Dilemma - innspill ønskes!

[AnonymBruker]

Hva tenker der om dette:

Tidligere pasient på en behandlingsinstitusjon (ikke rus), som nå går et profesjonsstudie innen helsefag og som skal ut i praksis. Har mulighet til å ønske seg praksisplass og vurderer å ønske seg til samme behandlingsstedet selv om h*n har vært tidligere pasient der. Er dette greit? Og hva er eventuelle motforestillinger og negative sider vedrørende dette? Kan det være noe positivt ved det? Gått noen runder med meg selv, men mangler noen "å diskutere" det med og ønsker innspill fra både fagpersoner og brukere innen psykisk helse.

På forhånd takk.  

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva tenker der om dette:

Tidligere pasient på en behandlingsinstitusjon (ikke rus), som nå går et profesjonsstudie innen helsefag og som skal ut i praksis. Har mulighet til å ønske seg praksisplass og vurderer å ønske seg til samme behandlingsstedet selv om h*n har vært tidligere pasient der. Er dette greit? Og hva er eventuelle motforestillinger og negative sider vedrørende dette? Kan det være noe positivt ved det? Gått noen runder med meg selv, men mangler noen "å diskutere" det med og ønsker innspill fra både fagpersoner og brukere innen psykisk helse.

På forhånd takk.  

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg synes ikke dette er en god ide. Min erfaring med dette er at fokuset for studenten lett kan bli "seg selv", sin fortid og alt det medfører og ikke det praksis faktisk skal dreie seg om: pasienter og brukere. Det finnes naturlig nok positive sider men mine erfaringer er som sagt at de negative overskygger disse. Bruk heller dine erfaringer i nytt lys på et nytt sted.

Dette er noe du bør drøfte dette med din veileder fra skolen, vedkommende har taushetsplikt. 

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke dette er en god ide. Min erfaring med dette er at fokuset for studenten lett kan bli "seg selv", sin fortid og alt det medfører og ikke det praksis faktisk skal dreie seg om: pasienter og brukere. Det finnes naturlig nok positive sider men mine erfaringer er som sagt at de negative overskygger disse. Bruk heller dine erfaringer i nytt lys på et nytt sted.

Dette er noe du bør drøfte dette med din veileder fra skolen, vedkommende har taushetsplikt. 

Anonymkode: 5714f...aca

Takk for innspill. Kan jeg spørre deg fra hvilken erfaringer har du dette - jobber du innen psykiatrien? Og hva tenker du kan være de eventuelle positive sidene du nevner - kan du gi mer konkrete eksempler på hva du mener? Selvfølgelig har jeg eventuelt tenkt til å ta det opp med skolen om det blir aktuelt å søke seg dit, men har først et behov for å finne ut hva jeg ønsker og burde gjøre.

Anonymkode: 2bb41...403

[Gjest elina777]

Det ville jeg aldri gjort. Redd jeg kunne bli trigget

[AnonymBruker]

17 minutter siden, elina777 skrev:

Det ville jeg aldri gjort. Redd jeg kunne bli trigget

Føler meg såpass stabil nå og det er gått snart 3 år siden jeg reiste derfra, så tror ikke jeg vil bli trigget selv. Kan tenke meg det ville vært annerledes i forhold til trigging  om det gjaldt rus, spiseforstyrrelse eller selvskading, muligens? Men dette gjelder ikke mitt tilfelle.  Men jeg har flere ting som bekymrer meg.  Hvordan blir det å skulle forholde seg til personalet på en annen måte enn sist, hva tenker de om situasjonen (kan jo fort bli delte meninger om dette. Forholdet til pasientene, ikke lengere føle seg inkludert i det sosiale pasientene imellom, og hvordan takle det om det kommer tilbake en tidligere medpasient? Selvfølgelig/naturlignok åpen om sin bakgrunn til stedets ansatte siden de fleste er de amme som arbeider der, men må jeg/bør jeg fortelle det til pasientene på stedet, om min bakgrunn som pasient på samme post...?

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg såpass stabil nå og det er gått snart 3 år siden jeg reiste derfra, så tror ikke jeg vil bli trigget selv. Kan tenke meg det ville vært annerledes i forhold til trigging  om det gjaldt rus, spiseforstyrrelse eller selvskading, muligens? Men dette gjelder ikke mitt tilfelle.  Men jeg har flere ting som bekymrer meg.  Hvordan blir det å skulle forholde seg til personalet på en annen måte enn sist, hva tenker de om situasjonen (kan jo fort bli delte meninger om dette. Forholdet til pasientene, ikke lengere føle seg inkludert i det sosiale pasientene imellom, og hvordan takle det om det kommer tilbake en tidligere medpasient? Selvfølgelig/naturlignok åpen om sin bakgrunn til stedets ansatte siden de fleste er de amme som arbeider der, men må jeg/bør jeg fortelle det til pasientene på stedet, om min bakgrunn som pasient på samme post...?

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg mener det helt opplagt er en veldig dårlig ide å velge dette som praksissted. Læringsutbyttet ditt vil bli vesentlig dårligere som følge av nettopp alle disse forholdene du nevner i ditt innlegg. Tre år er kort tid i en slik sammenheng, hadde det vært snakk om 10-15 år, så ville det vært noe mindre problematisk. 

Anonymkode: 44d64...c6a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener det helt opplagt er en veldig dårlig ide å velge dette som praksissted. Læringsutbyttet ditt vil bli vesentlig dårligere som følge av nettopp alle disse forholdene du nevner i ditt innlegg. Tre år er kort tid i en slik sammenheng, hadde det vært snakk om 10-15 år, så ville det vært noe mindre problematisk. 

Anonymkode: 44d64...c6a

Men ser du ikke noe som kan være positivt? Jeg kan få brukt egne erfaringer til noe nyttig og vise pasientene at det går an å få det bedre. I tillegg trivdes jeg der og synes det de holder på med er interessant og aktuelt i forhold til utdanningen min. Også får jeg bevist for meg selv at jeg kan klare å gjennomføre noe jeg i utgangspunktet synes er litt vanskelig - nettopp fordi jeg har en historie med psykiatri/den aktuelle plassen, og føler jeg kan vokse på utfordringen det vil være for meg.

Er som du ser av innlegget mitt klar over at det kan være motforestillinger til dette og nettopp derfor søker jeg råd her inne, men synes det er litt trist/nedslående at alle som har svart i tråden er negative - at jeg ikke kan få noen innspill av det motsatte slag (konkrete innspill på hva som kan være positivt), for jeg mener alle situasjoner har både fordeler og ulemper knyttet til seg...   

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg såpass stabil nå og det er gått snart 3 år siden jeg reiste derfra, så tror ikke jeg vil bli trigget selv. Kan tenke meg det ville vært annerledes i forhold til trigging  om det gjaldt rus, spiseforstyrrelse eller selvskading, muligens? Men dette gjelder ikke mitt tilfelle.  Men jeg har flere ting som bekymrer meg.  Hvordan blir det å skulle forholde seg til personalet på en annen måte enn sist, hva tenker de om situasjonen (kan jo fort bli delte meninger om dette. Forholdet til pasientene, ikke lengere føle seg inkludert i det sosiale pasientene imellom, og hvordan takle det om det kommer tilbake en tidligere medpasient?

Disse tankene gjør at du bør holde deg langt unna en slik type praksis.

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig/naturlignok åpen om sin bakgrunn til stedets ansatte siden de fleste er de amme som arbeider der, men må jeg/bør jeg fortelle det til pasientene på stedet, om min bakgrunn som pasient på samme post...?

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg må være ærlig å si at jeg synes det er urovekkende at du i det hele tatt tenker den tanken. Ditt privatliv har ingenting hos klienter å gjøre. 

Når jeg nevner positive sider så kan dette være som ledd i utdanning hvor fokuset er på din egen terapi (slik som psykologistudenter som selv går i terapi, men merk deg at da skal fokuset være på deg). 

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill. Kan jeg spørre deg fra hvilken erfaringer har du dette - jobber du innen psykiatrien? Og hva tenker du kan være de eventuelle positive sidene du nevner - kan du gi mer konkrete eksempler på hva du mener? Selvfølgelig har jeg eventuelt tenkt til å ta det opp med skolen om det blir aktuelt å søke seg dit, men har først et behov for å finne ut hva jeg ønsker og burde gjøre.

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg har 20 års erfaring med dette. Jeg ville aldri godkjent en slik type praksis. Slik andre har skrevet så er heller ikke 3 år lang nok tid.

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men ser du ikke noe som kan være positivt? Jeg kan få brukt egne erfaringer til noe nyttig og vise pasientene at det går an å få det bedre. I tillegg trivdes jeg der og synes det de holder på med er interessant og aktuelt i forhold til utdanningen min. Også får jeg bevist for meg selv at jeg kan klare å gjennomføre noe jeg i utgangspunktet synes er litt vanskelig - nettopp fordi jeg har en historie med psykiatri/den aktuelle plassen, og føler jeg kan vokse på utfordringen det vil være for meg.

Er som du ser av innlegget mitt klar over at det kan være motforestillinger til dette og nettopp derfor søker jeg råd her inne, men synes det er litt trist/nedslående at alle som har svart i tråden er negative - at jeg ikke kan få noen innspill av det motsatte slag (konkrete innspill på hva som kan være positivt), for jeg mener alle situasjoner har både fordeler og ulemper knyttet til seg...   

Anonymkode: 2bb41...403

Det er positivt at du ønsker innspill på dette, jeg håper de kan være nyttige for deg. 

De ønskene du skriver kan du utføre i nærmest alle andre settinger innen helse, de er ikke låst til dette ene stedet. 

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

Også lurer jeg på med hvilke erfaringer7kompetanse dere som svarer meg har, er dere ansatte eller brukere av psykiatriske tjenester? Føler det hadde vært nyttig å høre hvilken bakgrunn dere som svarer meg har...  

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er positivt at du ønsker innspill på dette, jeg håper de kan være nyttige for deg. 

De ønskene du skriver kan du utføre i nærmest alle andre settinger innen helse, de er ikke låst til dette ene stedet. 

Anonymkode: 5714f...aca

Det er nettopp på grunn av det du uthever i teksten min at jeg lurer på hvor åpen en skal være om seg selv. Jeg vil tross alt både være mye "i miljøet" og sammen med pasientene som student og lurer på om det vil være unaturlig om jeg holder det skjult for dem og i verste fall om noen av de ansatte på stedet "røper min bakgrunn derfra" til pasientene - for da vil jeg føle veldig på det om jeg eventuelt velger å holde det skjult for dem. Kan jo aldri vite hva folk sier uten å tenke seg om og det vil jo også synes at jeg kjenner stedet og flere av de ansatte fra før..., noe som kanskje vil røpe det uansett og da vil jeg synes det vil være en fordel om jeg kan være ærlig overfor pasientene fra starten av.

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Disse tankene gjør at du bør holde deg langt unna en slik type praksis.

 

Jeg må være ærlig å si at jeg synes det er urovekkende at du i det hele tatt tenker den tanken. Ditt privatliv har ingenting hos klienter å gjøre. 

Når jeg nevner positive sider så kan dette være som ledd i utdanning hvor fokuset er på din egen terapi (slik som psykologistudenter som selv går i terapi, men merk deg at da skal fokuset være på deg). 

 

Jeg har 20 års erfaring med dette. Jeg ville aldri godkjent en slik type praksis. Slik andre har skrevet så er heller ikke 3 år lang nok tid.

Anonymkode: 5714f...aca

Takk for innspillet (selv om det kanskje ikke er det jeg ønsker å høre...). Tenker bare at en sak alltid har flere sider ved seg og at det må finnes noe positivt også.  Om privatlivet mitt, se svaret over. Fokuset mitt vil være på læringsutbyttet ved praksisen og ikke på meg selv (studerer ikke til psykolog).

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

Tenker at om jeg skal søke dit så vil jeg (må jeg) uansett ta det opp med både skolen og praksisplassen for å høre om det i det hele tatt lar seg gjøre. Men hvem skal jeg spørre først? Skolen om hva de tenker rundt dette (tidligere pasient der) eller praksisplassen om de vil "godta" søknaden min om det blir aktuelt for meg å søke seg dit?

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

Jeg er på jobb så jeg har dessverre ikke tid til å svare på alle spørsmålene men skal ta de viktigste. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fokuset mitt vil være på læringsutbyttet ved praksisen og ikke på meg selv

Dette er litt for naivt. Du er tilgitt siden du ikke har så mye erfaring enda men å tro at fokuset blir på pasienter i den situasjonen du skisserer vet dyktige veiledere at ikke vil fungere. 

 

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker at om jeg skal søke dit så vil jeg (må jeg) uansett ta det opp med både skolen og praksisplassen for å høre om det i det hele tatt lar seg gjøre.

 Det pleier ikke være vanlig at studenter må ut å forhandle frem prakisperioder selv, dette tar praksisansvarlig seg av ved universitetet seg av. De fleste vil kunne sette opp ønsker gitt ut fra en liste over aktuelle steder. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil tross alt både være mye "i miljøet" og sammen med pasientene som student og lurer på om det vil være unaturlig om jeg holder det skjult for dem og i verste fall om noen av de ansatte på stedet "røper min bakgrunn derfra" til pasientene - for da vil jeg føle veldig på det om jeg eventuelt velger å holde det skjult for dem.

Til ettertanke: Hvordan tenker du at andre pasienter vil nyttiggjøre seg av informasjonen om at du selv har vært innlagt på samme sted? Er det relevant i forhold til deres opphold å få denne informasjonen? Vil det være tillitsvekkende at du forteller dette eller vil du oppleves som grenseoverskridende i forhold til egen rolle? 

Jeg synes også du bør ta hensyn til dine kolleger. Dersom du velger å være på dette stedet som student vil det naturlig nok bli endel unødvendig støy og "prat", jeg synes hensynet til pasienter bør komme langt før ens eget behov for å lære.

 

 

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er på jobb så jeg har dessverre ikke tid til å svare på alle spørsmålene men skal ta de viktigste. 

Dette er litt for naivt. Du er tilgitt siden du ikke har så mye erfaring enda men å tro at fokuset blir på pasienter i den situasjonen du skisserer vet dyktige veiledere at ikke vil fungere. 

 

 Det pleier ikke være vanlig at studenter må ut å forhandle frem prakisperioder selv, dette tar praksisansvarlig seg av ved universitetet seg av. De fleste vil kunne sette opp ønsker gitt ut fra en liste over aktuelle steder. 

 

Til ettertanke: Hvordan tenker du at andre pasienter vil nyttiggjøre seg av informasjonen om at du selv har vært innlagt på samme sted? Er det relevant i forhold til deres opphold å få denne informasjonen? Vil det være tillitsvekkende at du forteller dette eller vil du oppleves som grenseoverskridende i forhold til egen rolle? 

Jeg synes også du bør ta hensyn til dine kolleger. Dersom du velger å være på dette stedet som student vil det naturlig nok bli endel unødvendig støy og "prat", jeg synes hensynet til pasienter bør komme langt før ens eget behov for å lære.

 

 

Anonymkode: 5714f...aca

Det er ikke snakk om å skaffe seg praksisplass selv, men vi har mulighet til å legge inn konkrete ønsker. I tillegg skal vi alle gjennomføre samtaler med praksisveiledere på skolen før noe blir avklart og skolen så henvender seg til praksisstedene. Jeg vil i så fall være åpen ovenfor skolen om dilemmaet mitt og høre hvilken tanker de gjør seg, kanskje vil det være helt utelukket.

Ja, er klar over at det kan virke naivt, men dette er noe jeg har tenkt mye på og jeg føler oppriktig jeg har kommet langt på vei på de årene som har gått (selv om det ikke er så mange år siden), så jeg tror selv jeg vil være i stand til å skille mellom meg selv og praksisen/læringsutbyttet. Dessuten er det ikke snakk om alvorlige psykiske problemer eller rusproblematikk for min del, noe som bør telle med i situasjonen jeg skisserer.

Litt usikker på hva du mener med hensynet til kolleger og "unødvendig støy og prat". Tenker du at personalgruppa kan ha delt syn på saken?

Kan det ikke oppfattes som tillitsvekkende at en student i praksis har slitt litt selv og kanskje på grunn av dette har et bedre utgangspunkt til å kunne sette seg inn i pasientenes situasjoner? Selvfølgelig vil jeg la hensynet til pasientene komme først og jeg vil ikke utbrodere om eget liv (mine problemer), men for å skape gode relasjoner og tillit til pasientene - er ikke da dette noe jeg bør være åpen om fra starten av?

 

Anonymkode: 2bb41...403

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Også lurer jeg på med hvilke erfaringer7kompetanse dere som svarer meg har, er dere ansatte eller brukere av psykiatriske tjenester? Føler det hadde vært nyttig å høre hvilken bakgrunn dere som svarer meg har...  

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg er psykiatrisk pasient med lang fartstid. 

Selv går jeg hos en terapeut som på mange måter er veldig flink, men på et område har han bommet helt. Han har nemlig vært litt for privat med meg, med det resultat at jeg føler meg enda mer som en taper. Nettopp fordi han har vært privat  så føler jeg at jeg burde ha greid meg bedre enn det jeg har gjort. Når han har greid seg så bra så burde jeg ha greid meg bedre. Føler at jeg ikke er flink nok, at jeg bare tenker feil og hvis jeg bare kan tenke riktig så vil jeg bli frisk. 

Din tanke om å dele din historie med pasienter er for meg helt feil og kan nok for enkelte bære helt feil vei. Pasienter skal ikke måtte forholde seg til personalets private problemer enten om det er nå eller gamle problemer. Innen psykiatrien er forøvrig 3 år kort tid, synes nå jeg.

 

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ikke snakk om å skaffe seg praksisplass selv, men vi har mulighet til å legge inn konkrete ønsker. I tillegg skal vi alle gjennomføre samtaler med praksisveiledere på skolen før noe blir avklart og skolen så henvender seg til praksisstedene. Jeg vil i så fall være åpen ovenfor skolen om dilemmaet mitt og høre hvilken tanker de gjør seg, kanskje vil det være helt utelukket.

Ja, er klar over at det kan virke naivt, men dette er noe jeg har tenkt mye på og jeg føler oppriktig jeg har kommet langt på vei på de årene som har gått (selv om det ikke er så mange år siden), så jeg tror selv jeg vil være i stand til å skille mellom meg selv og praksisen/læringsutbyttet. Dessuten er det ikke snakk om alvorlige psykiske problemer eller rusproblematikk for min del, noe som bør telle med i situasjonen jeg skisserer.

Litt usikker på hva du mener med hensynet til kolleger og "unødvendig støy og prat". Tenker du at personalgruppa kan ha delt syn på saken?

Kan det ikke oppfattes som tillitsvekkende at en student i praksis har slitt litt selv og kanskje på grunn av dette har et bedre utgangspunkt til å kunne sette seg inn i pasientenes situasjoner? Selvfølgelig vil jeg la hensynet til pasientene komme først og jeg vil ikke utbrodere om eget liv (mine problemer), men for å skape gode relasjoner og tillit til pasientene - er ikke da dette noe jeg bør være åpen om fra starten av?

 

Anonymkode: 2bb41...403

Nei, det oppfattes ikke som tillitvekkende. Ja, du er naiv.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt usikker på hva du mener med hensynet til kolleger og "unødvendig støy og prat". Tenker du at personalgruppa kan ha delt syn på saken?

Ja. 

 

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det ikke oppfattes som tillitsvekkende at en student i praksis har slitt litt selv og kanskje på grunn av dette har et bedre utgangspunkt til å kunne sette seg inn i pasientenes situasjoner?

Nei, fordi du har ikke automatisk et bedre utgangspunkt. Det er dessverre ingen automatikk i at smertefulle erfaringer gir verdifull kunnskap. 3 år er også som sagt forsvinnende liten tid, uansett om det er rus, selvskading eller annet.

 

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

men for å skape gode relasjoner og tillit til pasientene - er ikke da dette noe jeg bør være åpen om fra starten av?

Nei, det er akkurat det du ikke bør. Fordi du gjør deg selv til hovedfokuset, hva tror du pasientenes tanker rettes mot dersom dette kommer ut? 

Du trenger ikke å "komme ut av psykiatriskapet" for å skape tillit og relasjoner. Tillit og relasjoner må jobbes med kontinuerlig, i hver eneste session, uten å involvere privatlivet ditt.

Dyktige profesjonelle viser personlighet og lar privatlivet sitt ligge hjemme, både for ens egen og sine pasienters skyld.

 

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

8 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg er psykiatrisk pasient med lang fartstid. 

Selv går jeg hos en terapeut som på mange måter er veldig flink, men på et område har han bommet helt. Han har nemlig vært litt for privat med meg, med det resultat at jeg føler meg enda mer som en taper. Nettopp fordi han har vært privat  så føler jeg at jeg burde ha greid meg bedre enn det jeg har gjort. Når han har greid seg så bra så burde jeg ha greid meg bedre. Føler at jeg ikke er flink nok, at jeg bare tenker feil og hvis jeg bare kan tenke riktig så vil jeg bli frisk. 

Din tanke om å dele din historie med pasienter er for meg helt feil og kan nok for enkelte bære helt feil vei. Pasienter skal ikke måtte forholde seg til personalets private problemer enten om det er nå eller gamle problemer. Innen psykiatrien er forøvrig 3 år kort tid, synes nå jeg.

 

Takk for innspill. Forstår din side av saken - dette er nok noe jeg selv også kunne følt på i en lignende situasjon (lett å sammenligne seg med andre). Mulig jeg er for naiv som du sier...

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

Ville ikke ha jobbet samme plass d u har vært pasient,det kan trigge veldig, og at du lever deg f iæo r mye følesesmessig i pasientens tilstander.finn noe lignende en annen plass,du vil uansett få brukt din erfaring, som vil være nyttig

Men du må skjerme deg selv.varm klem og lykke til videre 💜 

Anonymkode: 5000b...268