PARANOIA - er det noen som har erfaring med det?

[AnonymBruker]

Skal lese meg opp om det, men tenkte kanskje det var noen her inne som har erfaring med det, enten hos seg selv, eller hos andre i familien. Din erfaring kan være nyttig for meg. For jeg har ingen erfaring med det, da vi ikke har det noe særlig i min familie (annet enn 1 som trodde hn ble overvåket).

Vel, det har seg slik, da, at min svigermor er paranoid. Hun er veldig paranoid, hvis man "bare" spiser 2 porsjoner middag, er hun noen ganger overbevist om at man har noe imot henne og misliker maten hennes. Bare et eksempel på hvordan det kan være. Vi har mange erfaringer med at vi har sagt noe uskyldig, og at hun tar det i verste mening. Det er mildt sagt forferdelig slitsomt, man går på nåler rundt henne og det er vanskelig å forholde seg til henne. Sønnen hennes er livredd for å snakke med henne fordi han er redd for at hun skal finne noe å bli fornærmet for... 

Ja, så til saken: Mannen min har arvet det. Vi har vært sammen i over 10 år, og jeg ser det nå, han har begynt å bli paranoid. Jeg kjenner ham godt, og ser en tydelig forandring de siste 1-2 årene. Den er svært gradvis, men den blir verre, og nå har han begynt å ta det jeg sier i verste mening. Og han blir fornærmet! Jeg kjenner jeg holder på å få skikkelig angst av det og lurer: 

FINNES det medisin mot det, som kan stoppe utviklingen? Finnes det noe man kan gjøre, psykisk? (Og hvordan kan jeg overbevise ham om at han trenger hjelp? Det er jo åpenbart vanskelig for en som er paranoid å forstå det, siden han tror at jeg mener noe vondt med det)

Anonymkode: f2592...f02

[Pragmatikeren]

Det eksempelet du kommer med vil ikke jeg beskrive som veldig paranoid. Kan du gi eksempler på hva du mener mannen din gjør? Hvis du er bekymret for ham, og han ikke er enig selv, kan du jo ringe legen hans. Det høres imidlertid mest ut som du leter etter tegn, noe som kan være irriterende for de rundt. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal lese meg opp om det, men tenkte kanskje det var noen her inne som har erfaring med det, enten hos seg selv, eller hos andre i familien. Din erfaring kan være nyttig for meg. For jeg har ingen erfaring med det, da vi ikke har det noe særlig i min familie (annet enn 1 som trodde hn ble overvåket).

Vel, det har seg slik, da, at min svigermor er paranoid. Hun er veldig paranoid, hvis man "bare" spiser 2 porsjoner middag, er hun noen ganger overbevist om at man har noe imot henne og misliker maten hennes. Bare et eksempel på hvordan det kan være. Vi har mange erfaringer med at vi har sagt noe uskyldig, og at hun tar det i verste mening. Det er mildt sagt forferdelig slitsomt, man går på nåler rundt henne og det er vanskelig å forholde seg til henne. Sønnen hennes er livredd for å snakke med henne fordi han er redd for at hun skal finne noe å bli fornærmet for... 

Ja, så til saken: Mannen min har arvet det. Vi har vært sammen i over 10 år, og jeg ser det nå, han har begynt å bli paranoid. Jeg kjenner ham godt, og ser en tydelig forandring de siste 1-2 årene. Den er svært gradvis, men den blir verre, og nå har han begynt å ta det jeg sier i verste mening. Og han blir fornærmet! Jeg kjenner jeg holder på å få skikkelig angst av det og lurer: 

FINNES det medisin mot det, som kan stoppe utviklingen? Finnes det noe man kan gjøre, psykisk? (Og hvordan kan jeg overbevise ham om at han trenger hjelp? Det er jo åpenbart vanskelig for en som er paranoid å forstå det, siden han tror at jeg mener noe vondt med det)

Anonymkode: f2592...f02

Det du beskriver kan like gjerne være depresjon eller en annen pf. Han bør oppsøke fastlege

Anonymkode: f8b81...9d3

[kupton]

Er enig med de to siste bidragsytere. Dette er ikke typisk paranoia. Her synes det å være to vanskelige personer som meget lett blir fornærmet og endog krenket. Om dette er typisk for dem over tid, er det mest sannsynlig en personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, kupton skrev:

Er enig med de to siste bidragsytere. Dette er ikke typisk paranoia. Her synes det å være to vanskelige personer som meget lett blir fornærmet og endog krenket. Om dette er typisk for dem over tid, er det mest sannsynlig en personlighetsforstyrrelse.

Hvilken pf?

Anonymkode: 09b9e...66f

[kupton]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken pf?

Anonymkode: 09b9e...66f

Det er det for lite opplysninger til å si noe sikkert om. Det kan være både paranoid pf og emosjonelt ustabil pf.

Hvis alle går rundt på gummisåler og er engstlige for å si eller gjøre noe "galt" som utløser sinne, så er det sannsynligvis det siste.

[girlinyellow]

Jeg har vært paranoid.

F.eks trodde jeg en periode av NAV overvåket data´n og mobilen min, og at folk som gikk utenfor huset var NAV-ansatte i forkledning som skulle registrere alt jeg dreiv med. Jeg trodde også at de gjemte seg i hagen, og at de kikket inn vinduene når det var mørkt ute og lyst inne. Stressa meg voldsomt. 

Jag har en nær slektning som har vært mye paranoid. F.eks trodde han at samboeren var utro, skjelte henne ofte ut etter at hun hadde vært ute av huset (bare på butikken), trodde at hun var forelsket ulike i menn på tv, sjekker meldinger og e-post, osv. 

[Gjest elina777]

Jeg har vært paranoid, trodde bil fulgte etter meg og rapporterte til han jeg var forelsket i, trodde han hadde plantet et kamera i laptopen min og fulgte med på meg live, trodde bestevenninna mi skulle stjele alle bankkodene mine, tømme kontoene og gi pengene til han jeg var forelska i og drepe meg

[frosken]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skal lese meg opp om det, men tenkte kanskje det var noen her inne som har erfaring med det, enten hos seg selv, eller hos andre i familien. Din erfaring kan være nyttig for meg. For jeg har ingen erfaring med det, da vi ikke har det noe særlig i min familie (annet enn 1 som trodde hn ble overvåket).

Vel, det har seg slik, da, at min svigermor er paranoid. Hun er veldig paranoid, hvis man "bare" spiser 2 porsjoner middag, er hun noen ganger overbevist om at man har noe imot henne og misliker maten hennes. Bare et eksempel på hvordan det kan være. Vi har mange erfaringer med at vi har sagt noe uskyldig, og at hun tar det i verste mening. Det er mildt sagt forferdelig slitsomt, man går på nåler rundt henne og det er vanskelig å forholde seg til henne. Sønnen hennes er livredd for å snakke med henne fordi han er redd for at hun skal finne noe å bli fornærmet for... 

Ja, så til saken: Mannen min har arvet det. Vi har vært sammen i over 10 år, og jeg ser det nå, han har begynt å bli paranoid. Jeg kjenner ham godt, og ser en tydelig forandring de siste 1-2 årene. Den er svært gradvis, men den blir verre, og nå har han begynt å ta det jeg sier i verste mening. Og han blir fornærmet! Jeg kjenner jeg holder på å få skikkelig angst av det og lurer: 

FINNES det medisin mot det, som kan stoppe utviklingen? Finnes det noe man kan gjøre, psykisk? (Og hvordan kan jeg overbevise ham om at han trenger hjelp? Det er jo åpenbart vanskelig for en som er paranoid å forstå det, siden han tror at jeg mener noe vondt med det)

Anonymkode: f2592...f02

Det at det er kommet en gradvis endring hos din mann de siste 1-2 årene, gjør at jeg synes du skal forsøke å få ham til å oppsøke sin fastlege - og hvis han godtar det, så kan du med fordel bli med til legen og forklare hva som bekymrer deg. Jeg synes det er nærliggende å først vurdere om han kan være deprimert. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, frosken skrev:

Det at det er kommet en gradvis endring hos din mann de siste 1-2 årene, gjør at jeg synes du skal forsøke å få ham til å oppsøke sin fastlege - og hvis han godtar det, så kan du med fordel bli med til legen og forklare hva som bekymrer deg. Jeg synes det er nærliggende å først vurdere om han kan være deprimert. 

Depresjon gjør ikke at man tror folk er ute etter en! Tro meg, jeg har vært deprimert i 15 år, og mannen min har vært deprimert av og på så lenge jeg har kjent ham. Det er en vesentlig forskjell mellom depresjon og paranoia.

Det finnes noe som heter paranoid personlighetsforstyrrelse. Som stemmer godt overens med hvordan jeg opplever ham. Og "angrepene" han dikter opp i sinnet sitt ville for enhver annen person ikke fremstått som det, i det hele tatt! 

Anonymkode: f2592...f02

[AnonymBruker]

11 timer siden, elina777 skrev:

Jeg har vært paranoid, trodde bil fulgte etter meg og rapporterte til han jeg var forelsket i, trodde han hadde plantet et kamera i laptopen min og fulgte med på meg live, trodde bestevenninna mi skulle stjele alle bankkodene mine, tømme kontoene og gi pengene til han jeg var forelska i og drepe meg

Åja... Men hva er tipset ditt?

Anonymkode: f2592...f02

[frosken]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Depresjon gjør ikke at man tror folk er ute etter en! Tro meg, jeg har vært deprimert i 15 år, og mannen min har vært deprimert av og på så lenge jeg har kjent ham. Det er en vesentlig forskjell mellom depresjon og paranoia.

Det finnes noe som heter paranoid personlighetsforstyrrelse. Som stemmer godt overens med hvordan jeg opplever ham. Og "angrepene" han dikter opp i sinnet sitt ville for enhver annen person ikke fremstått som det, i det hele tatt! 

Anonymkode: f2592...f02

Det er sjelden at personlighetsforstyrrelser debuterer hos godt voksne personer. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, Pragmatikeren skrev:

Det eksempelet du kommer med vil ikke jeg beskrive som veldig paranoid. Kan du gi eksempler på hva du mener mannen din gjør? Hvis du er bekymret for ham, og han ikke er enig selv, kan du jo ringe legen hans. Det høres imidlertid mest ut som du leter etter tegn, noe som kan være irriterende for de rundt. 

Det er at man sier noe helt "normalt", og så anser han det som et angrep på ham personlig. Ingen andre ville oppfattet det som det. For å ta moren hans som eksempel, så klager hun over at "ingen" ber henne bli med på noe. F.eks. en tur eller noe.

HVIS noen skulle bedt henne med på det så tror hun (velg og vrak): 

1) At hun ble bedt med kun for å være barnepasser og bli utnyttet. Og at man ikke liker henne i det hele tatt. At noen er ute etter å sverte henne.
2) At folk føler seg tvunget (av hvem!?) til å be henne med og egentlig ikke liker henne i det hele tatt, og ikke vil ha henne med.
3) At folk ser ned på henne og mener at hun ikke greier å finne på ting på egenhånd, og blir svært fornærmet over å bli spurt om å bli med på noe.
 

Anonymkode: f2592...f02

[AnonymBruker]

Akkurat nå, frosken skrev:

Det er sjelden at personlighetsforstyrrelser debuterer hos godt voksne personer. 

Kilde?

 

Dessuten behøver det ikke være en debut, det kan være en forsterkelse med alderen. AKKURAT SÅNN er moren hans også, hun var ille da jeg ble sammen med mannen min for mange år siden, men hun har DESIDERT blitt mye verre med årene. Nå er hun i 60-årene og helt forferdelig å være rundt, så forferdelig at ingen orker henne mer. 

Anonymkode: f2592...f02

[AnonymBruker]

9 timer siden, frosken skrev:

Det at det er kommet en gradvis endring hos din mann de siste 1-2 årene, gjør at jeg synes du skal forsøke å få ham til å oppsøke sin fastlege - og hvis han godtar det, så kan du med fordel bli med til legen og forklare hva som bekymrer deg. Jeg synes det er nærliggende å først vurdere om han kan være deprimert. 

Han mener at det å foreslå noe sånt er et angrep på ham, og at jeg da er ute etter å skade ham.

Anonymkode: f2592...f02

[AnonymBruker]

11 timer siden, girlinyellow skrev:

Jeg har vært paranoid.

F.eks trodde jeg en periode av NAV overvåket data´n og mobilen min, og at folk som gikk utenfor huset var NAV-ansatte i forkledning som skulle registrere alt jeg dreiv med. Jeg trodde også at de gjemte seg i hagen, og at de kikket inn vinduene når det var mørkt ute og lyst inne. Stressa meg voldsomt. 

Jag har en nær slektning som har vært mye paranoid. F.eks trodde han at samboeren var utro, skjelte henne ofte ut etter at hun hadde vært ute av huset (bare på butikken), trodde at hun var forelsket ulike i menn på tv, sjekker meldinger og e-post, osv. 

Hva gjorde dere for å bli friske, da?.... Sistnevnte er ikke paranoia, men sykelig sjalusi.

Anonymkode: f2592...f02

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken pf?

Anonymkode: 09b9e...66f

Paranoid personlighetsforstyrrelse såklart.

Anonymkode: f2592...f02

[frosken]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er at man sier noe helt "normalt", og så anser han det som et angrep på ham personlig. Ingen andre ville oppfattet det som det. For å ta moren hans som eksempel, så klager hun over at "ingen" ber henne bli med på noe. F.eks. en tur eller noe.

HVIS noen skulle bedt henne med på det så tror hun (velg og vrak): 

1) At hun ble bedt med kun for å være barnepasser og bli utnyttet. Og at man ikke liker henne i det hele tatt. At noen er ute etter å sverte henne.
2) At folk føler seg tvunget (av hvem!?) til å be henne med og egentlig ikke liker henne i det hele tatt, og ikke vil ha henne med.
3) At folk ser ned på henne og mener at hun ikke greier å finne på ting på egenhånd, og blir svært fornærmet over å bli spurt om å bli med på noe.
 

Anonymkode: f2592...f02

Det høres ut som om hun har dårlig selvfølelse og vanskelig for å stole på at andre kan like henne. 

Ser at du et annet sted i tråden skriver at hun er helt forferdelig å være sammen med, og i så fall er jo en del av mistankene hennes ganske realistiske. 

Endret 3. september 2019 av frosken

[AnonymBruker]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

For å oppfylle kriteriene for en paranoid personlighetsforstyrrelse skal man i tillegg til de generelle kriterier for personlighetsfortstyrrelse ha minst tre av følgende personlighetstrekk stabilt vedvarende over tid:

• Overfølsomhet overfor avvisning og nederlag - CHECK
• Tendens til å bære nag - CHECK
• Mistenksomhet og lett for å feiltolke andres nøytrale eller vennlige handlinger som noe fiendtlig eller hånlig - CHECK
• Kamppreget holdning om egne rettigheter som ikke samsvarer med situasjonen eller omgivelsene - CHECK
• Tilbakevendende ubegrunnet mistanke om partners utroskap - NEI
• Selvhenføring og overdrivelse av egen betydning - CHECK
• Ser ofte konspirasjoner - CHECK

Anonymkode: f2592...f02

[AnonymBruker]

Akkurat nå, frosken skrev:

Det høres ut som om hun har dårlig selvfølelse og vanskelig for å stole på at andre kan like henne. 

Nei. Hun tror også at politiet overvåker henne, og hvis noen ringer på døren sitter hun og puster hysterisk og tror at noen skal ta henne.

Anonymkode: f2592...f02