Kan jeg gi dette brevet til psykologen og gir det mening?

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke helt sette ord på hva jeg føler. Det er alt og ingenting på en gang. Kaos.

 

Den følelsen som skiller seg mest ut er redsel. Jeg er redd fordi det går så bra akkurat nå. Jeg klarer ikke å slutte å tenke: "når kommer nedturen igjen?"
 

Det er nesten så jeg får lyst til å ødelegge alt, være destruktiv igjen. Falle tilbake i selvdestruktive tanker og handlinger. Vende tilbake til det som kjennes kjent og trygt ut. Da slipper jeg i det minste å måtte vente på det som gjør så vondt og som får det til å kjennes ut som jeg mister kontrollen og at alt går i oppløsning. Det er på en måte lettere slik, å være den som står bak smerten man føler heller enn å ikke helt vite hvor den kommer fra. 

 

Det er betryggende når det gjør vondt fysisk, det er noe kjent. Fysisk smerte er så mye lettere å håndtere og vite hvordan man skal komme seg igjennom. Kutt kan man plastre og brannsår kan man kjøle ned i vann, det blir så mye mer begripelig enn en tanke eller en følelse. 

 

Noen ganger gjør jeg ting som strider i mot det jeg vil eller det jeg står for bare for å kjenne på en annen type smerte eller redsel. Som de gangene jeg gikk ut på byen for å drikke meg full alene. Jeg følte at jeg trengte å bryte grensene, gå langt utenfor komfortsonen og trygge rammer for å innse at jeg kom til å komme over det å være redd for å miste kontrollen og for å være alene i en så sårbar og utnyttbar situasjon. 

Jeg kjenner at det av og til er vanskelig å definere hvem jeg er og hva jeg står for fordi linjene så lett viskes ut av hva andre mener om meg og hva jeg tror andre ønsker av meg. 

Jeg har ofte følelsen av å ikke å fortjene å ha det bra og uansett hva jeg gjør så går den ikke bort, den ligger der alltid og innhenter meg hver gang noe går min vei eller jeg har håp om å bli bedre. 

Det å være selvdestruktiv har blitt en måte å flykte på, flykte vekk fra tanker og følelser. Vekk fra virkeligheten og vekk fra meg selv. En mestringsstrategi jeg innerst inne egentlig ikke ønsker å gi slipp på. Jeg vet så alt for godt det at ingen kan hjelpe meg med mindre jeg ønsker det selv, men jeg klarer ikke å gi slipp på det som jeg har brukt så mange år på å bygge opp fra grunnen av.

Anonymkode: f0a25...504

[Gjest]

Jeg synes absolutt du kan gi dette brevet til psykologen. Dette er viktig informasjon. Det er så åpenhjertig skrevet. Sammen kan dere finne en vei ut av dette. 

[XbellaX]

Flott skrevet. Jeg håper du gir det til din behandler.

[FjellOgDalar]

Jeg støtter absolutt de andre som har svart deg. Du gir ærlig og ryddig uttrykk for hvordan du har det, og det er sånt som er vanskelig å ta på direkten for mange. Jeg har veldig god erfaring med å skrive slik når det er noe spesielt vanskelig eller ønsker å ha oraddnet på så jeg får tatt opp det jeg ønsker. Behandlere setter pris på at pasienter forteller ærlig om hvordan det er bak fasaden, fordi de lettere kan hjelpe når de kjenner til det man virkelig plages med. Det er jo sånne problemstillinger man går til psykolog for å jobbe med. Du er ikke den eneste i verden som føler seg redd for å bli frisk. Har selvskadingen vært en trofast følgesvenn i mange år, er det skummelt å føle på at det ikke skal få være en mulighet. Man er vant til å ha psykiske problemer, og tanken på noe annet skremmer. Jeg har tidvis kjent på nøyaktig det samme. 

[AnonymBruker]

På 23.12.2018 den 18.23, Gjest skrev:

Jeg synes absolutt du kan gi dette brevet til psykologen. Dette er viktig informasjon. Det er så åpenhjertig skrevet. Sammen kan dere finne en vei ut av dette. 

 

På 23.12.2018 den 21.55, XbellaX skrev:

Flott skrevet. Jeg håper du gir det til din behandler.

 

På 24.12.2018 den 3.26, FjellOgDalar skrev:

Jeg støtter absolutt de andre som har svart deg. Du gir ærlig og ryddig uttrykk for hvordan du har det, og det er sånt som er vanskelig å ta på direkten for mange. Jeg har veldig god erfaring med å skrive slik når det er noe spesielt vanskelig eller ønsker å ha oraddnet på så jeg får tatt opp det jeg ønsker. Behandlere setter pris på at pasienter forteller ærlig om hvordan det er bak fasaden, fordi de lettere kan hjelpe når de kjenner til det man virkelig plages med. Det er jo sånne problemstillinger man går til psykolog for å jobbe med. Du er ikke den eneste i verden som føler seg redd for å bli frisk. Har selvskadingen vært en trofast følgesvenn i mange år, er det skummelt å føle på at det ikke skal få være en mulighet. Man er vant til å ha psykiske problemer, og tanken på noe annet skremmer. Jeg har tidvis kjent på nøyaktig det samme. 

Takk for svar! Jeg ville bare si at jeg gav det jeg skrev til psykologen første timen jeg hadde hos han etter nyttår. Det virket som han var glad for at jeg hadde prøvd å sette ord på det som jeg sliter med. Han spurte til og med om å få beholde det, slik at han bedre kunne huske og forstå hvordan jeg har det på innsiden. 

Anonymkode: f0a25...504