Jeg gråter og gråter

[AnonymBruker]

Jeg skrev i en annen tråd om forholdet mellom meg og min datter.  Jeg har ikke greid å stå opp i dag.  Har ikke spist og ligger bare i mørket og gråter.  Jeg har viktige ting på jobben over helgen, men jeg er redd for at jeg ikke blir normal da.  Jeg må være velstelt og imøtekommende.

Jeg er så redd for hva som er i veien at jeg kan ikke slutte å tenke på det.

Anonymkode: 99fe1...0e9

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev i en annen tråd om forholdet mellom meg og min datter.  Jeg har ikke greid å stå opp i dag.  Har ikke spist og ligger bare i mørket og gråter.  Jeg har viktige ting på jobben over helgen, men jeg er redd for at jeg ikke blir normal da.  Jeg må være velstelt og imøtekommende.

Jeg er så redd for hva som er i veien at jeg kan ikke slutte å tenke på det.

Anonymkode: 99fe1...0e9

Hva er det som er skjedd mellom dere da?

Anonymkode: de10d...c91

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det som er skjedd mellom dere da?

Anonymkode: de10d...c91

Hun svarte ikke på tlf. i to til tre uker og ikke hennes kone heller.  Så skrev jeg til min svigerdatter og spurte hva som er galt og at jeg var blitt skremt.  Da ga hun min datter beskjed om at hun måtte ringe meg.  Jeg fikk gjennomgå med hvor umulig jeg var og det først var flekker på baderomsgulvet og negler i sofaen nå i sommer.  Etterhvert kom det flere bagateller fra flere år tilbake.  Jeg ble opprørt og gråt og har ikke sluttet å gråte siden.

Jeg har vært helt uvitende og forstår ingenting.  Hun har alltid søkt etter råd fra meg, men nå ser jeg at jeg må ha irritert henne i lang tid til ballongen sprakk.  Jeg vet slett ikke hvorfor og jeg bare gråter.  Jeg er redd.  Det er ikke bare angst, men jeg er redd.  Jeg er redd for at jeg går inn i dyp depresjon og mister taket på livet mitt igjen.

Det sårer ,eg ubeskrivelig at hun vil meg så vondt

Anonymkode: 99fe1...0e9

[stjernestøv]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skrev i en annen tråd om forholdet mellom meg og min datter.  Jeg har ikke greid å stå opp i dag.  Har ikke spist og ligger bare i mørket og gråter.  Jeg har viktige ting på jobben over helgen, men jeg er redd for at jeg ikke blir normal da.  Jeg må være velstelt og imøtekommende.

Jeg er så redd for hva som er i veien at jeg kan ikke slutte å tenke på det.

Anonymkode: 99fe1...0e9

Du bør jo komme deg til legen,dette er ingen normal reaksjon fra deg. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Du bør jo komme deg til legen,dette er ingen normal reaksjon fra deg. 

Jeg vet at det ikke er normal reaksjon, og derfor er jeg redd.

Jeg tror ikke legen kan gjøre noe.

Anonymkode: 99fe1...0e9

[Lillemus]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at det ikke er normal reaksjon, og derfor er jeg redd.

Jeg tror ikke legen kan gjøre noe.

Anonymkode: 99fe1...0e9

Jeg synes du skal ta en tur til legen, dette er ikke en normal reaksjon, du har tydeligvis hatt depresjoner tidligere og du karer ikke å takle dette eller komme deg ut av det på egenhånd. Legen kan henvise deg videre eller skrive ut noe som kan hjelpe deg over den verste kneika nå.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Jeg synes du skal ta en tur til legen, dette er ikke en normal reaksjon, du har tydeligvis hatt depresjoner tidligere og du karer ikke å takle dette eller komme deg ut av det på egenhånd. Legen kan henvise deg videre eller skrive ut noe som kan hjelpe deg over den verste kneika nå.

Jeg har hatt meget alvorlige depresjoner før og erfart at leger kan gjøre veldig vondt utrolig mye verre.  Henvisninger vil ta lang tid og jeg tar ikke mer beroligende eller sovemedisiner.   Det holdt bokstavelig talt på å ta livet av meg for noen år siden, og ingen tok ansvar.  Jeg kom meg ut av det på egenhånd til mye beundring hos leger jeg har møtt siden, men ikke legen som foreskrev all dritten.  Jeg har kommet meg på egenhånd (ikke med hjelp av NAv) i full jobb hvor jeg blir respektert.

Hva er en normal reaksjon på slike hendelser?

Anonymkode: 99fe1...0e9

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke en lege kan gjøre så mye i dette tilfellet . Forsøk å ta vare på deg selv når du har det vondt , du blir ikke bedre av å ligge på et rom å grine . Kanskje du skal forsøke å kontakte noen å snakke ut med noen som kan forstå det du går  i gjennom . Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva som er skjedd mellom deg og din datter , håper dere finner ut av det sammen på noe vis. 

Anonymkode: de10d...c91

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke en lege kan gjøre så mye i dette tilfellet . Forsøk å ta vare på deg selv når du har det vondt , du blir ikke bedre av å ligge på et rom å grine . Kanskje du skal forsøke å kontakte noen å snakke ut med noen som kan forstå det du går  i gjennom . Jeg skjønner fortsatt ikke helt hva som er skjedd mellom deg og din datter , håper dere finner ut av det sammen på noe vis. 

Anonymkode: de10d...c91

Det er ikke rart at du ikke forstår hva som har skjedd, for jeg forstår det heller ikke selv.  Jeg er ikke helt klar for å akseptere at hun kan snakke til meg på denne måten.  Samtidig er jeg redd for reaksjonene hennes, hva de kommer av.  Hun er barnet mitt.

Anonymkode: 99fe1...0e9

[Gjest Karma@]

Jeg synes din datter høres helt urimelig og vanskelig å forholde seg til og tror ikke du er den som bør lastes i situasjonen. Hun er kanskje litt i krise selv på grunn av et eller annet som hun ikke akkurat nå føler hun kan snakke med deg om. Kanskje blir hun selv utsatt for irrasjonell kritikk av av andre nærstående eller presset på jobben kanskje med kommende innsparinger og reduksjoner i arbeidsstokken. Enkelte av disse arbeidsgiverens  blir det aldri nok for. De ødelegger folk helt og noe verneombudsordning eller fagforening teller jo nesten ikke i dag. Kanskje må de gjenværende ned i lønn og det blir store økonomiske vansker. Det kan være så mye som plager henne. Eller kanskje samlivet med samboer og mangel på kommunikasjon.Mange synes det er vanskelig å søke hjelp hos for eksempel en familieterapeut. Alt skal være så sykelig perfekt i dag.

Om du tar turen til legen så kan legen kanskje være din alliert slik at du tar tilstrekkelig vare på deg selv i den store følsesmessige belastningen det må være for deg. Kanskje kan du få noen timer hos en psykolog som kan støtte deg her for det er ingen mening i å gå alene med så stor sorg og byrde.

Håper du oppsøker hjelp. Støtte og hjelp i en slik situasjon har du krav på. Du må skjerme deg når hun er slik iallefall inne i deg. God bedring og håper din datter tenker seg litt om. Ingen i verden  har all skyld alene.

Jeg er ikke helsepersonell men vet hvor lett det kan være å si ting man ikke.mener kanskje manipulert av andre som er sjalu eller noe. Det er ofte så mye som spiller inn for vet menneske.Kanskje hun er mye opp og ned akkurat nå i følelseslivet på grunn av noe eller har en psykisk lidelse.

Men du må ta vare på deg selv og går ikke fortvilelsen over som det jo nå ikke har gjort må man bare oppsøke fastlegen og få en henvisning videre. Det skylder man seg selv.

God bedring.❤

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Karma@ skrev:

Om du tar turen til legen så kan legen kanskje være din alliert slik at du tar tilstrekkelig vare på deg selv i den store følsesmessige belastningen det må være for deg. Kanskje kan du få noen timer hos en psykolog som kan støtte deg her for det er ingen mening i å gå alene med så stor sorg og byrde.

Min erfaring er at det tar laaang tid å få hjelp, og psykolog må man betale selv hvis man skal overhodet komme seg dit.  Jeg har mistet troen på å få hjelp i helsevesenet.

Min datter har en høy stilling og det kan være mye stress rundt det.  Hun har ikke psykisk lidelse, det er jeg ganske sikker på.

Det var meningen at jeg skulle med tiden bo i en toroms leilighet i kjelleren hos dem.  Jeg innser nå at det går ikke.  Det plager meg også at jeg synes ikke jeg kan finne meg i slik oppførsel som hun viser overfor meg.  Jeg opplever dette respektløst.

Anonymkode: 99fe1...0e9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt meget alvorlige depresjoner før og erfart at leger kan gjøre veldig vondt utrolig mye verre.  Henvisninger vil ta lang tid og jeg tar ikke mer beroligende eller sovemedisiner.   Det holdt bokstavelig talt på å ta livet av meg for noen år siden, og ingen tok ansvar.  Jeg kom meg ut av det på egenhånd til mye beundring hos leger jeg har møtt siden, men ikke legen som foreskrev all dritten.  Jeg har kommet meg på egenhånd (ikke med hjelp av NAv) i full jobb hvor jeg blir respektert.

Hva er en normal reaksjon på slike hendelser?

Anonymkode: 99fe1...0e9

Det er ikke normalt å reagere så kraftig på en krangel.

Anonymkode: b140c...0e9

[kupton]

Er dette med gråtingen noe nytt, eller har det vært typisk for deg over tid i ditt samvær med din datter?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, kupton skrev:

Er dette med gråtingen noe nytt, eller har det vært typisk for deg over tid i ditt samvær med din datter?

Nei det har aldri vært typisk for meg i samvær med min datter.  Jeg har grått mye før, men det er veldig lenge siden.  Jeg har trodd at jeg og min datter hadde et godt forhold.

Anonymkode: 99fe1...0e9

[AnonymBruker]

Jeg kan føle at jeg er bedre nå, men det er typisk i depressive perioder at jeg er elendig om morgenen og utover dagen.  Jeg har spist en porsjon indisk grønnsaksgryte og drukket noen glass vann.

Jeg var mye bedre i går.

Anonymkode: 99fe1...0e9

[Gjest Karma@]

Godt å høre om.

Synd tilliten til helsevesenet er så skjør for flere av oss.