) hadde brutt kontakten med familien og trukket seg tilbake fra slekta, og ble oppfattet som familiens sorte får - men så fikk du hint av vedkommende selv at hun/han hadde en helt annen tolkning av situasjonen, og faktisk brøt fordi han/hun oppfattet familien sin som usunn og destruktiv, og hintet om psykologisk mishandling? Ville du spurt mer, ønsket å vite mer? Eller ville du tenkt at dette vil jeg ikke vite om, jeg vil ikke ta parti, en sak har alltid to sider osv, dette fikk være kun de involvertes sak?

Situasjon 2:

Dersom du hadde vokst opp med vedvarende og systematisk psykologisk mishandling fra dine foreldre, og dette fortsatte i skjulte former etter du ble voksen, men det var innenfor en familie der ingen snakket om personlige ting og der lojaliteten til foreldrene var så sterk og fasaden så viktig, at ingen ville høre på deg. Du var helt aleine. Men du fikk bearbeidet ting i terapi, forsto enda mer av det usunne i familien,fikk støtte på at det handlet om  psykisk mishandling, og du så valgte i voksen alder å bryte med din familie fordi den fortsatt var destruktiv. Ville du da ha ønsket og forventet å kunne fortelle andre av dine slektninger mer om det? (feks kusiner). Slik at de visste hvorfor du ikke lenger deltok i familieforekomster? Ville du regnet med at de ville lytte? Eller ville du tidd og trukket deg vekk og sagt minst mulig?

Hva ville du gjort i disse to situasjonene? Hva tror du er mest typisk?

 

 

Anonymkode: 14bfa...525

Hvis dette var en person jeg pleide å være mye sammen med, så hadde jeg sannsynligvis lyttet til det vedkommende ønsket å formidle

Hvis det ikke gjelder en person jeg pleier å snakke med, så hadde jeg neppe ønsket å bli dratt inn i påstander om psykologisk mishandling dersom dette ikke var noe jeg selv syntes stemte med hva jeg selv hadde lagt merke til. 

I tillegg ville jeg kanskje ha lurt på om vedkommende hadde rotet seg bort i en terapi hvor det ble gitt for mye hjelp til å definere oppveksten som psykologisk mishandling, jfr. Helga Flatlands bok "Vingebelastning". 

Anonymkode: 0cf92...a67

[Gjest Maggie55]

Ingenting

Jeg ville ikke tatt det så tungt. Hva man ikke forstår. Forstår man bare ikke tror jeg.

[påskelilje]

Jeg fikk i voksen alder vite om noe som hadde foregått i mine fetteres oppvekst, og forstod da grunnen til at den ene hadde trukket seg unna foreldrene. 

Ting falt på plass i mitt hode, og jeg satte pris på at det ble fortalt. Samtidig ble nok noe av mitt forhold til min tante og onkel ødelagt, og jeg hadde frem til da hatt et gansk godt forhold til dem.

[ekte nick]

På 29.1.2018 den 22.33, AnonymBruker skrev:

Situasjon 1:

Hvor mye ville du ønsket å vite, dersom en nær slektning (feks en fetter/kusine) hadde brutt kontakten med familien og trukket seg tilbake fra slekta, og ble oppfattet som familiens sorte får - men så fikk du hint av vedkommende selv at hun/han hadde en helt annen tolkning av situasjonen, og faktisk brøt fordi han/hun oppfattet familien sin som usunn og destruktiv, og hintet om psykologisk mishandling? Ville du spurt mer, ønsket å vite mer? Eller ville du tenkt at dette vil jeg ikke vite om, jeg vil ikke ta parti, en sak har alltid to sider osv, dette fikk være kun de involvertes sak?

Situasjon 2:

Dersom du hadde vokst opp med vedvarende og systematisk psykologisk mishandling fra dine foreldre, og dette fortsatte i skjulte former etter du ble voksen, men det var innenfor en familie der ingen snakket om personlige ting og der lojaliteten til foreldrene var så sterk og fasaden så viktig, at ingen ville høre på deg. Du var helt aleine. Men du fikk bearbeidet ting i terapi, forsto enda mer av det usunne i familien,fikk støtte på at det handlet om  psykisk mishandling, og du så valgte i voksen alder å bryte med din familie fordi den fortsatt var destruktiv. Ville du da ha ønsket og forventet å kunne fortelle andre av dine slektninger mer om det? (feks kusiner). Slik at de visste hvorfor du ikke lenger deltok i familieforekomster? Ville du regnet med at de ville lytte? Eller ville du tidd og trukket deg vekk og sagt minst mulig?

Hva ville du gjort i disse to situasjonene? Hva tror du er mest typisk?

Anonym

1. Jeg ville ha lyttet. Har alltid vært nysjerrig på hvordan familier jeg kjenner egentlig har det.

2. Jeg ville nok ønsket at jeg kunne fortelle, men vet ikke om jeg ville forventet at de lyttet. Hvis min egen familie var så dysfunksjonell, så ville det vel ikke være så usannsynlig at resten av slekta hadde noe av det samme. Hvis ingen i familien min snakket om personlige ting, ville kanskje resten av slekta ha det på samme måten.

Jeg lurer på om folk vil svare veldig ulikt her, avhengig av om de jobber i helsesektoren (og er vant til å snakket om problemer og sånn) eller ikke?