Går det an å bestemme seg for å ikke slite psykisk lenger?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lei av å gjøre det. Så kanskje jeg nå bør fortsette på egenhånd uten noen form for hjelp. Jeg er da voksen og klarer meg selv!

Anonymkode: 70621...d4c

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig lei av å gjøre det. Så kanskje jeg nå bør fortsette på egenhånd uten noen form for hjelp. Jeg er da voksen og klarer meg selv!

Anonymkode: 70621...d4c

Hvis du tror du vil slite mindre psykisk uten å gå i behandling, så kan det kanskje være greit å forsøke det. For noen hjelper det å fokusere på andre ting enn sine egne vansker. Unntaket er dersom du har alvorlig psykisk lidelse hvor risikoen for forverring er stor dersom du avslutter behandling. 

[motorPrøysen]

Det går ikke an å bestemme seg for hva man skal føle. Det er også vanskelig å bestemme seg for hva man skal tenke. Men det går an å bestemme seg hvor hvordan man skal handle.

Var jeg deg ville jeg forsøkt å identifisere hvordan "det å slite psykisk" påvirket adferden min i negativ retning, og så ville jeg fokusert på å endre denne adferden, ett skritt av gangen. Dette kan du gjøre både i og utenfor behandling, men det kan ofte være til hjelp å etterstrebe slike adferdsendringer i samarbeid med en terapeut.

[påskelilje]

12 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Det går ikke an å bestemme seg for hva man skal føle. Det er også vanskelig å bestemme seg for hva man skal tenke. Men det går an å bestemme seg hvor hvordan man skal handle.

Var jeg deg ville jeg forsøkt å identifisere hvordan "det å slite psykisk" påvirket adferden min i negativ retning, og så ville jeg fokusert på å endre denne adferden, ett skritt av gangen. Dette kan du gjøre både i og utenfor behandling, men det kan ofte være til hjelp å etterstrebe slike adferdsendringer i samarbeid med en terapeut.

Kan jeg spørre om noe litt på siden her?

Vi er litt uenige i heimen (foreldre + bortimot voksne barn) om hvorvidt en skal gå virkelig inn i følelsene og kjenne på dem, prøve å forstå dem og jobbe med dem - eller om en skal registrere dem og riste dem litt av seg og gå videre... Merker at ungdommene er veldig til å grave seg inn og ned i det de føler og opplever, mens vi voksne (som forsåvdt er vokset opp uten særlig dyptgående samtaler om vanskelige ting og sikkert litt dårlig relasjonsmessig plattform på mange måter) kanskje undertrykker en del, men klarer det meste på en grei måte allikevel... Jeg opplever det som kanskje lite konstruktivt å hele tiden kjenne etter og prøve og forstå hver eneste tanke og følelse, men jeg er kanskje litt for firkantet og jordnær av meg...?

[kupton]

@påskelilje Jeg vil anbefale en 23/1-fordeling. Jobbe med følelsene 1 time i døgnet. Bruke de voksnes metode resten av døgnet.

Endret 2. august 2019 av kupton

[kupton]

Til TS: Ja, jeg har opplevd at personer med angstlidelser bare har bestemt seg for å slutte med det. Jeg har opplevd en selv, og hørt om flere tilfeller fra kolleger. Jeg mener at noen har fortalt om det her på DOL også.

Jeg husker "min" pasient som om det var i går. Etter et par innledende fraser sa han plutselig: "Æ har slutta med angst. De e jo bærre tull".

[påskelilje]

1 time siden, kupton skrev:

@påskelilje Jeg vil anbefale en 23/1-fordeling. Jobbe med følelsene 1 time i døgnet. Bruke de voksnes metode resten av døgnet.

Takk - dette høres veldig klokt ut i mine øyne. Vi voksne kan gå litt mer i oss selv og bli bedre kjent med hva som skjer innvendig når noe utvendig inntrer, og de unge har godt av å redusere tiden de bruker innvortes på livet utenfor 🙂 

[motorPrøysen]

Dette er min betrakting, uten at jeg tror det er en fasit på noe vis:

Det er sunt å kjenne etter og slippe til hva man føler. De aller fleste av oss har en tendens til å i for stor grad skyve vekk ubehagelige følelser og avlede oppmerksomheten. Dette er forsvar og unnvikelsesadferd som gjør at følelsene ikke bearbeides der og da, man blir ikke ferdig med dem og kan gå videre.

Det er også sunt å kommunisere hva man føler til andre. Ofte er det at andre anerkjenner det man føler nok til at det blir lettere å legge det bak seg. Og det er sunt å kommunisere hvilke følelser man vekker i hverandre i nære relasjoner. Det gjør at man kan omgås på en mer ærlig måte, uten så mye forsvar og omveier.

Noen ganger er det nødvendig å undertrykke følelser. Vi vil f.eks. ikke at en pilot i en kritisk situasjon skal konsentrere seg om frykten han føler, vi vil at han skal skyve den vekk og konsentrere seg om sjekklisten og det han er opplært til å gjøre. Men i de fleste situasjoner kan man ta seg tid til å kjenne etter hva man føler her og nå. Det som skjer da er gjerne at det slipper taket.

Det er en viktig forskjell mellom å kjenne etter hva man føler og å gruble. Noen ganger er det viktig å gå tilbake til sterke, tidligere følelser/opplevelser som ikke har blitt bearbeidet, for å jobbe gjennom dem igjen, slik at de kan slippe taket og slik at forsvaret som har blitt bygd opp for å unngå dem minker.

Grubling er noe annet, og ofte et resultat av at man nettopp ikke har klart å kjenne etter hva man har følt der og da. Ved grubling går man gjerne gjennom de samme tankerekkene igjen og igjen uten å nå noen konklusjon, og man ender heller ikke opp med noen plan eller mål man kan omsette i adferd. Dette er ikke hjelpsomt.

Jeg skal ikke forsøke å svare på hvem som "har rett" av dere. Hver og en må uansett forholde seg til dette på den måten han finner mest riktig. Det er også viktig å huske at det er normalt for tenåringer å ha et veldig fokus på seg selv og egne opplevelser. Det er en fase som går over for de fleste.

Endret 2. august 2019 av motorPrøysen

[kupton]

Generelt har personer med psykiske lidelser alt for stort fokus på seg selv. Det er vedlikeholdende for sykdommen. Storparten av tiden bør oppmerksomheten være rettet utover.

Jeg anbefaler å se filmen om Bjarne som det er linket til i en tråd her. Han lager seg ikke problemer som ikke finnes, og han kommer nok ikke til å gå i sorggruppe etter brorens død.

[påskelilje]

3 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Dette er min betrakting, uten at jeg tror det er en fasit på noe vis:

Det er sunt å kjenne etter og slippe til hva man føler. De aller fleste av oss har en tendens til å i for stor grad skyve vekk ubehagelige følelser og avlede oppmerksomheten. Dette er forsvar og unnvikelsesadferd som gjør at følelsene ikke bearbeides der og da, man blir ikke ferdig med dem og kan gå videre.

Det er også sunt å kommunisere hva man føler til andre. Ofte er det at andre anerkjenner det man føler nok til at det blir lettere å legge det bak seg. Og det er sunt å kommunisere hvilke følelser man vekker i hverandre i nære relasjoner. Det gjør at man kan omgås på en mer ærlig måte, uten så mye forsvar og omveier.

Noen ganger er det nødvendig å undertrykke følelser. Vi vil f.eks. ikke at en pilot i en kritisk situasjon skal konsentrere seg om frykten han føler, vi vil at han skal skyve den vekk og konsentrere seg om sjekklisten og det han er opplært til å gjøre. Men i de fleste situasjoner kan man ta seg tid til å kjenne etter hva man føler her og nå. Det som skjer da er gjerne at det slipper taket.

Det er en viktig forskjell mellom å kjenne etter hva man føler og å gruble. Noen ganger er det viktig å gå tilbake til sterke, tidligere følelser/opplevelser som ikke har blitt bearbeidet, for å jobbe gjennom dem igjen, slik at de kan slippe taket og slik at forsvaret som har blitt bygd opp for å unngå dem minker.

Grubling er noe annet, og ofte et resultat av at man nettopp ikke har klart å kjenne etter hva man har følt der og da. Ved grubling går man gjerne gjennom de samme tankerekkene igjen og igjen uten å nå noen konklusjon, og man ender heller ikke opp med noen plan eller mål man kan omsette i adferd. Dette er ikke hjelpsomt.

Jeg skal ikke forsøke å svare på hvem som "har rett" av dere. Hver og en må uansett forholde seg til dette på den måten han finner mest riktig. Det er også viktig å huske at det er normalt for tenåringer å et veldig fokus på seg selv og egne opplevelser. Det er en fase som går over for de fleste.

Takk for forklaring av forskjell mellom å kjenne etter hva man føler - og grubling. 

Jeg forstår det du sier i de to første avsnittene, det er nettopp dette de unge er opptatt av, og det er mye klokt i det. Jeg opplever bare at det blir litt mye av og til, og at de selv blir slitne av det, at det tapper dem for krefter. Fint det siste du skriver også, at det trolig er en fase 🙂 Vi blir litt bekymret av og til, men skal kanskje se det som positivt at tenåringsopprøret blir på denne måten i stedet for utagerende destruktiv adferd 🙂? Det er litt spennende også, at de lærer oss gamlinger om sånne ting!

[AnonymBruker]

2 timer siden, motorPrøysen skrev:

Det går ikke an å bestemme seg for hva man skal føle. Det er også vanskelig å bestemme seg for hva man skal tenke. Men det går an å bestemme seg hvor hvordan man skal handle.

Var jeg deg ville jeg forsøkt å identifisere hvordan "det å slite psykisk" påvirket adferden min i negativ retning, og så ville jeg fokusert på å endre denne adferden, ett skritt av gangen. Dette kan du gjøre både i og utenfor behandling, men det kan ofte være til hjelp å etterstrebe slike adferdsendringer i samarbeid med en terapeut.

Det var et sjeldent nick å se! Vælkømmin til gards att! Her er som vanlig hele fjøset løs, og ikke bare ei ku! TS.

Anonymkode: 70621...d4c

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Til TS: Ja, jeg har opplevd at personer med angstlidelser bare har bestemt seg for å slutte med det. Jeg har opplevd en selv, og hørt om flere tilfeller fra kolleger. Jeg mener at noen har fortalt om det her på DOL også.

Jeg husker "min" pasient som om det var i går. Etter et par innledende fraser sa han plutselig: "Æ har slutta med angst. De e jo bærre tull".

Så bra for den personen, da!

jeg sliter dog med andre ting enn angst, nemlig tilbakevendende depresjoner. 

Anonymkode: 70621...d4c

[kupton]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg sliter dog med andre ting enn angst, nemlig tilbakevendende depresjoner. 

Det kan en dessverre ikke bestemme seg for å slutte med. Her må det først og fremst varig medisinering til gjerne kombinert med psykoterapi og aktivisering.

[AnonymBruker]

3 timer siden, kupton skrev:

@påskelilje Jeg vil anbefale en 23/1-fordeling. Jobbe med følelsene 1 time i døgnet. Bruke de voksnes metode resten av døgnet.

Jeg snakker bare med psykologen om de vanskelige følelsene. Hun mener at jeg da misbruker hennes tid og bør ha noen venner eller noen i familien som jeg også deler dette med. Ble veldig flau over å ha brukt psykologen feil. Jeg kommer heller til å holde det for meg selv. Jeg unngår å tenke på psyken hele dagen men blir overveldet av angst og depressive tanker/ følelser når jeg er sliten om kvelden og når jeg våkner om natten. Er det da lurere å bevisst bruke en time i en periode på dagen der de psykiske plagene er minst ?

Anonymkode: cd4df...6df

[AnonymBruker]

5 timer siden, motorPrøysen skrev:

Dette er min betrakting, uten at jeg tror det er en fasit på noe vis:

Det er sunt å kjenne etter og slippe til hva man føler. De aller fleste av oss har en tendens til å i for stor grad skyve vekk ubehagelige følelser og avlede oppmerksomheten. Dette er forsvar og unnvikelsesadferd som gjør at følelsene ikke bearbeides der og da, man blir ikke ferdig med dem og kan gå videre.

Det er også sunt å kommunisere hva man føler til andre. Ofte er det at andre anerkjenner det man føler nok til at det blir lettere å legge det bak seg. Og det er sunt å kommunisere hvilke følelser man vekker i hverandre i nære relasjoner. Det gjør at man kan omgås på en mer ærlig måte, uten så mye forsvar og omveier.

Noen ganger er det nødvendig å undertrykke følelser. Vi vil f.eks. ikke at en pilot i en kritisk situasjon skal konsentrere seg om frykten han føler, vi vil at han skal skyve den vekk og konsentrere seg om sjekklisten og det han er opplært til å gjøre. Men i de fleste situasjoner kan man ta seg tid til å kjenne etter hva man føler her og nå. Det som skjer da er gjerne at det slipper taket.

Det er en viktig forskjell mellom å kjenne etter hva man føler og å gruble. Noen ganger er det viktig å gå tilbake til sterke, tidligere følelser/opplevelser som ikke har blitt bearbeidet, for å jobbe gjennom dem igjen, slik at de kan slippe taket og slik at forsvaret som har blitt bygd opp for å unngå dem minker.

Grubling er noe annet, og ofte et resultat av at man nettopp ikke har klart å kjenne etter hva man har følt der og da. Ved grubling går man gjerne gjennom de samme tankerekkene igjen og igjen uten å nå noen konklusjon, og man ender heller ikke opp med noen plan eller mål man kan omsette i adferd. Dette er ikke hjelpsomt.

Jeg skal ikke forsøke å svare på hvem som "har rett" av dere. Hver og en må uansett forholde seg til dette på den måten han finner mest riktig. Det er også viktig å huske at det er normalt for tenåringer å ha et veldig fokus på seg selv og egne opplevelser. Det er en fase som går over for de fleste.

Du er så klok! Er du psykolog?

Anonymkode: 69465...0e4

[Stormwind]

På 1.8.2019 den 22.19, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig lei av å gjøre det. Så kanskje jeg nå bør fortsette på egenhånd uten noen form for hjelp. Jeg er da voksen og klarer meg selv!

Anonymkode: 70621...d4c

Det går ikke an å styre hva vi tenker eller føler , men det går an å velge hvordan vi forholder oss til tankene og følelsene som kommer. Kommer det en vond følelse eller en uhyggelig tanke , så prøv å se om tankene eller følelsen passerer. F.eks ..."Hva om jeg ikke reagerer på den fornemmelsen som kommer her nå..hva skjer da?...