Kan jeg spørre deg, Kupton? Trenger virkelig hjelp for å holde ut i jobb.

[AnonymBruker]

Diagnoser: bipolar lidelse 1, kompleks PTSD og spiseforstyrrelser.

Jeg er 30 år, og jeg har hatt 13 forskjellige jobber, og gått på fem typer videre utdanning. 

Tingen er at jeg sliter veldig med å jobbe. Hver gang jeg søker på jobber er jeg positiv og optimistisk. Det er ikke noe i veien med innstillingen. De første få ukene i jobb går alltid bra. Så skjer det samme hver gang. Jeg får skikkelig angst for å være på jobb. Jeg blir paranoid overfor kollegaene mine. Jeg blir fryktelig nedfor, trist, mørk til sinns, begynner å hate meg selv, og jeg ender opp med å bli suicidal. To ganger har jeg forsøkt å ta livet mitt, og den ene var det så vidt jeg overlevde. Jeg har vurdert å ta livet mitt mange fler ganger, men som regel klarer jeg å stoppe eller holde ut disse impulsene. 

Nå har jeg begynt i den 13 jobben, og det begynner å gå down hill igjen. Jeg klarer fint å skjerpe meg på jobb foreløpig, men hjemme gråter jeg hele tiden. Jeg har veldig (!) sterk angst. Hater meg selv og livet. Orker ikke mer. Samtidig prøver jeg å "gjøre det rette". Dette er på ingen måte ment å være en selvmordtrussel. Jeg prøver bare å forstå hva som skjer med meg, og hvorfor dette skjer. Det er ikke slik at jeg kan sette fingeren på hva som er problemet sånn konkret. Nå er jeg i alle fall på nippet til å ikke orke å møte opp på jobb, og jeg er så redd for å mislykkes nok en gang.

Har du noen formening om hvorfor jeg er på denne måten? Og hva jeg eventuelt kan gjøre med det? Har du vært borti liknende problemstilling?

*Til trollene: vær så snill å ikke bare skriv "skjerp deg", og slike ting. Jeg tåler ikke så mye kritikk akkurat nå. Håper det går an å respektere det. 

Anonymkode: 9fd11...e19

[Gjest elina777]

Jeg har hørt om andre bipolare beskrive lignende 

selv er jeg ikke så ekstrem, men går bra mens jeg jobber deltid og når det øker til fulltid får jeg angst og greier ikke mer

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Diagnoser: bipolar lidelse 1, kompleks PTSD og spiseforstyrrelser.

Jeg er 30 år, og jeg har hatt 13 forskjellige jobber, og gått på fem typer videre utdanning. 

Tingen er at jeg sliter veldig med å jobbe. Hver gang jeg søker på jobber er jeg positiv og optimistisk. Det er ikke noe i veien med innstillingen. De første få ukene i jobb går alltid bra. Så skjer det samme hver gang. Jeg får skikkelig angst for å være på jobb. Jeg blir paranoid overfor kollegaene mine. Jeg blir fryktelig nedfor, trist, mørk til sinns, begynner å hate meg selv, og jeg ender opp med å bli suicidal. To ganger har jeg forsøkt å ta livet mitt, og den ene var det så vidt jeg overlevde. Jeg har vurdert å ta livet mitt mange fler ganger, men som regel klarer jeg å stoppe eller holde ut disse impulsene. 

Nå har jeg begynt i den 13 jobben, og det begynner å gå down hill igjen. Jeg klarer fint å skjerpe meg på jobb foreløpig, men hjemme gråter jeg hele tiden. Jeg har veldig (!) sterk angst. Hater meg selv og livet. Orker ikke mer. Samtidig prøver jeg å "gjøre det rette". Dette er på ingen måte ment å være en selvmordtrussel. Jeg prøver bare å forstå hva som skjer med meg, og hvorfor dette skjer. Det er ikke slik at jeg kan sette fingeren på hva som er problemet sånn konkret. Nå er jeg i alle fall på nippet til å ikke orke å møte opp på jobb, og jeg er så redd for å mislykkes nok en gang.

Har du noen formening om hvorfor jeg er på denne måten? Og hva jeg eventuelt kan gjøre med det? Har du vært borti liknende problemstilling?

*Til trollene: vær så snill å ikke bare skriv "skjerp deg", og slike ting. Jeg tåler ikke så mye kritikk akkurat nå. Håper det går an å respektere det. 

Anonymkode: 9fd11...e19

Hva med bare å kaste inn håndkleet, som det heter? Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver, og jeg verken orket eller greide å fortsette i jobb. 

I motsetning til de fleste andre uføre, har jeg overhodet ikke noen dårlig samvittighet for å være ufør. Det var helt riktig og helt nødvendig for meg å bli ufør. Har det mye bedre med meg selv nå som jeg ikke må jobbe 

Anonymkode: 031d1...864

[XbellaX]

Hvor stor stillingsprosent er det snakk om? Får du noen form for oppfølging fra NAV når du er i arbeid?

[AnonymBruker]

Takk for forståelsen dere viser.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig. Dere vet - alle forventningene samfunnet har til oss i dag. Jeg skammer meg sånn fordi jeg ikke er vellykket nok, og jeg er så redd for at folk skal dømme meg. Mange har det liksom med å glemme at jeg har en sykdom, og vurderer meg på linje med friske. Og så er det meg selv, da. Jeg vet ikke om jeg klarer å like meg selv hvis jeg ikke kan få til noe med livet mitt. Ikke har jeg barn heller på grunn av mine psykiske utfordringer. Foreløpig har ikke det vært forsvarlig. Jeg får liksom ikke til noen ting, og det gjør meg så fortvilet. 

Anonymkode: 9fd11...e19

[AnonymBruker]

3 minutter siden, XbellaX skrev:

Hvor stor stillingsprosent er det snakk om? Får du noen form for oppfølging fra NAV når du er i arbeid?

Det har vært 100%, 80%, 50%, litt om hverandre. Har også studert både på fulltid og deltid. Nei, jeg har ikke fått oppfølging fra NAV. Jeg har ønsket å velge selv. NAV støttet ikke at jeg skulle ta utdanning, men jeg har klart å få meg utdanning på egenhånd. NAV har foreslått jobber jeg ikke har vært interessert i, så jeg har selv funnet jobber som jeg har ønsket å ha, og som har passet til min utdannelse/mine interesser ect.

Anonymkode: 9fd11...e19

[XbellaX]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har vært 100%, 80%, 50%, litt om hverandre. Har også studert både på fulltid og deltid. Nei, jeg har ikke fått oppfølging fra NAV. Jeg har ønsket å velge selv. NAV støttet ikke at jeg skulle ta utdanning, men jeg har klart å få meg utdanning på egenhånd. NAV har foreslått jobber jeg ikke har vært interessert i, så jeg har selv funnet jobber som jeg har ønsket å ha, og som har passet til min utdannelse/mine interesser ect.

Anonymkode: 9fd11...e19

Ut i fra det lille du har skrevet kan det muligens se ut som du kan være en aktuell kandidat for IPS gjennom NAV (evt DPS enkelte steder) https://www.napha.no/content/20131/Individuell-jobbstotte-IPS Dette er en metode som gir bedre og tettere oppfølging over tid og hjelper brukeren til å både få og beholde ordinært arbeid også i ustabile faser. Din KPTSD kan forårsake slike faser du beskriver. Evnen til å mobilisere og "komme seg gjennom det" kan være skyhøy, men mobiliseringen tar også så mye krefter at etter en periode rakner det meste (tar forbehold om at din BP er under noenlunde kontroll). Gjennom IPS blir terapi også inkludert i oppfølgingen. Hadde jeg vært deg ville jeg undersøkt om noe slikt finnes ved mitt NAV-kontor evt. forhørt meg hva slags alternativer NAV kan bidra med. Lokale NAV-kontor kan ha ulike prosjekter som hjelper brukere i ustabile livssituasjoner til å beholde arbeidet. Skal du klare å beholde arbeidet tror jeg ditt hjelpeapparat må tenke langt mer helhetlig enn den tradisjonelle tilnærmingen man vanligvis møter ved NAV og i terapi.

Endret 3. september 2019 av XbellaX

[kupton]

Med de diagnoser du har, antar jeg at du har tilgang til psykoterapi. Jeg anbefaler at du tenker over/at dere i terapien drøfter: Hva er det med arbeidet som trigger angsten din? Hva er det du har angst for? Hva for noe negativt er det du forventer skal skje?

Når du har dette mer klart for deg, er det mulig å gå videre og gjøre noe med det.