Overgrep- bror

[AnonymBruker]

Jeg kom tidlig i pubertenen- før jeg visste hva det var nesten, fikk mens da jeg var 9 og hadde bryster allerede da

Min bror var 3 og et halvt år eldre- og han stoppet ikke med "kileleken" som vi hadde drevet med på som barn- selv om jeg protesterte. Han begynte å klå på meg og tvang meg til å ha kileleken.

En gang kom han inn mens jeg lå og sov på magen ( uten klær) og løftet på dynen og flirte- jeg tørte ikke røre meg.

Flere ganger forsøkte han å klå på meg- hadde ganske store bryster- mer en normalt også en gang helt åpenlyst da jeg var 11 ( åpenlyst for meg altså ikke noe skjult lek) Han tok liksom på det ene brystet over skjorten og lo. Fra den dagen hatet jeg han virkelig for da gjorde han det ikke skjult lenger.

Det er flere slike lignende historier- og jeg er usikker på om det er skjedd noe mer også for han ødela på mange måter sexlivet mitt. Jeg var ganske lysten da jeg var helt ung og begynte å komme i puberten, etterhvert var jeg ofte kåt alene - men så har jeg på en måte ikke mulighet til å huske alt- fra jeg gikk fra det å føle lyst og kåthet til å nesten få skyldfølelse når jeg får orgasme, bli kvalm og føle meg skitten! Så noen ganger lurer jeg på om det er skjedd mer elle rom det som jeg beksriver her over er nok? Både da og så sent som for et par år siden drev han fortsatt å glodde som en gal på brystene mine osv- jeg tok en brystreduksjon og det følte sså befriende!!! For de er blitt så mye mindre men han glor fortsatt merket jeg her om dagen. Det er faen i meg kke normalt vel å glo sånn på sin egen søster?????

Han har ødelagt slik at jeg ikke nyter sex 100 % slik jeg burde . Jeg hater han for alt dette.

Som voksen har jeg holdt meg unna han mest mulig og  jeg hater han så intenst. Jeg forsøkte å fortenge det og ta hensyn til vår mor som ikke skjønner hvorfor jeg ikke har lyst å være med han- for hun skjønner det. Han er nemlig blitt sånn nå- eller i flere år at han " er så glad i søstera si og stolt av henne og vennene hans lurer på om han er uvenner med søstera si for de har aldri møtt henne osv" kommtentarer fra mamma. Broren min har vært mye psykisk syk siden han var liten og går fast på medisiner- Han har slitt med selvmordstanker.

Hadde det ikke vært for at det ville knust mor hadde jeg ønsket at han faktisk tok livet sitt så slapp jeg å tenke mer på at jeg må forholde meg til han. Jeg gruer meg særlig til den dagen mamma dør for da forventer jo alle at JEG må besøke han osv. Den dagen HAN dør  ( om han dør før meg) så er jeg den eneste slektningen igjen på jorda. jeg har da ikke lyst å gjøre noenting. Ikke ordne dødsbo, ikke begravelse ingenting. Kan jeg det? Kan jeg nekte? Eller vil jeg få e idiotisk regning? MÅ jeg? Vil kommunen ordne det eller noe om jeg NEKTER ? Jeg orker ikke engang tanken på å entre leiligheten hans og ordne i tingene hans- og jeg orker ikke tanken på at jeg MÅ eventuelt leiel noen inn til å gjøre det.

Jeg håper han dør RETT etter mamma- jeg håper han tar livet sitt eller dør av helseproblemer for han er heldigvis for meg veldig dårlig med helsen sin med tanke på hjerteproblemer i manlig del av vår famlie- der de fleste menn har dødd unge ( han er overvektig spiser svært usunt). Men kan jeg altså NEKTE å ha noe med dødsboet hans å gjøre? Jeg trenger ikke arven hans engang enda så mye mer penger enn meg han har. De kan godt brennes opp.

Vi har ingen annen familie enn oss tre og mor begynner å bli gammel- så det er liksom jeg som er den store stygge ulven her som ikke vil " være sosial med broren sin". Vi har aldri vært klemmere i min familie men nå det siste tiden skal liksom broren min klemme meg i ett sett særlig forran mor og det er vel for åv ise at han prøver mens jeg er vrang - liksom at det er ikke han det står på.

Jeg kan bare ikke fortelle mamma om dette fordi det vil knuse henne fullstendig. Hun har ingen andre familiemeldemmer , ingen venninner og er enke og pensjonist- hun har ingen å snakke med det om- jeg har det sånn sett MYE bedre enn henne med venner, nettverk kjæreste, jobb, et liv ! Samme hva noen måtte tenkte så kommer jeg aldri til å fortelle mamma om dette.

Jeg fortalte om dette til min ekskjæreste men det angrer jeg på- fordi jeg greide ikke helt å ha sex etterpå nesten. Det værste er at rett ettet jeg fortalte eksen om det ( jeg fortalte ikke så mye sa bare at jeg hadde måtte dytte vekk broren min en gang forid han prøvde seg på meg- så han VET ikke at han har klådd og sånn) eksen begynte faktisk å gråte fordi han synes det var så fælt- emn så ville ha da " trøste" med sex! Etter det ble sexen aldri den samme mellom oss.

Jeg elsker min nye kjæreste og han vet at eg har et trøblete forhold til min bror og lurer fælt på hva det er- og har spurt rett ut om det har vært noe " annnet" med annet mener hanseksuelt overgrep fordi jeg har fortalt at bror kunne være voledig mot meg som banr og ung- og det er også sant - da han var på sitt sykeste psykisk kunne han være voledelig mot meg så det er min forklaring til min kjæreste og noen venner på at jeg ikke vil se han eller møte han om jeg ikke bli tvunget. Min kjæreste er nyskjerrig og sier han " ønsker å forstå" hvorfor jeg blir så stresset etter besøk med mor og bror- så for meg så virker det ikke som han skjønner at den ande volden engang er nok til å gjøre meg stresset. Men jeg vil helst ikke fortelle han om det jeg kaller seksuelt overgrep- jeg vil ikke ødelegge forholdet vårt, vil ikke at sexlivet vårt skal gå dukken for jeg har for første gang i mitt liv begynt å få antydninger til at det faktisk er godt å ha sex!

Jeg er aldri sammen med han alene bare med vår mor. Jeg har med vilje forsøkt å feire jul og andre høytider alle andre steder enn med dem- har vært på reise osv- i år vurderer jeg å bare vare hjemme alene men ikke si noe om det bare være det. Min kjæreste og jeg er så nye at det er ikke naturlig at vi feirer jul sammen hos hans familie- og det er uansett ikke han som kan invitere dit. Da jeg sa jeg ikke ville feire jul hjemme så sa han at han kunne være med meg til mor og bror men det vil jeg ikke. Jeg vil de skal ha minst mulig kontakt fordi min kjæreste forsøker å etablere et slags forhold til min bror ( fordi han ikke vet bedre). Jeg tror jeg må be han om å ikke gjøre det bare og skylde på volden som tidligere har vært.

Jeg blir kvalm og veldig stresset av han når jeg må være sammen med bror- vi har noe like interesser bla musikk og vi er begge musikere- jeg følte meg tvunget til å møte på en konsert for litt siden ( for første gang noen gang) - jeg dro sammen med mor- etter den dagen var jeg så stresset og følte meg så dritt at det var da det gikk opp for meg at mulig kan ha skjedd flere ting enn jeg kan huske.

For litt siden var vi på samme musikkopplegg og jeg måtte forholde meg til han i tre dager! Jeg hatet det og var superstresset da jeg kom hjem selv om jeg også ahdde vært mye sammen med kjæresten min og våre venner og ikke bror. Bror skulle selvfølgelig klemme 

Uff dette ble rotete- men det er så vansekelig- og jeg har aldri snakket med noen om dette 100 %- to venninner og en ekskjæreste vet om det og et vennepar jeg kjente som veldig ung men de er ute av livet mitt nå. 

 

Det er en skamfølelse rundt sikkert, det er fælt, og samtidig er jeg adoptert så noen vil sikkert ikke engang se på det som incest! Det gjør det enda værre for meg å forholde meg til dette eller fortell dette til noen. Han har til og med begynt å forsøke å bli venner med jenter som ser ut som meg utseendemessig!!! Alså fra det området jeg er adopytert fra! Mannen er jo syk i hodet sitt!

Har noen her opplevd denne type ting fra sin bror og hvordan takler dere alt dette? Har dere fortalt deres kjærester/ektefeller/partnere og hvordan gikk det? Om dere er/var /vil bli alene igjen med et dødsbo hv gjør/gjorde/vil dere gjøre?

 

 

 

Anonymkode: 6e9a8...816

[Guerrito]

Ja og en ting til- jeg måtte stil slutt akseptere facebookforelspørse også fordi mor klagde fordi han skulle arrangerer bursdagstur og ville invitere meg. Da jeg godtok venneforespørslen så fikk jeg ikke blokkert han fra alle innlegg osv så han gikk amok på siden min og likte alt og kommenterte og ødela hele veggen min slik jeg ser det. Nå har han minimal med innsyn og jeg fjernet alt han var borte i. Hater han så intenst

Jeg vurderer å opprette e helt ny profil  og invitere alle vennene jeg vil ha med over dit og så får han tro han er venn med meg på den gamle. Jeg hater at han er der i det hele tatt. Jeg stenkte muligheten for å ike profilbilde og alt bare for å slippe å se hans likes og kommentarer- jeg har slått av alt jeg kan- Han skrvier sånn " min søster hjerte osv, og " ja sånn hadde vi det så flott som barn" og han har stjelt bilder av meg og postet på sin vegg og skrevet " lillesøster" osv idiot. Han inviterer meg på konserter i ett sett så jeg får daglige eller ukentlige remindere på navnet hans. Jeg tror ikke det går ann å blokkere en person fra alt på face og dersom jeg blokkerer han får han jo vite det også.

Samtidig har jeg forsøkt å si ti mor at lale søsken er ikke sånn at de fierer bursdager sammen , drar på ferie sammen og henger rundt hos hverandre- hvorfro skal vi plutselig det nå når vi aldri har gjort det? 

Jeg håper jeg ikke ser han igjen mer i hele mitt liv- men det går jo selvfølgeig ikke. Frodi jeg var så dum å møtte på den ene idiotiske konserten så vil det se enda rarere ut om ejg aldri møter igjen- men jeg skal gjre det jeg kan for å ikke møte opp.

Den musikktingen vi var på er hvert år- og nå vurderer jeg å ikke dra dit heller for da sover vi hos mor og det orker jeg ikke- jeg må i det hele tatt forholde meg til at han er der.

Jeg jobbet veldig hardt med å ha ha ute av liet mitt, så har jeg jobbet med å prøve å glemme og såkalt "tilgi" men jeg greier ikke for jeg blir så stresset hver gang jeg har møtt han særlig voer lenger tid en 5 minutter liksom- nå er han på facebook, nå har han fått meg til å gå på konsert, han har fått kontakt med min kjæreste som ikke vet bedre og tenkte han kunne starte et musikkprosjekt sammen med han! hDet siste må jeg bare få avverget. 

 

[AnonymBruker]

Opplevde noe lignende fra min bror. Var i samme situasjon som deg hvor jeg kom utrolig tidlig i puberteten. Broren min klådde bare på meg, men stakk aldri en finger inn eller noe sånt. Fetter'n min ville alltid at jeg skulle leke med tissen hans. 

Selvom jeg opplevde dette har jeg lært å leve med det. Min bror sluttet med det relativt tidlig, da han innså at jeg kanskje kom til å kjenne på alvoret. I dag er jeg seksuelt aktiv. Jeg sliter ikke med sexlivet og har valgt å ikke fortalt dette til noen. Jeg er ganske sikker på at min bror har fortrengt det selv, noe jeg har. Jeg velger heller å fortelle min nåværende partner om voldtekten jeg opplevde som 14-åring. Det har påvirket meg til en viss grad, men jeg har aldri hatt noe problem med sex eller noe relasjon i senere tid. 

Det er veldig individuelt hvordan man reagerer på slikt. Jeg tror mange vil tenke at jeg er gal som tenker slikt, men jeg og broren min har et nærmere forhold nå enn hva vi hadde for bare noen år siden. Han er alenefar og jeg prøver å møte han så fort jeg har muligheten. 

Hvis jeg skal sette meg inn i din situasjon ville jeg fortalt det til din partner. Jeg fortalte min første kjæreste om voldtekten ganske tidlig og det gjorde at han var veldig forsiktig med hva han gjorde med meg, noe jeg godtok. Jeg har alltid vært vill og har hatt mange ons i beruset tilstand. Ofte fått med meg noen hjem eller blitt med dem hjem. Det har alltid vært den "enkle" veien for meg da jeg sliter ekstremt med å føle meg trygg under edru sex. Han jeg holder på med nå ble jeg med hjem etter fest. Han ville gjerne møtes igjen og da fortalte jeg alt, både om voldtekten og det at jeg har blitt utsatt for psykisk vold i mitt forrige forhold og ville ta det rolig da det er vanskelig for meg å stole på andre. Det tok han bare med et smil, og sa at "jeg er klar, når du er klar". Nå har vi et veldig bra sexliv, til tross for at vi ikke har holdt på lenge.

Jeg tror kommunikasjon er nøkkelen! Selvom det er din bror ville jeg fortalt det. 

(Beklager om teksten ble rotete, sitter på tog med masse støy, så vanskelig å fokusere).

Anonymkode: f5c13...334

[AnonymBruker]

Du burde bare slutte fred med din bror for din mor sin skyld. Vær et medmenneske. 

Anonymkode: 1dafe...268

[AnonymBruker]

Å hate og ikke tilgi ødelegger deg mer. Jeg opplevde incest men har valgt å tilgi og har i dag er ok forhold til min overgriper . Vi kan treffes i familiebesøk og ha en høflig tone. Din bror var også et barn og litt dum. Kanskje han også bærer på mye skyld og skam for det som skjedde. Det var tydeligvis ingen voksen der å beskyttet deg og rettledet han. Trist for dere begge dette. Å gå så langt som å ønske han død er ganske drøyt. Han er tross alt din bror. Selvfølgelig er det vondt for deg men du kan velge å få hjelp til å slippe tak i dette og leve uten bitterhet, frykt og hat. For din egen skyld. 

Anonymkode: a201a...2a0