Dilemma - innspill ønskes!

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du har tatt i mot de råd og den veiledning eller kritikk om du vil kalle det det på en veldig god og grei måte, det synes jeg at jeg vil gi deg tilbakemelding på. Veldig mange går rett i forsvar eller er ikke mottakelige, men det har du vært. At en blir litt sår, er vondt, men ikke farlig. Du vokser når du tar i mot den veiledningen du får og blir etter hvert i stand til å gå løs på de oppgaver du har lyst til. Du kommer dit etter hvert så lenge du resonnerer, reflekterer og hører på de som er i bransjen og jobber med dette. De vet hva de snakker om. Etter hvert vil du også gjøre det.

Anonymkode: 9581a...ca7

Takk for ditt innspill. Jeg har prøvd å tatt i mot de råd jeg har fått med åpent sinn og prøvd så godt jeg kan å "sette meg inn i" den rollen som blir beskrevet av flere, hvor det er rom for å være "personlig, men ikke privat". Jeg er veldig takknemlig for at flere her inne har tatt seg tid til å svare meg, og synes jeg har fått mange gode vinklinger på hvorfor jeg ikke bør søke meg dit jeg har vært som pasient, selv om jeg nok innerst inne hadde hatt et ønske om at det skulle være litt mer nøytralt/likt fordelt mellom argumentene for og imot - men det er det visst ikke, for flertallet mener det tydeligvis vil være en dårlig idé og at det er for kort tid siden.

Det har vært enkelte utsagn som har kommet som har vært litt krasse og som jeg nok kanskje tolket og tok til meg på en måte som føltes litt sårt. Jeg gikk omtrent rett fra en lengere (planlagt) innleggelse og til det studie jeg går og målet med det på sikt er å kunne jobbe innen psykiatrien, og jeg så vel på dette som en arena jeg kunne ha nytte å lære mer om - nettopp fordi jeg kun har opplevd det som pasient selv. Det skal også sies at den plassen jeg var på har spesialisert seg innen et felt jeg både synes er viktig, spennende og som er veldig relevant i forhold til den utdannelsen jeg tar - det lå jo til grunn for at jeg i det hele tatt tenkte at dette kunne være et aktuelt sted, men jeg tror jeg kommer til å slå det fra meg (følge de rådene som har kommet...). Kan hende det blir psykiatripraksis likevel, men da på et annet sted hvor ingen kjenner meg som pasient.   

Anonymkode: 2bb41...403

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for ditt innspill. Jeg har prøvd å tatt i mot de råd jeg har fått med åpent sinn og prøvd så godt jeg kan å "sette meg inn i" den rollen som blir beskrevet av flere, hvor det er rom for å være "personlig, men ikke privat". Jeg er veldig takknemlig for at flere her inne har tatt seg tid til å svare meg, og synes jeg har fått mange gode vinklinger på hvorfor jeg ikke bør søke meg dit jeg har vært som pasient, selv om jeg nok innerst inne hadde hatt et ønske om at det skulle være litt mer nøytralt/likt fordelt mellom argumentene for og imot - men det er det visst ikke, for flertallet mener det tydeligvis vil være en dårlig idé og at det er for kort tid siden.

Det har vært enkelte utsagn som har kommet som har vært litt krasse og som jeg nok kanskje tolket og tok til meg på en måte som føltes litt sårt. Jeg gikk omtrent rett fra en lengere (planlagt) innleggelse og til det studie jeg går og målet med det på sikt er å kunne jobbe innen psykiatrien, og jeg så vel på dette som en arena jeg kunne ha nytte å lære mer om - nettopp fordi jeg kun har opplevd det som pasient selv. Det skal også sies at den plassen jeg var på har spesialisert seg innen et felt jeg både synes er viktig, spennende og som er veldig relevant i forhold til den utdannelsen jeg tar - det lå jo til grunn for at jeg i det hele tatt tenkte at dette kunne være et aktuelt sted, men jeg tror jeg kommer til å slå det fra meg (følge de rådene som har kommet...). Kan hende det blir psykiatripraksis likevel, men da på et annet sted hvor ingen kjenner meg som pasient.   

Anonymkode: 2bb41...403

Med den holdningen du viser og din interesse for psykiatrien så håper jeg at du etterhvert blir i psykiatrien. De trenger folk som brenner for dette. Viktig for pasientene og ha slike folk rundt seg.

Ønsker deg lykke til.

 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da jeg var sykepleierstudent ble praksisperioden i psykiatrien sett på som psykisk utfordrende. Selv de som ikke hadde psykiske utfordringer kunne bli trigget  av det de opplevde på praksisplassen. Jeg er overbevist om at egne erfaringer er en positiv egenskap å ta med i møte med pasientene men samtidig ville jeg holdt litt tilbake å dele mine opplevelser med de. Jeg har selv vært psykisk syk og møtt en behandler som stadig snakket om at han selv hadde opplevd å være pasient. Jeg opplevde han som empatisk og forståelsesfull men samtidig kunne han lett overføre sine opplevelser på meg og anta at vi opplevde ting likt. Noen ganger var han også mer opptatt av å fortelle om seg selv enn å virkelig lytte  til meg. Anbefaler deg å være lyttende og forståelsesfull. Prøve se vært menneske som unikt.  Vær profesjonell, vis respekt  og lær nye ting. Lær rutiner og se din rolle som behandler. Pasientene trenger å være trygg på deg og det kan de bli uten at du forteller om deg selv. Dessuten er det viktig at du beskytter deg selv. Man opplever ofte å bli avvist eller må tåle urimelig og sårende oppførsel fra mennesker som er psykisk syk. Man ser også andre menneskers voldsome psykiske smerte. Da er det viktig å kunne bearbeide disse inntrykkene og ha en veiledere som du kan være helt åpen med. 

Anonymkode: f3261...97e

Takk for svar! Jeg har forstått viktigheten og riktigheten av å ikke dele mitt privatliv med pasientene. Ønsker overhodet ikke å gjøre ting vanskeligere for dem på noen måte - ser nå at dette ikke er måten å bygge relasjon og tillitt på. Jeg hadde aldri blandet meg selv og mitt inn i behandlingen - det var kanskje bare en tanke om at jeg kunne dele med dem at jeg også har opplevd vanskelige perioder, men at det går an å komme ut av det og få det bedre på sikt. Tenkte kanskje det både ville kunne gi en form for "motivasjon" og ufarliggjøring av psykiske problemer, samt at det ville likestilt meg litt med pasientene - noe som jeg nå ser er helt feil av meg da dette vil bli en rolleblanding og ikke være heldig for verken pasientene eller meg. 

Jeg håper og tror at jeg klarer å vise respekt, være lyttende og se hvert individ som et unikt menneske. Jeg har alltid vært den som har gitt råd og lyttet til andres problemer - selv i mine egne dårlige perioder, noe som ikke var så veldig lurt for egen del, da jeg på en måte la andres problemer og bekymringer på mine egne skuldre og det kunne av og til føles litt belastende. Dessverre for meg er jeg ikke så flink til å sette grenser og "beskytte meg selv" som du sier noe om, det er nok noe jeg må både øve på og bli bevisst slik at det ikke blir en psykisk overbelastning av meg selv å være i praksis... 

Jeg kommer til å være åpen med veileder på praksisstedet nettopp for å kunne bearbeide inntrykk og dele mine tanker om blant annet rollen som hjelper vs. pasient. Har innsett i løpet av denne relativt korte prosessen at jeg har mye å lære om dette! Skolen og praksisveileder der er jeg derimot litt mer usikker på hvor mye jeg skal dele med om egne erfaringer med å være pasient i psykiatrien, for ønsker ikke å bli oppfattet av dem som "noe annet" enn det de ser meg som i dag og jeg er litt usikker på hva skolen vil tenke om meg. Føler det hadde vært en helt annen situasjon om jeg skulle søkt meg til samme sted som jeg har vært pasient på - da ville jeg naturligvis hatt et behov for å ha tatt det opp og "diskutert" situasjonen direkte med skolen for å høre om de hadde noen motforestillinger. Hva gjorde du når du var student - opplyste du om dine psykiske utfordringer til skolen før psykiatripraksisen eller var dette noe som kom senere i livet...?    

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

2 minutter siden, emilie321 skrev:

Med den holdningen du viser og din interesse for psykiatrien så håper jeg at du etterhvert blir i psykiatrien. De trenger folk som brenner for dette. Viktig for pasientene og ha slike folk rundt seg.

Ønsker deg lykke til.

 

Tusen takk, det er veldig hyggelig å høre! 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

Det er en ting som også har blitt nevnt av flere - at jeg må ta hensyn til meg selv og egen psyke. Det har jeg faktisk ikke tenkt på (utrolig nok), er vel på en måte så vant med å ta i mot andres belastninger og bekymringer at jeg ikke tok med det i prosessen. Tror jeg skal være litt bevist på dette, kanskje spesielt om jeg går for psykiatri praksis - øve på å sette grenser for meg selv og ikke ta på meg mer ansvar for alle andre enn det som er forventet som profesjonell utøver. Nok en ting å holde litt ekstra fokus på i egenutviklingen gjennom studiet og praksisen som kommer. Takk for at dere har gjort meg oppmerksom på det!

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Jeg har forstått viktigheten og riktigheten av å ikke dele mitt privatliv med pasientene. Ønsker overhodet ikke å gjøre ting vanskeligere for dem på noen måte - ser nå at dette ikke er måten å bygge relasjon og tillitt på. Jeg hadde aldri blandet meg selv og mitt inn i behandlingen - det var kanskje bare en tanke om at jeg kunne dele med dem at jeg også har opplevd vanskelige perioder, men at det går an å komme ut av det og få det bedre på sikt. Tenkte kanskje det både ville kunne gi en form for "motivasjon" og ufarliggjøring av psykiske problemer, samt at det ville likestilt meg litt med pasientene - noe som jeg nå ser er helt feil av meg da dette vil bli en rolleblanding og ikke være heldig for verken pasientene eller meg. 

Jeg håper og tror at jeg klarer å vise respekt, være lyttende og se hvert individ som et unikt menneske. Jeg har alltid vært den som har gitt råd og lyttet til andres problemer - selv i mine egne dårlige perioder, noe som ikke var så veldig lurt for egen del, da jeg på en måte la andres problemer og bekymringer på mine egne skuldre og det kunne av og til føles litt belastende. Dessverre for meg er jeg ikke så flink til å sette grenser og "beskytte meg selv" som du sier noe om, det er nok noe jeg må både øve på og bli bevisst slik at det ikke blir en psykisk overbelastning av meg selv å være i praksis... 

Jeg kommer til å være åpen med veileder på praksisstedet nettopp for å kunne bearbeide inntrykk og dele mine tanker om blant annet rollen som hjelper vs. pasient. Har innsett i løpet av denne relativt korte prosessen at jeg har mye å lære om dette! Skolen og praksisveileder der er jeg derimot litt mer usikker på hvor mye jeg skal dele med om egne erfaringer med å være pasient i psykiatrien, for ønsker ikke å bli oppfattet av dem som "noe annet" enn det de ser meg som i dag og jeg er litt usikker på hva skolen vil tenke om meg. Føler det hadde vært en helt annen situasjon om jeg skulle søkt meg til samme sted som jeg har vært pasient på - da ville jeg naturligvis hatt et behov for å ha tatt det opp og "diskutert" situasjonen direkte med skolen for å høre om de hadde noen motforestillinger. Hva gjorde du når du var student - opplyste du om dine psykiske utfordringer til skolen før psykiatripraksisen eller var dette noe som kom senere i livet...?    

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg har blitt psykisk syk senere i livet og vil absolutt si at jeg har en helt annen forståelse av hvordan det er å være pasient. Jeg sier ikke at du aldri skal snakke om deg selv men at du skal være litt tilbakeholden og virkelig se situasjonen an. Tror nok at det kan være en motivasjon for mange å se at du faktisk har klart å reise deg og nå kan hjelpe andre. Uansett hva du velger å si om deg selv så er det den jobben du gjør og hvordan du fremstår som blir lagt merke til. Jeg jobbet en kort periode da jeg fremdeles var ganske psyk. Jeg klarte å ta meg sammen og opptre profesjonellt og ingen hadde noe å utsette på det jeg gjorde . Men jeg slet sånn med meg selv at jeg måtte gi meg og finne noe som var mindre utfordrende.  Lykke til og pass på deg selv. 

Anonymkode: f3261...97e

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt psykisk syk senere i livet og vil absolutt si at jeg har en helt annen forståelse av hvordan det er å være pasient. Jeg sier ikke at du aldri skal snakke om deg selv men at du skal være litt tilbakeholden og virkelig se situasjonen an. Tror nok at det kan være en motivasjon for mange å se at du faktisk har klart å reise deg og nå kan hjelpe andre. Uansett hva du velger å si om deg selv så er det den jobben du gjør og hvordan du fremstår som blir lagt merke til. Jeg jobbet en kort periode da jeg fremdeles var ganske psyk. Jeg klarte å ta meg sammen og opptre profesjonellt og ingen hadde noe å utsette på det jeg gjorde . Men jeg slet sånn med meg selv at jeg måtte gi meg og finne noe som var mindre utfordrende.  Lykke til og pass på deg selv. 

Anonymkode: f3261...97e

Tenker nok også litt som deg, at jeg bør være litt tilbakeholden om dette til studiestedet (uten at jeg riktig vet hvorfor jeg føler dette...). Men tror kanskje det er lurt (og nødvendig?) å være mer åpen til praksisveileder på praksisplassen, nettopp for å kunne få råd, veiledning og oppfølging på tidligere nevnte temaer, for ser jo at jeg har mye å lære på det personlige og profesjonelle plan. 

Anonymkode: 2bb41...403

[Kayia]

På 3.2.2018 den 12.54, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du har tatt i mot de råd og den veiledning eller kritikk om du vil kalle det det på en veldig god og grei måte, det synes jeg at jeg vil gi deg tilbakemelding på. Veldig mange går rett i forsvar eller er ikke mottakelige, men det har du vært. At en blir litt sår, er vondt, men ikke farlig. Du vokser når du tar i mot den veiledningen du får og blir etter hvert i stand til å gå løs på de oppgaver du har lyst til. Du kommer dit etter hvert så lenge du resonnerer, reflekterer og hører på de som er i bransjen og jobber med dette. De vet hva de snakker om. Etter hvert vil du også gjøre det.

Anonymkode: 9581a...ca7

 

På 2.2.2018 den 23.58, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et fint svar, litt mere oppløftende dette enn slik jeg tolket det tidligere svaret jeg fikk fra deg 🙄.               Jeg tror jeg skal fikse empatidelen fint, for jeg er et omsorgsmenneske av natur 😊.            Mulig så er kanskje avstanden mellom egen behandling og denne praksisen for tett på hverandre enn jeg følte selv, regner med at dere har solide begrunnelser når dere alle ser ut til å mene at det trenger å ta mye lengere tid enn mine knappe tre år. Håper jeg selv en dag klarer å tilegne meg de ferdigheter som gjør at jeg også vil se deres argumenter - gitt som veiledning og rå fra dere som er yrkesprofesionelle - uten at jeg tar meg nær av dem slik jeg gjør nå (er nok ennå litt sårbar for kritikk og derfor jeg lett blir så motløs også) 😟

Anonymkode: 2bb41...403

 

På 3.2.2018 den 12.54, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du har tatt i mot de råd og den veiledning eller kritikk om du vil kalle det det på en veldig god og grei måte, det synes jeg at jeg vil gi deg tilbakemelding på. Veldig mange går rett i forsvar eller er ikke mottakelige, men det har du vært. At en blir litt sår, er vondt, men ikke farlig. Du vokser når du tar i mot den veiledningen du får og blir etter hvert i stand til å gå løs på de oppgaver du har lyst til. Du kommer dit etter hvert så lenge du resonnerer, reflekterer og hører på de som er i bransjen og jobber med dette. De vet hva de snakker om. Etter hvert vil du også gjøre det.

Anonymkode: 9581a...ca7

Dette innspillet må jeg bare få stille meg bak! Måten du har svart på har gjort meg sikker på at du vil bli i stand til å bruke egne erfaringer på en konstruktiv måte i det viktige yrket du har valgt, selv om også jeg tror at du skal vente litt med dette Masse lykke til med praksisperioden  

[AnonymBruker]

1 time siden, Kayia skrev:

 

 

Dette innspillet må jeg bare få stille meg bak! Måten du har svart på har gjort meg sikker på at du vil bli i stand til å bruke egne erfaringer på en konstruktiv måte i det viktige yrket du har valgt, selv om også jeg tror at du skal vente litt med dette Masse lykke til med praksisperioden  

Takk for at du har tro på meg, det er godt å høre. Da er jeg forhåpentligvis inne på rett yrkesvei  Det vil ikke være mulig å utsette psykiatripraksis, men jeg kan søke meg over på noe helt annet. Jeg har et stort ønske om å kunne jobbe innen psykiatrien på en eller annen måte og har derfor behov for å gjennomføre nettopp denne praksisen. 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du har tro på meg, det er godt å høre. Da er jeg forhåpentligvis inne på rett yrkesvei  Det vil ikke være mulig å utsette psykiatripraksis, men jeg kan søke meg over på noe helt annet. Jeg har et stort ønske om å kunne jobbe innen psykiatrien på en eller annen måte og har derfor behov for å gjennomføre nettopp denne praksisen. 

Anonymkode: 2bb41...403

Har du vurdert å søke deg til alderspsykiatri? Jeg vet om andre med egenerfaring som har syntes det har vært et greit sted å begynne. 

Anonymkode: 487b3...a5b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du vurdert å søke deg til alderspsykiatri? Jeg vet om andre med egenerfaring som har syntes det har vært et greit sted å begynne. 

Anonymkode: 487b3...a5b

Nei, jeg har vel i grunn ikke gjort det. Skal sjekke det ut nærmere. Har vel på en måte vært litt «låst» i tankegangen om at jeg hadde lyst til å jobbe innen det samme som jeg selv opplevde når jeg var innlagt...

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg har vel i grunn ikke gjort det. Skal sjekke det ut nærmere. Har vel på en måte vært litt «låst» i tankegangen om at jeg hadde lyst til å jobbe innen det samme som jeg selv opplevde når jeg var innlagt...

Anonymkode: 2bb41...403

Det er ganske vanlig å ønske seg det, men jeg håper for din egen del at denne tråden har gitt deg noen nye tanker. Det er mange før deg som har prøvd noe tilsvarende med ganske dårlige erfaringer, det blir liksom en haug med unødvendige vansker som følge av det. Som student trenger du å lære mest mulig av de du jobber sammen med, så det er ikke tidspunktet for samtidig å forholde seg så mye til din egen historie. 

Lykke til med praksisen:-) Håper du finner et godt praksissted hvor du kan lære mye. 

Anonymkode: 487b3...a5b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske vanlig å ønske seg det, men jeg håper for din egen del at denne tråden har gitt deg noen nye tanker. Det er mange før deg som har prøvd noe tilsvarende med ganske dårlige erfaringer, det blir liksom en haug med unødvendige vansker som følge av det. Som student trenger du å lære mest mulig av de du jobber sammen med, så det er ikke tidspunktet for samtidig å forholde seg så mye til din egen historie. 

Lykke til med praksisen:-) Håper du finner et godt praksissted hvor du kan lære mye. 

Anonymkode: 487b3...a5b

Takk for godt råd. Enig i at det ikke er nødvendig å «oppsøke problemer» og at det er lurt å lære av andres erfaringer  Tusen takk, jeg også håper jeg kommer til et bra praksissted og får en faglig sterk og klok veileder som kan lære meg masse om faget og hvordan min rolle som profesjonell skal være!

Anonymkode: 2bb41...403

[Mari Y]

Jeg bor i omsorgsbolig for psykisk utviklingshemmede, og min erfaring er at mennesker med mer i 'bagasjen' kan noen ganger vaere flinkere til aa forstaa hvordan du har det. Men det er bare min opplevelse, dog jeg tror den innsikten er mye stoerre om man har hatt mye aa streve med selv. Har hoert at mange som f eks jobber i barnevernstjenesten ofte selv har vaert under barnevernets omsorg som barn

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for godt råd. Enig i at det ikke er nødvendig å «oppsøke problemer» og at det er lurt å lære av andres erfaringer  Tusen takk, jeg også håper jeg kommer til et bra praksissted og får en faglig sterk og klok veileder som kan lære meg masse om faget og hvordan min rolle som profesjonell skal være!

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg synes det har vært fint å lese hva du har skrevet i denne tråden. Som flere andre har påpekt, så viser du en god evne til å reflektere over svarene du har fått, og det ser ut som om du har endret oppfatning litt mht. hva du vil gjøre som følge av diskusjonene. Det lover veldig bra for din utvikling som profesjonell utøver av ditt yrke. 

Anonymkode: 487b3...a5b

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det har vært fint å lese hva du har skrevet i denne tråden. Som flere andre har påpekt, så viser du en god evne til å reflektere over svarene du har fått, og det ser ut som om du har endret oppfatning litt mht. hva du vil gjøre som følge av diskusjonene. Det lover veldig bra for din utvikling som profesjonell utøver av ditt yrke. 

Anonymkode: 487b3...a5b

Takk for det. Ja jeg tror nok jeg har endret tanken om praksissted, men foreløpig ønsker jeg nok å velge psykiatri praksis, da dette er min siste mulighet til det. 

Anonymkode: 2bb41...403