Til ernæringsfysiologen

[Gjest Smilla]

Jeg trenger litt hjelp av deg! Er jente på 19 år, sliter med SF (anorektisk m/oppkast). Er 167 og veier ca 46kg. Har virkelig lyst til å få skikk på spisinga mi! Helt sant! Men så har jeg problem med det å legge på meg... Så jeg lurte på om du hadde forslag på hva jeg kan spise i begynnelsen, uten at jeg nødvendigvis legger på meg. Går til psykolog, og hun vil at jeg først og fremst skal satse på å holde vekta stabil.... Er desverre ingen ernæringsfysiolog her jeg bor, eller i nærheten :/ Så jeg trenger bare noen tips, liksom. Vil ikke klare det å legge på meg mye, ikke enda..... Men jeg vil gjerne spise sånn at jeg i hvert fall får i meg de viktigste vitaminene og alt det der.... så jeg ikke blir så slapp og trøtt og ukonsentrert..... Jeg vil så gjerne ut av anoreksien!

på forhånd: takk

vennlig hilsen

[Gjest minnien]

Jeg er ingen er ernæringsfysiolog, men jeg håper du kan dra nytte av svaret mitt likevel.

Jeg har selv hatt anorexi, akkurat som du med oppkast og hele driten. Det var det verste året i mitt liv hittil. Jeg ble skikkelig syk da jeg var 15, ble lagt inn dagen før 16-års dagen min, er nå snart 17 og så og si frisk. Jeg har lagt på meg de 15 kiloene jeg tok av, men sliter fortsatt med tanker om mat. Kampen mot tankene om at jeg IKKE skulle legge på meg var hard, så hard at jeg nesten klikket gal. Det føltes iallefall sånn. Så jeg vet hvor vanskelig du har det nå. Defor har jeg ikke tenkt å fortelle deg at du bare må spise og at det går så bra så. For så enkelt er det ikke. Men min far sa noe til meg da jeg holdt på å skulle begynne å legge på meg som jeg tviholdt på...nemlig at de som er syk på andere måter enn meg, må ta medisiner som kanskje smaker drit og er helt j.... å få ned. Min medisin er mat, den er jævli for meg å få ned, og mine "bivirkninger" er dårlig samvittighet etterpå, men etter en stund blir jeg frisk og da forsvinner de.

Sant nok, dess mer jeg vente meg til å spise og at kiloene kom på igjen, dess færre ble tankene og sjeldnere kom de også. Jeg innså etter hvert at ikke faen om livet mitt skulle preges av kaloritelling, jeg skulle leve livet!

Det jeg begynte å spise på var sunn mat med grovt brld og magert pålegg, skummet melk, frukt og grønnsaker, mager fisk og kjøtt, potet og vitamintabletter og tranpiller. Alt utenom vitamintablettene måtte jeg tvinge ned, men etter hvert gikk det lettere. Etter hvert som det gikk bedre fikk jeg lov til å trene veldig lett, og ble på den måten sikker på at det jeg spiste ble til muskler og ikke fett. Nå er jeg normalvektig og trener mye fotball som jeg synes er kjempegøy! Jeg spiser pizza, snop, kaker og brus sammen med vennene mine, og kaster ALDRI mer opp igjen! Og samvittigheten min kommer nok av og til nå også, men så ser jeg på vennene mine som spiser minst like mye som meg, jeg ser hvor lite de bryr seg om hva de spiser og at de slettes ikke er overvektige, så hvorfor skal ikke jeg kunne det også?? Så forsvinner tankene...og en gang forsvinner de nok for godt.

Hvis jeg var deg ville jeg bedt psykologen sette opp en kostplan som kanskje foreldrene dine kan hjelpe deg med å følge...? Jeg hadde en liste som inneholdt 2800 kcal, UTEN trening...må det i begynnelsen for å få forbrenninga opp....

Snakk med han/hun om det, og lykke til!!!