17de mai.

[påskelilje]

3 minutter siden, Madelenemie skrev:

 "Jeg trenger ingen som ikke kjenner den jeg er".

Å kjenne den jeg er, er ikke noe jeg har høye ambisjoner til...det holder bare at man skjønner at jeg ikke vil andre vondt og at jeg ikke lyver. Så i forsvar for meg selv fordi andre mennesker ikke kjenner meg på den måten, det går jeg ikke.

Ble litt satt ut av hvor dypt du tenker.... Forstår hva du mener, og du er modig som tør tenke dette, og som tør si det til deg selv og mene det.

Jeg har nok ikke tenkt så dypt. Tenker vel litt grunnere, at jeg har mange mennesker rundt meg - noen trives jeg med og noen trives jeg ikke med - men de jeg bruker tid sammen med, tilfører meg i større eller mindre grad noe positivt. Jeg er nok temmelig pliktoppfyllende når det gjelder det å ha kontakt med slektninger som en "bør" ha kontakt med, selv om det ikke gir meg så mye positivt. Tenker vel at det trolig gagner familien, slekta og den enkelte slektning i positiv grad at jeg er med på å holde kontakten.

Men det å gå på akkord med seg selv i mange år er heller ikke sunt. Så jeg støtter deg i å stå opp for deg selv og barna dine, og holde fast på det som gir deg og dem noe positivt. Men - dersom dine egne slektninger ønsker å virkelig bli kjent med den DU er, så synes jeg du skal gi dem en sjanse. Ikke for å forsvare deg, nødvendigvis, men for at de skal vite hvem du er.

[Madelenemie]

13 minutter siden, påskelilje skrev:

Ble litt satt ut av hvor dypt du tenker.... Forstår hva du mener, og du er modig som tør tenke dette, og som tør si det til deg selv og mene det.

Jeg har nok ikke tenkt så dypt. Tenker vel litt grunnere, at jeg har mange mennesker rundt meg - noen trives jeg med og noen trives jeg ikke med - men de jeg bruker tid sammen med, tilfører meg i større eller mindre grad noe positivt. Jeg er nok temmelig pliktoppfyllende når det gjelder det å ha kontakt med slektninger som en "bør" ha kontakt med, selv om det ikke gir meg så mye positivt. Tenker vel at det trolig gagner familien, slekta og den enkelte slektning i positiv grad at jeg er med på å holde kontakten.

Men det å gå på akkord med seg selv i mange år er heller ikke sunt. Så jeg støtter deg i å stå opp for deg selv og barna dine, og holde fast på det som gir deg og dem noe positivt. Men - dersom dine egne slektninger ønsker å virkelig bli kjent med den DU er, så synes jeg du skal gi dem en sjanse. Ikke for å forsvare deg, nødvendigvis, men for at de skal vite hvem du er.

Jeg ble glad for ditt svar.

Jeg har nok i stor grad vært som deg.

Derfor er livet mitt nå, og valget mitt, kun ærlig, jeg har det på mange måter veldig vondt, som følge av min handling.

Fordi jeg har tenkt og levd som deg, og følelsene mine er der enda, og de er fortsatt preget av min forpliktelsestankegang, så gjør det livet mitt tungt på mange måter, det er jeg klar over, likevel, det var i det minste riktig det valget jeg tok, men det jeg kjenner som oppløftende er kun mitt eget mot, i hjertet mitt, er smerten av alle de jeg savner vond.

Så jeg var kanskje modig, men  men det er også alt, følelsene følger ikke etter...jeg savner mange, dypt og veldig.

Om de, feks slektningene mine, en dag, slutter klandre meg, så trenger jeg ikke mer, for å ha rellasjon med dem.

Jeg har lav terskel for å tilgi, glemme og starte på nytt.

Men jeg kommer ikke til å angre, på at jeg valgte ærligheten, fremfor fasaden, men et smertefritt valg var det ikke.

Takk for det du skrev.

 

 

[påskelilje]

20 minutter siden, Madelenemie skrev:

Jeg ble glad for ditt svar.

Jeg har nok i stor grad vært som deg.

Derfor er livet mitt nå, og valget mitt, kun ærlig, jeg har det på mange måter veldig vondt, som følge av min handling.

Fordi jeg har tenkt og levd som deg, og følelsene mine er der enda, og de er fortsatt preget av min forpliktelsestankegang, så gjør det livet mitt tungt på mange måter, det er jeg klar over, likevel, det var i det minste riktig det valget jeg tok, men det jeg kjenner som oppløftende er kun mitt eget mot, i hjertet mitt, er smerten av alle de jeg savner vond.

Så jeg var kanskje modig, men  men det er også alt, følelsene følger ikke etter...jeg savner mange, dypt og veldig.

Om de, feks slektningene mine, en dag, slutter klandre meg, så trenger jeg ikke mer, for å ha rellasjon med dem.

Jeg har lav terskel for å tilgi, glemme og starte på nytt.

Men jeg kommer ikke til å angre, på at jeg valgte ærligheten, fremfor fasaden, men et smertefritt valg var det ikke.

Takk for det du skrev.

 

 

Det er en god egenskap å kunne tilgi og starte på nytt.

Ønsker deg en god sommer - og etter hvert vil smerten over det vonde bli svakere, det er jeg sikker på.

Klem fra meg <3

 

[Madelenemie]

3 minutter siden, påskelilje skrev:

Det er en god egenskap å kunne tilgi og starte på nytt.

Ønsker deg en god sommer - og etter hvert vil smerten over det vonde bli svakere, det er jeg sikker på.

Klem fra meg ❤️

 

Takk.

Jeg tror det du skriver, og fra det får jeg krefter til å fortsette.

Ønsker deg også en god sommer:-)

Klem fra meg 🙂❤️

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Madelenemie skrev:

 

Jeg har mer tenkt, at de som virkelig kjenner meg, de vet at jeg ikke kan skade noen, at å lyve er vanskelig for meg, og at jeg foruten om at jeg bryter fartsgrensene, ikke har så mange lovbrudd jeg har begått.

Min eksmann driver med innsidehandel, og faktisk så mange ulovigheter...at det har vært et sjokk for meg, få tallene på bordet, alt fra falske underskrifter...:-( til ren svindel...og jeg har vært lettlurt.

Jeg får fort en form for dårlig samvittighet som jeg kjenner fysisk, om jeg sårer eller volder andre mennesker smerte og sorg.

Men altså, jeg sårer andre, jeg snakker om tilfeller jeg vet om, da blir jeg ofte så plaget med indre smerter at jeg av den grunn unngår, i størst grad, såre, krenke andre, samt sier lett unnskyld, samt forsøker så godt jeg kan, men jeg er langt fra perfekt, å justere meg, innenfor det jeg greier. Men fokuset mitt er altså at jeg verken vil skade dyr eller mennesker.

Noen har sagt, jeg må nå ta til motmæle å fortelle min versjon. Men jeg vil ikke, det kjennes fremmed, og det vil gjøre meg trist. Jeg trenger bare de som vet jeg ikke av natur, kan skade andre ved løgn og intriger.

Om det er en klok avgjørelse på sikt...det vet jeg ikke, men den er min, og det er det valg jeg har tatt.

Trist å lese om hvilken krevende prosess du har gjennomgått. Dersom din eksmann er så god til å forføre omgivelsene, så er det kanskje like bra for alle parter at du lar det ligge. Økt konflikt, øker jo også belastningen for dine barn. Håper du fortsatt har det bra med den nye kjæresten du skrev om for noen måneder siden. Kjærlighet kan gjøre at man tåler store utfordringer. 

Anonymkode: ada3a...ccf