Frekt av legen å klandre pasienten for sine psykiske problemer?

[AnonymBruker]

Jeg var i samtale med en lege da jeg sliter veldig i perioder. Det er jo flere grunner til at jeg sliter, men bl.a ble jeg utsatt for vold, overgrep og rusede omsorgspersoner som liten. Nå er jeg i tjueårene. 

Legen sa at jeg kunne velge noe annet enn å være psykisk syk. Hver dag kunne jeg "gå ut i verden og velge noe annet". Hvis jeg ville være psykisk syk var det mitt valg. Jeg er usikker på om legen egentlig hadde lest i journalen min, for hvis legen hadde det, var det jo ganske frekt å si noe sånt. Tipper at legen selv hadde slitt med å fungere i hverdagen om hennes omsorgsperson hadde misbrukt henne både fysisk og psykisk. Det var noen ganske grove overgrep jeg ble utsatt for i blant. 

Og så har jeg grått i dagevis på grunn av dette, fordi jeg ser for meg møtet med denne legen igjen og igjen i hodet mitt, og tenker at jeg for faen må klare å skjerpe meg, da, siden legen sa det. - Men så klarer jeg ikke det, og jeg blir fortvilet og sint på meg selv. Dette har ført til at jeg har begynt å skade meg selv mer alvorlig enn noen gang, og jeg vurderer å gi opp det hele.

 

Anonymkode: 14898...79d

[XbellaX]

Det var en søkkanes idiotisk uttalelse den legen kom med, jeg skjønner godt du blir fortvilet. I blant høres setninger så fint inne i hodene våre og så skjer det et eller annet på vei ut. Forhåpentligvis mente vedkommende det på en helt annen måte enn det kom ut. 

Uansett, istedet for å herje med kroppen din, hvorfor ikke bruke energien på å få det litt bedre?

[Gjest Surrehuggu]

Det er leit at du opplevde møtet med denne legen på en så vond måte. 

Jeg kan forstå reaksjonen din, men jeg tror at jeg også kan forstå legen. I første omgang hadde nok også jeg blitt veldig lei meg, provosert, og kanskje til og med sint.

Men etterhvert hadde jeg begynt å tenke etter hva legen egentlig kunne ha ment med det hun sa? Jeg tror ikke at legen mener at du kan velge å ha en psykisk lidelse eller ikke, men at du kan velge hva du vil gi fokus. 

Jeg er i en slik læringsprosess selv for tiden hvor jeg skal øve meg på å ikke gi vonde tanker og følelser noe særlig fokus og oppmerksomhet, men heller bare registrere dem og gå videre i livet som om ingenting har hendt. 

Du kan velge å møte hver nye dag med positive tanker, og hver negative tanke som dukker opp i løpet av dagen kan du velge å skyve bort eller erstatte med en positiv tanke. Det er ikke lett, og det kan hende du må ha profesjonell hjelp for å klare det, men etterhvert vil forhåpentligvis tankesettet gradvis endre seg. Og etterhvert som tankene endrer seg, vil også følelsene endre seg. 

Det er dette jeg tror legen din mente, å ikke mate følelsene dine med negative tanker. Velg dem heller bort, og gå ut i verden og forsøk å være glad og fornøyd.

Men har du en organisk psykisk lidelse som krever medisinering, så skal du selvfølgelig få god hjelp med det. Da nytter det vel ikke akkurat med tilnærmingen beskrevet over. 

[Gjest Karma@]

Jeg er ikke helsepersonell men har som pasient opplevet mye uforståelig fra helsepersonell sin side. Kommentarer og utilbørlig press som i våre dagers virkelighet virker nærmest kriminelt. Enkelte mennesker trenger selv å forholde seg til virkeligheten etter min mening.Ta godt vare på deg selv og kanskje du burde tenke på å bytte lege selv om jeg tror legene har lite ressurser å øse av til pasientene sine i dag tror jeg. Det er kampen om knappe offentlige  ressurser overalt tror jeg.

Det psykiske er sterkt underkjent som årsak til sykdom tror jeg og enkelte rammes så mye hardere i våre bruk og kast samfunn. Den menneskelige ressurs vanskjøttes sterkt etter min mening i vårt samfunn.

Om enn ens liv er tragisk så er det ens eget  liv og man har ikke noe annet og man har like mye krav på riktig hjelp som andre pasienter og man vet selv best hvor skoen trykker tror jeg.

Håper du kan finne en lege som virkelig er interessert i pasientene sine og kan gi hjelp som du trenger.

Ønsker bare alt godt og lykke til!

[AnonymBruker]

1 time siden, XbellaX skrev:

Det var en søkkanes idiotisk uttalelse den legen kom med, jeg skjønner godt du blir fortvilet. I blant høres setninger så fint inne i hodene våre og så skjer det et eller annet på vei ut. Forhåpentligvis mente vedkommende det på en helt annen måte enn det kom ut. 

Uansett, istedet for å herje med kroppen din, hvorfor ikke bruke energien på å få det litt bedre?

Det var med en person til på legemøtet - en fagperson - og denne reagerte også på legens uttalelser. Mente at legen kunne spart seg for de kommentarene. 

Jeg bruker en del energi riktig. Går på jobb, er sosial, trener annenhver dag, holder leiligheten ryddig og ren, osv. Men jeg får det ikke bedre likevel. Det føles hele tiden som om jeg er litt i sjokktilstand og bare prøver å virke normal og skjerpe meg best mulig. Dessverre blir ikke livet bedre likevel, og jeg må liksom gjøre noe for å døyve smerten.

Anonymkode: 14898...79d

[AnonymBruker]

1 time siden, Surrehuggu skrev:

Det er leit at du opplevde møtet med denne legen på en så vond måte. 

Jeg kan forstå reaksjonen din, men jeg tror at jeg også kan forstå legen. I første omgang hadde nok også jeg blitt veldig lei meg, provosert, og kanskje til og med sint.

Men etterhvert hadde jeg begynt å tenke etter hva legen egentlig kunne ha ment med det hun sa? Jeg tror ikke at legen mener at du kan velge å ha en psykisk lidelse eller ikke, men at du kan velge hva du vil gi fokus. 

Jeg er i en slik læringsprosess selv for tiden hvor jeg skal øve meg på å ikke gi vonde tanker og følelser noe særlig fokus og oppmerksomhet, men heller bare registrere dem og gå videre i livet som om ingenting har hendt. 

Du kan velge å møte hver nye dag med positive tanker, og hver negative tanke som dukker opp i løpet av dagen kan du velge å skyve bort eller erstatte med en positiv tanke. Det er ikke lett, og det kan hende du må ha profesjonell hjelp for å klare det, men etterhvert vil forhåpentligvis tankesettet gradvis endre seg. Og etterhvert som tankene endrer seg, vil også følelsene endre seg. 

Det er dette jeg tror legen din mente, å ikke mate følelsene dine med negative tanker. Velg dem heller bort, og gå ut i verden og forsøk å være glad og fornøyd.

Men har du en organisk psykisk lidelse som krever medisinering, så skal du selvfølgelig få god hjelp med det. Da nytter det vel ikke akkurat med tilnærmingen beskrevet over. 

Jeg ser på en måte hva du mener. Men noen ting kan jeg ikke la være å gi fokus, hvis du skjønner. Jeg sliter mye med flashbacks etter overgrepene, og er alltid redd, paranoid, stressa - mest redd. Og mye sint på meg selv. I blant tenker jeg "skjerp deg", "drit i det" osv, andre ganger tenker jeg "ok, nå skal jeg bare la tanken være der, det er helt greit", men så roter hjernen seg inn i er forferdelig "film", og jeg føler meg liksom hjemsøkt av alle de vanskelige tingene. Jeg klarer rett og slett ikke velge det bort. Jeg vet ikke om du har erfart å få faren din sin penis kjørt inn i rompa, blitt hamra løs på til smerten er INTENS og du blør, for så å bli skjelt ut og "hevet bort" etterpå. Flere år med manipulering og mishandling. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal velge det bort. Jag vil jo VIRKELIG ikke tenke på dette, med jeg er helt forstyrret av dette, og ja... jeg vet ikke  

Anonymkode: 14898...79d

[Trine]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser på en måte hva du mener. Men noen ting kan jeg ikke la være å gi fokus, hvis du skjønner. Jeg sliter mye med flashbacks etter overgrepene, og er alltid redd, paranoid, stressa - mest redd. Og mye sint på meg selv. I blant tenker jeg "skjerp deg", "drit i det" osv, andre ganger tenker jeg "ok, nå skal jeg bare la tanken være der, det er helt greit", men så roter hjernen seg inn i er forferdelig "film", og jeg føler meg liksom hjemsøkt av alle de vanskelige tingene. Jeg klarer rett og slett ikke velge det bort. Jeg vet ikke om du har erfart å få faren din sin penis kjørt inn i rompa, blitt hamra løs på til smerten er INTENS og du blør, for så å bli skjelt ut og "hevet bort" etterpå. Flere år med manipulering og mishandling. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal velge det bort. Jag vil jo VIRKELIG ikke tenke på dette, med jeg er helt forstyrret av dette, og ja... jeg vet ikke  

Anonymkode: 14898...79d

Får du ikke noe behandling for dette? Det er vanlig at folk med så traumatisk barndom, får behandling. Traumer er liksom ikke noe man bare kan velge bort. Det er en grunn til at folk går i terapi for det. Du må jo få hjelp til å bearbeide det som har skjedd.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, Trine skrev:

Får du ikke noe behandling for dette? Det er vanlig at folk med så traumatisk barndom, får behandling. Traumer er liksom ikke noe man bare kan velge bort. Det er en grunn til at folk går i terapi for det. Du må jo få hjelp til å bearbeide det som har skjedd.

Nei. Eller jeg har prøvd flere ganger. Men så feiger jeg ut, og trekker meg. Jeg er så vant til å holde en fasade, og jeg er kanskje for feig til å slippe den. Jag har fortalt det til min tidligere lege, sånn kort, før jeg fikk panikkanfall og løp ulende ut av kontoret. Det er journalført.

Anonymkode: 14898...79d

[kupton]

Litt om overskriften. Frekt er vel ikke det sentrale her? Jeg ville heller vurdert om det var hensiktsmessig. Var det til hjelp for pasienten? Med pasientens reaksjon, som vi ser her, var det ikke hensiktsmessig. Det kommer ikke bare an på innholdet, men ikke minst på måten det er sagt på og timingen.

Klandre er heller ikke et riktig ord etter min mening. Ofte er det nødvendig å få pasienten til å vurdere en annen tilnærming til utfordringer. En introduserer alternative måter å se ting på. I denne saken kan det synes som om det hele var satt for mye på spissen og var for urealistisk.