ADHD-Frustrasjon-Ikke bli hørt-fremtid

[24-7-365]

Blir masse ord og mye forklaring for noen spørsmål her :-/  Er litt terapi for meg også, for jeg må få ut ting fra hodet.

Jeg er i en situasjon som er utrolig frustrerende. Det lager mye stress og har kommet i en evigvarende tankekjør for og imot for å forsette medisinering og tiltak for ADHD diagnosen jeg har. 

Litt informasjon om meg. Jeg er 38 år og har alltid blitt ansett som et problem barn og hadde masse problemer som liten grunnet «dumme valg». Var lærerens skrekk og  i en alder av 9 hadde jeg første alvorlige sak med politiet da jeg stjal mine foreldres bil og det bare fortsatte videre med situasjoner og med STOR frustrasjon og oppgitthet fra mine foreldre. Energi nivået var/er ekstremt noe jeg fikk ut ved å spille fotball som liten. Tror jeg var over gjennomsnittet god og var både innom kretslag og U14 Landslaget. Men ble liksom aldri helt med gjenger for det siden jeg ikke interesserte meg i å følge med på engelsk fotball eller Norsk. Det var og forsatt er ufattelig kjedelig å se på. Hovedproblemet er vel at jeg ikke klarte å sitte i ro og følge med, husker ikke navn eller har konsentrasjon til å følge med på salg, kjøp, trener og alt det de andre var engasjert i. Jeg var heller ute å sparket ball. 

Impulskontroll er ikke tilstede, lærer ikke av feil og søken etter fart og spenning gjorde at kriminalitet og rus tok rett og slett kontroll over livet mitt. Elsker spenningen og farene. Konstant på søk etter litt kribling i magen. Selv om det bare er noen sekunder. Har tydeligvis noe high seeking personlighet eller noe sånn. 

I en alder av 19 fikk jeg 4 år fengsel og slapp ut etter ca 3 år. 

Fra jeg var 18-19 år brukte jeg amfetamin hver dag, selv når jeg satt inne. Aldri brukt sprøyte og ikke sett på meg som narkoman. Det var ingen utenom 4 stk som visste at jeg brukte amfetamin og hadde i nærmeste familie personer som jobbet på avrusnings senter og i behandlings systemet og ingen viste eller hadde mistanke om rus. 

Etter ungdomsskole der lærere garantert var evig glad de slapp meg, fullførte jeg ikke videregående da jeg strøk med snitt karakter under 2. Når jeg slapp ut fra fengsel startet jeg på nytt og fullførte som beste elev i kjemi med snitt 5,4. Alle var kjempe stolte og imponert. Drev ikke med kriminalitet og gjorde det bra. Det ingen visste var at jeg solgte og brukte amfetamin hver dag. Fikk en kjempe jobb og alt bare bra. Problemet dukket opp når først sertifikatet ble fratatt grunnet positiv på amfetamin på noe nytt politiet hadde der de tok spyttet mitt. Så mistet jeg jobben da de tok en urinprøve på meg noen uker etter siden de hadde informasjon om at jeg hadde mister sertifikatet. 

Søkte meg til behandling, egentlig etter press fra familie og respekt egentlig. De så på meg som en skitten narkoman. 

Der fikk jeg diagnosen ADHD. Så i en alder av 37 fikk jeg det. 

Startet på Ritalin med stor og positiv effekt men hadde litt plagsomme bivirkninger på opptrapping. Men det gikk over etter opptrapping. Fulltids student og syntes det er interessant det jeg holder på med. Passer meg perfekt i forhold til at det er spennende, variasjon og at det i noen situasjoner kan gi meg «kicket»

 Har veldig gode karakterer og allerede fått tilbud om jobb etter eksamene som kommer er bestått. Har det generelt bra og ser positivt på ting. 

Tar 120mg i døgnet. 80mg om morgningen og 40mg i 12-13 tiden. 

Men nå har jeg startet å få skiggelig ubehag med Ritalin. Ikke noe kjappe kommentarer fra meg lengre, er lei og sliten. Rett og slett deprimert nesten. Bekymret for alt.

Det værste er at jeg har begynt å få masse mer uro. Krøller tærer og føler musklene står i spenn. Det kommer som oftest noen timer etter jeg har tatt Ritalin. Og må dessverre innrømme at det bare er en ting som hjelper og det er mer Ritalin men det er jo bare for en stund. Så begynner det igjen. Og blir da også tom lenge før jeg skal. Må av og til ta quatapin (eller hva det heter) Er egentlig medisin for anti psykose for å komme ut av situasjonen. Selv mener jeg det er galskap. Eller?? 

Har prøvd å kutte ut. Men uten er det rett og slett håpløst å fungere. Selv med det største pågangsmotet man kan få og beste innstillingen sklir jeg helt vekk. Klarer bare ikke å fungere. 

Har prøvd 14 dager på skolen uten Ritalin og jeg vet nesten ikke hva vi har gjort en gang. Utrolig frustrerende.  

Behandler er så bestemt og vanskelig. Jeg vet jo det er andre medisiner men får ikke prøve andre. 

Hvorfor er sånn? 

Hvorfor er det liksom Ritalin og bare det??

Er det for det jeg har brukt amfetamin eller hva er det? 

Hva kan jeg gjøre for å bli hørt?? 

Ble et par spørsmål, men håper på svar og innspill. 

 

Tenker også masse på barn oppi dette. Hvis de har det som meg og har foreldre som ikke ser bivirkninger og sånn. Helt jævlig situasjon å være oppi.

For det fungerer jo så fantastisk. Det er det ikke tvil om. 

Jeg blir ikke smartere, men jeg klarer å konsentrere meg om ting og får brukt energien målrettet istedenfor å ikke få gjort noe for det er 100 ting på en gang. 

Men når det negative er større en det positive?? Hva da? 

Er redd for å ikke ta medisin, men også redd for å ta medisinen. 

[Andreaswell]

Ritalin er (nesten) alltid førstevalget når det gjelder medisinering. Fungerer på noen, mens på andre ikke. Er et hav av medisiner der ute, men en tidligere rushistorie er dessverre ikke i ditt favør. Min behandler skifter gladelig ut mine medisiner om de ikke fungerer, så det er normalt ikke noe problem. Du må rett og slett overbevise din behandler om at du er rusfri, ved å f.eks ta regelmessige urinprøver. 

Når medisinen gir deg mer negativt enn positivt, bør du selvsagt ikke bruke den medisinen lenger, men dette bør drøftes med behandler om en evt nedtrapping eller skifte av type medisin.