Liker de dårlige periodene mine bedre enn de dårlige?

[AnonymBruker]

Jeg er en person som har store svingninger. Jeg har vært mye i psykiatrien og på institusjon. Samme med mange runder på akuttmottaket på sykehuset av diverse grunner. 

Når jeg ikke er i de dypeste bølgedalene så er det en del av meg som lengter etter de. Jeg er så nummen da og alt føles bare falskt. Jeg er jo da også mye mer alene siden jeg da ikke er innlagt/får hyppigere oppfølging. 

Når jeg har det som verst orker jeg ikke å stå i mot alt det destruktive. Jeg skader meg, ruser meg, planlegger selvmordet osv. Eller jeg blir innlagt for å unngå alt dette. Det krever så mye av meg å kjempe i mot dette, at når jeg kommer til det punktet at jeg begynner å handle så er det litt godt. Når jeg blir tvangsinnlagt så er det godt også. Da føler jeg meg trygg. 

Hva kommer dette av? Hvorfor er jeg ikke fornøyd når jeg har bedre perioder? Har det jo helt jævlig i de dårlige periodene. Likevel vil jeg ha de. Det er trygt. 

@kupton ? Og andre. 

Anonymkode: 23c1c...b69

[stjernestøv]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en person som har store svingninger. Jeg har vært mye i psykiatrien og på institusjon. Samme med mange runder på akuttmottaket på sykehuset av diverse grunner. 

Når jeg ikke er i de dypeste bølgedalene så er det en del av meg som lengter etter de. Jeg er så nummen da og alt føles bare falskt. Jeg er jo da også mye mer alene siden jeg da ikke er innlagt/får hyppigere oppfølging. 

Når jeg har det som verst orker jeg ikke å stå i mot alt det destruktive. Jeg skader meg, ruser meg, planlegger selvmordet osv. Eller jeg blir innlagt for å unngå alt dette. Det krever så mye av meg å kjempe i mot dette, at når jeg kommer til det punktet at jeg begynner å handle så er det litt godt. Når jeg blir tvangsinnlagt så er det godt også. Da føler jeg meg trygg. 

Hva kommer dette av? Hvorfor er jeg ikke fornøyd når jeg har bedre perioder? Har det jo helt jævlig i de dårlige periodene. Likevel vil jeg ha de. Det er trygt. 

@kupton ? Og andre. 

Anonymkode: 23c1c...b69

Kanskje du har et behov for å bli ivaretatt, at det ligger mye omsorg i det? Det faller jo fra når du er frisk? Men jeg tror egenomsorg er viktig å lære seg,ta vare på seg selv litt. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, stjernestøv skrev:

Kanskje du har et behov for å bli ivaretatt, at det ligger mye omsorg i det? Det faller jo fra når du er frisk? Men jeg tror egenomsorg er viktig å lære seg,ta vare på seg selv litt. 

Ja, jeg har nok det. Og det at jeg ikke finner trygghet i eget hjem eller tro på egen selvstendighet. Egenomsorg er vanskelig. Jeg har ikke noe kjærlighet til meg selv. Ikke i det hele tatt. Jeg trener mye, men det er ikke pga egenomsorg. Det er pga. Spiseforstyrrelse. Og nå for tiden når jeg sliter med kostholdet og har gått opp 1-1,5 kg i vekt så avskyr jeg meg selv mye mer. Helst vil jeg sulte meg selv slik jeg gjorde før, men jeg klarer det ikke lenger. Kroppen min har blitt så sulten og det gir seg ikke. Jeg er en mislykket anorektiker. I stedet har jeg en uspesifisert spiseforstyrrelse og en kropp med 21 i BMI. Det er grusomt. Jeg vil ha 18 i BMI, men da mister jeg mensen og får problemer med hjertet. Kroppen min tåler ikke den vekten. Selv om andre tåler 18 i BMI helt fint. 

Jeg nærmest ser fram til meste gang jeg får sånn panikk at jeg sprekker og selvskader. Den roen og nærmest rusen jeg får i kroppen da er så god. Eneste er at jeg hater å dra på legevakten etterpå. Sist ventet jeg i 12 timer for jeg gruet meg sånn og det var jo ikke bra mtp. Å skulle sy såret. 

Det er også det at jeg sliter sånn i livet at jeg er redd for å bli bedre for da må jeg ta opp forpliktelsene mine. Eller jeg må prestere mer i samfunnet og livet. Det makter jeg ikke så jeg er kjemperedd for å måtte begynne å presse meg til noe jeg ikke klarer. 

Anonymkode: 23c1c...b69

[AnonymBruker]

Jeg er tvangsinnlagt og har klaget til kontrollkommisjonen fordi jeg mente jeg er frisk, men noen ganger i døgnet får jeg panikk og er redd jeg er syk og i stor fare pga sykdommen

Anonymkode: 2ab58...18c

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en person som har store svingninger. Jeg har vært mye i psykiatrien og på institusjon. Samme med mange runder på akuttmottaket på sykehuset av diverse grunner. 

Når jeg ikke er i de dypeste bølgedalene så er det en del av meg som lengter etter de. Jeg er så nummen da og alt føles bare falskt. Jeg er jo da også mye mer alene siden jeg da ikke er innlagt/får hyppigere oppfølging. 

Når jeg har det som verst orker jeg ikke å stå i mot alt det destruktive. Jeg skader meg, ruser meg, planlegger selvmordet osv. Eller jeg blir innlagt for å unngå alt dette. Det krever så mye av meg å kjempe i mot dette, at når jeg kommer til det punktet at jeg begynner å handle så er det litt godt. Når jeg blir tvangsinnlagt så er det godt også. Da føler jeg meg trygg. 

Hva kommer dette av? Hvorfor er jeg ikke fornøyd når jeg har bedre perioder? Har det jo helt jævlig i de dårlige periodene. Likevel vil jeg ha de. Det er trygt. 

@kupton ? Og andre. 

Anonymkode: 23c1c...b69

trygghet, omsorg, ivaretakelse, oppmerksomhet, du blir sett.  Et ganske vanlig fenomen blant syke .

Anonymkode: 358f1...a7d

[stjernestøv]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har nok det. Og det at jeg ikke finner trygghet i eget hjem eller tro på egen selvstendighet. Egenomsorg er vanskelig. Jeg har ikke noe kjærlighet til meg selv. Ikke i det hele tatt. Jeg trener mye, men det er ikke pga egenomsorg. Det er pga. Spiseforstyrrelse. Og nå for tiden når jeg sliter med kostholdet og har gått opp 1-1,5 kg i vekt så avskyr jeg meg selv mye mer. Helst vil jeg sulte meg selv slik jeg gjorde før, men jeg klarer det ikke lenger. Kroppen min har blitt så sulten og det gir seg ikke. Jeg er en mislykket anorektiker. I stedet har jeg en uspesifisert spiseforstyrrelse og en kropp med 21 i BMI. Det er grusomt. Jeg vil ha 18 i BMI, men da mister jeg mensen og får problemer med hjertet. Kroppen min tåler ikke den vekten. Selv om andre tåler 18 i BMI helt fint. 

Jeg nærmest ser fram til meste gang jeg får sånn panikk at jeg sprekker og selvskader. Den roen og nærmest rusen jeg får i kroppen da er så god. Eneste er at jeg hater å dra på legevakten etterpå. Sist ventet jeg i 12 timer for jeg gruet meg sånn og det var jo ikke bra mtp. Å skulle sy såret. 

Det er også det at jeg sliter sånn i livet at jeg er redd for å bli bedre for da må jeg ta opp forpliktelsene mine. Eller jeg må prestere mer i samfunnet og livet. Det makter jeg ikke så jeg er kjemperedd for å måtte begynne å presse meg til noe jeg ikke klarer. 

Anonymkode: 23c1c...b69

Du er vel ganske ung? Kanskje det har noe å si også for dette behovet du har? 

Tenker det må være veldig slitsomt å slite med spiseforstyrrelse, det tar jo mye av hverdagen. Håper du får skikkelig hjelp for det,og at du ikke får en bmi på 18. Det kan være farlig når det går ut over hjertet. 

Og det med selvskading må også være slitsomt. 

Du må ta et skritt av gangen,og ikke vær redd for å bli bedre. Livet skal tross alt nytes også,og det du ikke klarer klarer du ikke. Sånn er det med den saken. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

trygghet, omsorg, ivaretakelse, oppmerksomhet, du blir sett.  Et ganske vanlig fenomen blant syke .

Anonymkode: 358f1...a7d

Ja, det er vel kanskje det. Jeg har Asperger syndrom og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hadde egentlig avhengig personlighetsforstyrrelse også, men da jeg fikk AS mente de den og EUPF var dekkende nok. Likevel oppfyller jeg kriteriene for både avhengig og unnvikende PF også. De bare ser ikke hensikten i å ha alle på papiret. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å løsrive meg fra alt dette. Jeg drukner og mister meg selv da. Det typiske er at når jeg legges inn er jeg skikkelig langt nede og dårlig. Vil bare dø da. Så bygges jeg opp og styrkes i løpet av innleggelsen. Når jeg kommer hjem går det greit en periode før jeg igjen gradvis blir dårlig igjen. Har vært sånn i tre år. Jeg har aldri bodd for meg selv før. Så da jeg gikk i fra min eks som mishandlet meg så taklet jeg ikke å bo alene. Jeg slet sånn med alt han utsatte meg for, men jeg slet like mye med å tåle å bo for meg selv. For da klarer jeg ikke å holde alt jeg sliter med på avstand. Det spiser meg opp. 

Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Du er vel ganske ung? Kanskje det har noe å si også for dette behovet du har? 

Tenker det må være veldig slitsomt å slite med spiseforstyrrelse, det tar jo mye av hverdagen. Håper du får skikkelig hjelp for det,og at du ikke får en bmi på 18. Det kan være farlig når det går ut over hjertet. 

Og det med selvskading må også være slitsomt. 

Du må ta et skritt av gangen,og ikke vær redd for å bli bedre. Livet skal tross alt nytes også,og det du ikke klarer klarer du ikke. Sånn er det med den saken. 

Kommer vel an på øyet som ser. Jeg er i slutten av 20-årene. Men som sagt så har jeg en utviklingsforstyrrelse og selv om jeg er veldig reflektert (får stadig vekk høre hvor reflektert, fornuftig og innsiktsfull jeg er av behandlere og diverse) så har jeg et ustabilt følelsesliv og en umoden måte å håndtere det på. 

Anonymkode: 23c1c...b69

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er vel kanskje det. Jeg har Asperger syndrom og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Hadde egentlig avhengig personlighetsforstyrrelse også, men da jeg fikk AS mente de den og EUPF var dekkende nok. Likevel oppfyller jeg kriteriene for både avhengig og unnvikende PF også. De bare ser ikke hensikten i å ha alle på papiret. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å løsrive meg fra alt dette. Jeg drukner og mister meg selv da. Det typiske er at når jeg legges inn er jeg skikkelig langt nede og dårlig. Vil bare dø da. Så bygges jeg opp og styrkes i løpet av innleggelsen. Når jeg kommer hjem går det greit en periode før jeg igjen gradvis blir dårlig igjen. Har vært sånn i tre år. Jeg har aldri bodd for meg selv før. Så da jeg gikk i fra min eks som mishandlet meg så taklet jeg ikke å bo alene. Jeg slet sånn med alt han utsatte meg for, men jeg slet like mye med å tåle å bo for meg selv. For da klarer jeg ikke å holde alt jeg sliter med på avstand. Det spiser meg opp. 

Anonymkode: 23c1c...b69

Høres vondt ut  er du ærlig om dette i terapien ?

Anonymkode: 358f1...a7d

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres vondt ut  er du ærlig om dette i terapien ?

Anonymkode: 358f1...a7d

Ja, det er jeg heldigvis. Har etter hvert blitt ganske flink til å snakke med behandler jeg har på akuttposten. Nå skal jeg snart få ny behandler på dps. Jeg bruker ekstremt langt tid på å stole på ny behandler, og har hatt noen som det ikke har fungert med. Så er spent på dette. Skulle ønske jeg kunne gått fast til hun som jobber på akuttposten. Men Men. 

Jeg har både brukerstyrt plass på dps og avtale om lav terskel for å legges inn på akuttpost siden det blir såpass alvorlig når jeg går for lenge alene uten hjelp. Men får ikke like lenge innleggelser som jeg hadde før. De har vel vurdert det slik at det er for farlig å unngå innleggelse for alt det er verdt selv om det opprettholder min avhengighet til det. 

Anonymkode: 23c1c...b69