Nå når jeg igjen kjenner jeg er på vei ned.. Kupton/Frosken?

[AnonymBruker]

Ja da fikk jeg en ukes tid med det jeg vil kalle oppspilthet. I alle fall oppspilthet i forhold til hva som er mest normalt for meg. Jeg har kjent på eufori, har trent masse, hatt det veldig fint med barna mine (det var ikke tungt i det hele tatt? Det pleier å være det) osv. Har strikket masse og til og med holdt leiligheten helt ryddig uten noe som helst ork. I dag har kjøkkenet blitt rotete da..

I går begynte jeg å kjenne denne følelsen igjen. Den følelsen jeg kjenner når jeg begynner å gå ned igjen. Uroen, utilpassheten. Tankene og følelsene som begynner å snike seg innpå igjen. Tårer i øyekroken før jeg tvinger meg til å ikke tenke på alt. Klarer ikke beskrive det helt, men jeg kjenner det igjen veldig godt. Det har skjedd gang på gang. Så vet jeg aldri hvor langt ned jeg kommer. Jeg vet ikke om det bare blir apati eller ren, total fortvilelse og suicidalitet. 

Jeg vil jo ikke ha det sånn. Vil ikke gå ned igjen. Jeg fikk bare noen dager der oppe. 

Er det noe som helst jeg kan gjøre for å snu før jeg faller helt ned? Denne følelsen av å være på vei ned kan vare alt fra noen timer til noen dager før jeg plutselig er kommet ned. Det er så ekkelt å kjenne på. Og det er ekkelt med denne limboen. Må det bare gå sin gang slik det alltid gjør? Er det ikke noe jeg kan gjøre for å minimere hver enkelt nedtur? Eller er det bare langvarig perspektiv hvor det gradvis kan bli bedre med færre opp og nedturer hvor jeg er mer i midten? Må bare hver enkelt opp- og nedtur godtas? Og så prøve å jobbe for å unngå at det skjer ting som forsterker nedturen? Sist gikk det jo virkelig ille. 

Er det nå jeg bør be om brukerstyrt plass? Eller bør jeg ha is i magen en stund til og se hvordan det utvikler seg? Jeg klarer ikke skjønne når det er rett tidspunkt for å holde seg i ro hjemme, når jeg bør be om brukerstyrt og når det er så ille at jeg må be om lavterskeltilbud for akuttinnleggelse (har fortsatt en uke karantene på den da. Må gå minst tre uker mellom hver gang). 

Skal til psykolog på onsdag, men hun har jeg bare hatt en time med så vet ikke hvordan jeg skal få hjelp av den timen for vi er bare der at vi snakker om hva vi skal snakke om..

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

men må alle små tegn på at uro bety at du ramler ned ? om du går å tenker slik er det jo ikke rart du blir deppa. høres nesten ut som thomas-teoremet  

Anonymkode: de156...5ff

[ompagu]

Tenker at uansett hva du gjør så kommer du til å ha en ny nedtur på et visst tidspunkt, det spørs bare hvordan du takler det. Selv gjør jeg meg selv bevisst på hvordan det ligger an, gråter, snakker med folk, gjør noe fint for meg selv, tar det rolig. Det er lov å ha tunge perioder, og ofte blir de tyngre om du prøver å ignorere de. Ta en depresjonslur, synes litt synd på deg selv, vær litt sliten, det er lov! Masse lykke til 😊

[kupton]

Det blir mulig å svare om du skriver noe om diagnose og om medisiner du bruker. 

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Det blir mulig å svare om du skriver noe om diagnose og om medisiner du bruker. 

Har Asperger syndrom, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelse og rusavhengighet. 

Når det er sagt så pratet jeg nylig med behandler om dette med at jeg på et tidspunkt hadde diagnosen bipolar type 2, så fikk jeg EUPF, mens behandler jeg hadde i rusbehandling mener jeg har kompleks PTSD. Da sa min behandler som ellers har fulgt meg i to år og som gav med diagnosen EUPF at det var egentlig vanskelig å si akkurat hvilken av disse tre jeg har. Jeg oppfyller kriteriene til alle sammen rett og slett. Adferden min for to år siden var veldig EUPF, men jeg var jo også i livskrise da og selv om jeg enda er destruktiv og sånt så har det roet seg en del, og at hadde hun møtt meg og diagnostisert i dag hadde det kanskje blitt en av de andre to. Uten at hun egentlig kunne si noe sikkert. Så jeg er litt forvirret rundt hva som er min helt rette diagnose. 

Går bare på Truxal for søvn. Har prøvd ulike antidepressiva uten effekt. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

men må alle små tegn på at uro bety at du ramler ned ? om du går å tenker slik er det jo ikke rart du blir deppa. høres nesten ut som thomas-teoremet  

Anonymkode: de156...5ff

Nei, men jeg har jo av erfaring begynt å kjenne igjen tegnene på at jeg er på vei ned. Det er tungt. Vet ikke hva thomas-teoremet er..

16 timer siden, ompagu skrev:

Tenker at uansett hva du gjør så kommer du til å ha en ny nedtur på et visst tidspunkt, det spørs bare hvordan du takler det. Selv gjør jeg meg selv bevisst på hvordan det ligger an, gråter, snakker med folk, gjør noe fint for meg selv, tar det rolig. Det er lov å ha tunge perioder, og ofte blir de tyngre om du prøver å ignorere de. Ta en depresjonslur, synes litt synd på deg selv, vær litt sliten, det er lov! Masse lykke til 😊

Joda jeg gjør nok av dette da jeg ikke er i jobb. Viktig for meg å holde på rutinene mine. Ut over det har jeg ikke funnet noe bra og konkret som motvirker de tunge periodene. Akkurat nå kjenner jeg veldig på at jeg vil ha virkelighetsflukt. Det er så tungt å fighte hele tiden for å holde hodet over vannet. Den tunge følelsen har blitt tyngre siden i går. Var sammen med ei venninne tidligere i dag som reiser hjem igjen i kveld, men jeg klarte ikke kose meg. Nå må jeg snart på fotballtrening og alle fibre i kroppen vil ha meg til å bli hjemme. Selv om fotballtreningen er mine to virkelige lyspunkt i uka. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Går bare på Truxal for søvn. Har prøvd ulike antidepressiva uten effekt. 

Jeg anbefaler at du diskuterer Lamictal med din psykiater.

[ompagu]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men jeg har jo av erfaring begynt å kjenne igjen tegnene på at jeg er på vei ned. Det er tungt. Vet ikke hva thomas-teoremet er..

Joda jeg gjør nok av dette da jeg ikke er i jobb. Viktig for meg å holde på rutinene mine. Ut over det har jeg ikke funnet noe bra og konkret som motvirker de tunge periodene. Akkurat nå kjenner jeg veldig på at jeg vil ha virkelighetsflukt. Det er så tungt å fighte hele tiden for å holde hodet over vannet. Den tunge følelsen har blitt tyngre siden i går. Var sammen med ei venninne tidligere i dag som reiser hjem igjen i kveld, men jeg klarte ikke kose meg. Nå må jeg snart på fotballtrening og alle fibre i kroppen vil ha meg til å bli hjemme. Selv om fotballtreningen er mine to virkelige lyspunkt i uka. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

Har selv emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og kjenner også at draget mot virkelighetsflukt er helt ekstremt i noen perioder. Jeg har egentlig ingen kjempe gode tips til å takle det, jeg går pleier å gå i «ventemodus». Bare prøver å holde meg unna alle destruktive ting til hjernen er nogenlunde på plass igjen  Beste tips er bare å drøye, drøye, drøye, til du ikke kjenner lysten lenger 

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Jeg anbefaler at du diskuterer Lamictal med din psykiater.

Ja, har planer om det, men har akkurat startet hos ny psykolog så vet ikke om jeg må vente til hun er mer kjent med meg.. Men får prøve å ta det opp. Eneste er at bivirkning er jo aggresjon og irritabilitet. Da jeg gikk på Wellbutrin med samme bivirkning så økte dette med å tolke ting i negativ retning noe som gjorde at jeg ble fryktelig fort sint på mamma. Noe som er lite lurt for hun er en viktig støtte for meg. Men jeg ble så fort sint og vi kranglet sånn at jeg trakk meg enda mer unna. Ikke at hun var uten skyld, men hun mener jeg var svært lettantenelig og tolket alt i verste mening. Egentlig er jeg en veldig lite sint person.. Så synes det er litt vanskelig å bestemme meg for hva som er verst.. Er jo så klart viktigst at jeg ikke blir så dårlig at jeg blir suicidal så ofte da.. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

9 minutter siden, ompagu skrev:

Har selv emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og kjenner også at draget mot virkelighetsflukt er helt ekstremt i noen perioder. Jeg har egentlig ingen kjempe gode tips til å takle det, jeg går pleier å gå i «ventemodus». Bare prøver å holde meg unna alle destruktive ting til hjernen er nogenlunde på plass igjen  Beste tips er bare å drøye, drøye, drøye, til du ikke kjenner lysten lenger 

Ja, det er det jeg gjør. Før handlet jeg etter hver eneste negative impuls jeg fikk og det første til mange alvorlige arr som trengte kirurgi, rus og en god del selvmordsforsøk. Noen av de svært alvorlig. Nå er det sjeldent jeg går så på trynet, men det hender fortsatt. Likevel er det ikke det jeg sliter aller mest med nå. Det er disse svingningene og alle vonde følelser som jeg da må kjempe for å holde ut. Det sliter på meg og periodevis vil jeg bare gi opp. Eneste grunn til at jeg prøver hardt å ikke handle på impulsene er ungene. Hadde ikke orket å kjempe sånn hadde det ikke vært for de. Da hadde jeg vel enda ligget i leiligheten til eksen min med sprøyta i armen. Men det at jeg bare har ruset meg et par år har vel gjort at jeg lettere klarer å holde meg unna akkurat det da. Annet enn at jeg går på en alkoholsmell innimellom. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[ompagu]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er det jeg gjør. Før handlet jeg etter hver eneste negative impuls jeg fikk og det første til mange alvorlige arr som trengte kirurgi, rus og en god del selvmordsforsøk. Noen av de svært alvorlig. Nå er det sjeldent jeg går så på trynet, men det hender fortsatt. Likevel er det ikke det jeg sliter aller mest med nå. Det er disse svingningene og alle vonde følelser som jeg da må kjempe for å holde ut. Det sliter på meg og periodevis vil jeg bare gi opp. Eneste grunn til at jeg prøver hardt å ikke handle på impulsene er ungene. Hadde ikke orket å kjempe sånn hadde det ikke vært for de. Da hadde jeg vel enda ligget i leiligheten til eksen min med sprøyta i armen. Men det at jeg bare har ruset meg et par år har vel gjort at jeg lettere klarer å holde meg unna akkurat det da. Annet enn at jeg går på en alkoholsmell innimellom. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

Kjenner meg veldig godt igjen, selvom jeg regner med at jeg er en del år yngre enn deg. Noe som har hjulpet meg veldig er en terapigruppe som heter MBT, vet ikke helt om det er noe for deg ettersom du har tilleggsdiagnoser.. men uansett så har det hjulpet veldig mye på utfordringene rundt det sosiale (ettersom vi har lett for å misforstå, lage egne historier, overreagere, osv..) og det å finne ut hva som utløser disse nedturene. Har også lært å kontrollere denne «mentalitetssvikten» som de kaller det, hvor det svartner og skader seg selv. Hadde virkelig nevnt dette med gruppeterapi generelt til lege eller psykolog! 

[frosken]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja da fikk jeg en ukes tid med det jeg vil kalle oppspilthet. I alle fall oppspilthet i forhold til hva som er mest normalt for meg. Jeg har kjent på eufori, har trent masse, hatt det veldig fint med barna mine (det var ikke tungt i det hele tatt? Det pleier å være det) osv. Har strikket masse og til og med holdt leiligheten helt ryddig uten noe som helst ork. I dag har kjøkkenet blitt rotete da..

I går begynte jeg å kjenne denne følelsen igjen. Den følelsen jeg kjenner når jeg begynner å gå ned igjen. Uroen, utilpassheten. Tankene og følelsene som begynner å snike seg innpå igjen. Tårer i øyekroken før jeg tvinger meg til å ikke tenke på alt. Klarer ikke beskrive det helt, men jeg kjenner det igjen veldig godt. Det har skjedd gang på gang. Så vet jeg aldri hvor langt ned jeg kommer. Jeg vet ikke om det bare blir apati eller ren, total fortvilelse og suicidalitet. 

Jeg vil jo ikke ha det sånn. Vil ikke gå ned igjen. Jeg fikk bare noen dager der oppe. 

Er det noe som helst jeg kan gjøre for å snu før jeg faller helt ned? Denne følelsen av å være på vei ned kan vare alt fra noen timer til noen dager før jeg plutselig er kommet ned. Det er så ekkelt å kjenne på. Og det er ekkelt med denne limboen. Må det bare gå sin gang slik det alltid gjør? Er det ikke noe jeg kan gjøre for å minimere hver enkelt nedtur? Eller er det bare langvarig perspektiv hvor det gradvis kan bli bedre med færre opp og nedturer hvor jeg er mer i midten? Må bare hver enkelt opp- og nedtur godtas? Og så prøve å jobbe for å unngå at det skjer ting som forsterker nedturen? Sist gikk det jo virkelig ille. 

Er det nå jeg bør be om brukerstyrt plass? Eller bør jeg ha is i magen en stund til og se hvordan det utvikler seg? Jeg klarer ikke skjønne når det er rett tidspunkt for å holde seg i ro hjemme, når jeg bør be om brukerstyrt og når det er så ille at jeg må be om lavterskeltilbud for akuttinnleggelse (har fortsatt en uke karantene på den da. Må gå minst tre uker mellom hver gang). 

Skal til psykolog på onsdag, men hun har jeg bare hatt en time med så vet ikke hvordan jeg skal få hjelp av den timen for vi er bare der at vi snakker om hva vi skal snakke om..

Anonymkode: 5b8fb...ff4

Jeg synes det er fint at du prøver å finne gode løsninger:-) Det er litt synd at du ikke nå har en hovedbehandler som kjenner deg godt, for ideelt sett skulle jeg ønsket at du sammen med en som kjente deg godt vurderte situasjonen relativt ofte. Jeg synes ikke du umiddelbart skal be om brukerstyrt plass med en gang du kjenner en følelsesmessig svingning, - det blir jo litt som å "belønne" de vanskelige følelsene i stedet for å bare akseptere dem og la de forsvinne igjen. 

Dersom du klarer å la være å "utagere" på en eller annen måte hver gang vanskelige følelser kommer, så vil du etter hvert erfare at noen ganger går uro og nedstemthet bort igjen ganske fort, mens det andre ganger sitter mye lenger i. Når livet kjennes vanskelig ut, så synes jeg du i første omgang skal forsøke å holde fast ved vanlig struktur i hverdagen, men også fokusere på selvivaretakelse og ta hensyn til deg selv slik at du ikke overbelaster i forhold til den formen du er i på dette tidspunktet. 

 

[AnonymBruker]

1 time siden, ompagu skrev:

Kjenner meg veldig godt igjen, selvom jeg regner med at jeg er en del år yngre enn deg. Noe som har hjulpet meg veldig er en terapigruppe som heter MBT, vet ikke helt om det er noe for deg ettersom du har tilleggsdiagnoser.. men uansett så har det hjulpet veldig mye på utfordringene rundt det sosiale (ettersom vi har lett for å misforstå, lage egne historier, overreagere, osv..) og det å finne ut hva som utløser disse nedturene. Har også lært å kontrollere denne «mentalitetssvikten» som de kaller det, hvor det svartner og skader seg selv. Hadde virkelig nevnt dette med gruppeterapi generelt til lege eller psykolog! 

Så bra det har fungert. Jeg skal ikke i gruppeterapi siden jeg er diagnostisert med Asperger syndrom. Før jeg fikk den diagnosen var det en del av planen når jeg oppnådde en viss stabilitet, men det ble avlyst når jeg fikk diagnosen. Vet ikke helt hvorfor de meg AS ikke skal ha det, men jeg har vært i gruppeterapi i rusbehandling og kan ikke si jeg har klart å nytregjøre meg det. Jeg klarer å dele erfaringer og slikt, men det er bare noe som ikke går inn hos meg slik jeg får inntrykk av at det gjør hos andre. 

36 minutter siden, frosken skrev:

Jeg synes det er fint at du prøver å finne gode løsninger:-) Det er litt synd at du ikke nå har en hovedbehandler som kjenner deg godt, for ideelt sett skulle jeg ønsket at du sammen med en som kjente deg godt vurderte situasjonen relativt ofte. Jeg synes ikke du umiddelbart skal be om brukerstyrt plass med en gang du kjenner en følelsesmessig svingning, - det blir jo litt som å "belønne" de vanskelige følelsene i stedet for å bare akseptere dem og la de forsvinne igjen. 

Dersom du klarer å la være å "utagere" på en eller annen måte hver gang vanskelige følelser kommer, så vil du etter hvert erfare at noen ganger går uro og nedstemthet bort igjen ganske fort, mens det andre ganger sitter mye lenger i. Når livet kjennes vanskelig ut, så synes jeg du i første omgang skal forsøke å holde fast ved vanlig struktur i hverdagen, men også fokusere på selvivaretakelse og ta hensyn til deg selv slik at du ikke overbelaster i forhold til den formen du er i på dette tidspunktet. 

 

Takk. Ja jeg prøver, selv om jeg periodevis er veldig fastlåst og rigid på at ingenting i hele verden hjelper. 

Ja jeg skulle så ønske jeg kunne hatt hun jeg har hatt i to år på akuttposten. Hun pluss en behandler jeg hadde da jeg hadde min første innleggelse på 7 mnd. Er de eneste jeg virkelig har følt at har forstått meg eller som jeg har fått tillitt til.  Han første mistet jeg fordi han var uprofesjonell og jeg ble svært emosjonelt knyttet til han. Han var overlege der, men ledelsen gikk inn og satte en stopper for det og flyttet meg til en annen akuttpost når jeg trengte innleggelse. Det ble et vondt relasjonsbrudd jeg tok ordentlig tungt. Så fikk jeg etter hvert tillitt til hun jeg har på denne akuttposten og ellers har det ikke fungert så godt poliklinisk. Jeg har ikke vært mottakelig for det pluss har fått tildelt feil behandler for min del. Så i denne sårbare fasen etter året i rusbehandling står jeg litt alene føler jeg. Jeg kan ringe hun på akuttposten hvis jeg trenger det, men hun kan likevel ikke være denne jevne støtten, og jeg er redd for at den polikliniske behandleren etter hvert vil begynne å overprøve min behandler på akuttposten. Jeg vet absolutt ikke hvor jeg har henne og fikk litt sånne små vibber fra henne om at hun ikke nødvendigvis tror på de diagnoser jeg har for hun skal liksom vurdere alt selv. Og det orker jeg bare ikke. Hvis hun begynner med å sette tvil til det jeg har fått av diagnoser så slutter jeg. For det har vært så mye fram og tilbake med diagnoser og det er jeg bare ferdig med. 

Jeg skal prøve å kjenne på det i løpet av uken, så får jeg heller ringe inn på torsdag hvis jeg kjenner at jeg begynner å få for mye tanker om alkohol eller annen selvskading. Bare å holde på rutinene de kommende dagene..

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[frosken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Ja jeg prøver, selv om jeg periodevis er veldig fastlåst og rigid på at ingenting i hele verden hjelper. 

Ja jeg skulle så ønske jeg kunne hatt hun jeg har hatt i to år på akuttposten. Hun pluss en behandler jeg hadde da jeg hadde min første innleggelse på 7 mnd. Er de eneste jeg virkelig har følt at har forstått meg eller som jeg har fått tillitt til.  Han første mistet jeg fordi han var uprofesjonell og jeg ble svært emosjonelt knyttet til han. Han var overlege der, men ledelsen gikk inn og satte en stopper for det og flyttet meg til en annen akuttpost når jeg trengte innleggelse. Det ble et vondt relasjonsbrudd jeg tok ordentlig tungt. Så fikk jeg etter hvert tillitt til hun jeg har på denne akuttposten og ellers har det ikke fungert så godt poliklinisk. Jeg har ikke vært mottakelig for det pluss har fått tildelt feil behandler for min del. Så i denne sårbare fasen etter året i rusbehandling står jeg litt alene føler jeg. Jeg kan ringe hun på akuttposten hvis jeg trenger det, men hun kan likevel ikke være denne jevne støtten, og jeg er redd for at den polikliniske behandleren etter hvert vil begynne å overprøve min behandler på akuttposten. Jeg vet absolutt ikke hvor jeg har henne og fikk litt sånne små vibber fra henne om at hun ikke nødvendigvis tror på de diagnoser jeg har for hun skal liksom vurdere alt selv. Og det orker jeg bare ikke. Hvis hun begynner med å sette tvil til det jeg har fått av diagnoser så slutter jeg. For det har vært så mye fram og tilbake med diagnoser og det er jeg bare ferdig med. 

Jeg skal prøve å kjenne på det i løpet av uken, så får jeg heller ringe inn på torsdag hvis jeg kjenner at jeg begynner å få for mye tanker om alkohol eller annen selvskading. Bare å holde på rutinene de kommende dagene..

Anonymkode: 5b8fb...ff4

Prøv om du kan klare å ta en dag av gangen. Lag en plan for i morgen som inneholder elementer som er gode for deg, og så lager du en plan for onsdagen i morgen kveld. Ikke tenk lenger frem enn det. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, frosken skrev:

Prøv om du kan klare å ta en dag av gangen. Lag en plan for i morgen som inneholder elementer som er gode for deg, og så lager du en plan for onsdagen i morgen kveld. Ikke tenk lenger frem enn det. 

Ja. Jeg får prøve på det. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

Men er det slik at jeg er dømt til å ha slike svingninger for alltid? Har vært inn og ut av depresjoner fra jeg var ni år. Hadde mer oppspilte perioder innimellom etter hvert som jeg vokste mer til. Da jeg var 25 tok det helt av og jeg ble virkelig virkelig syk. Blir 29 om 1,5 måned. Tok en stund før sykdom og lidelse slo ut hundre% kan man vel si for jeg prøvde allerede fra tenårene å holde alt i sjakk. Fram til jeg gikk fullstendig på veggen. 

Det er ikke noe godt å tenke på at dette er framtiden min. Skulle i det minste ønske jeg hadde en kjæreste som ikke mishandlet meg og som elsket meg for den jeg er. Jeg var ikke en som pratet og grublet rundt egen psyke før. Jeg holdt det for meg selv og prøvde så godt jeg kunne å være en god og snill person. Likevel har jeg aldri vært i et forhold hvor jeg har blitt behandlet bra. Og nå når jeg ikke lenger klarer å holde en slik fasade så er det i hvert fall umulig. Hvem ville elske meg egentlig.. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

Ja nå er grublingen i gang. Alle de negative tankene. Jeg er patetisk, mindreverdig, er ikke tynn nok, ikke pen nok, har ikke noen gode framtidsutsikter, hva er vitsen, hva er meningen og slik går det nå. Er ikke noe nytt det som skjer nå. Grublingen kommer etter hvert når jeg har kjent at jeg er på vei ned igjen. Så kommer alle de store og sterke følelsene og deretter trangen til å kutte dem av ved å bli destruktiv. Er ikke der enda, men slik pleier det å bli..

Når jeg begynner å gruble sånn er det ofte vanskelig å sove, men jeg håndterer det ved å lage meg en film i hodet mitt. Og det er der jeg får utløp for det aller mest destruktive i meg. I filmen skjer det så mye. Alt fra selvmord til kriminelle handlinger og bsaketak med politiet og hva verre er. Noen ganger spiller jeg av en film i hodet mitt av noe jeg faktisk har gjort/har skjedd. Andre ganger finner jeg på ting. Så sovner jeg etter hvert. Hvis jeg ikke fester meg til dette grubler jeg bare og får ikke sove. Liker også å tenke at siden jeg mentaliserer alt det destruktive så får jeg mindre behov for å gjøre det på ekte. Vet ikke om det faktisk stemmer, men det virker sånn..

Sover 11 timer i døgnet. Hater å stå opp. Vil ikke ha en ny dag i morgen. Kunne bare sovnet inn for all evig tid. Om 300 år hva i all verden hadde det å si om jeg ble 28-29 eller 80?! Tror ikke noen som helst kan komme med et godt argument for hvorfor livet er så viktig i et så langt perspektiv. Eneste perspektivet som teller er at jeg har barn som trenger meg, men ut over det har verden absolutt null bruk for meg. Og kanskje har barna det best uten meg. Klarer ikke bestemme meg for dette. De er åpenbart glad i meg og knyttet til meg. Likevel. Gjør min fraværelse mer skade enn min tilstedeværelse gjør godt? Hva hvis jeg får så tilbakefall at den framgangen som har vært går tilbake igjen også må de på nytt oppleve å miste meg? Stakkars barn. 

Mye grubling nå. Vanskelig å stoppe når det begynner. 

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

Du må ikke gi opp håpet om at det vil bli bedre for deg en dag! Du har fremdeles mange år igjen av livet ditt, og mye vil bli bedre og lettere å håndtere etterhvert. Eupf har jeg hørt vil brenne mer ut med tiden. 

Og tenk på barna dine! De vil få store problemer som de vil slite med resten av livet ditt om du tar livet av deg. Så stå på videre, ta imot all hjelp du kan få, og jobb så hardt du kan, så vil det bli bedre etterhvert. Tro meg. 

Anonymkode: d7ab3...7e0

[AnonymBruker]

På 29.10.2019 den 0.09, AnonymBruker skrev:

Du må ikke gi opp håpet om at det vil bli bedre for deg en dag! Du har fremdeles mange år igjen av livet ditt, og mye vil bli bedre og lettere å håndtere etterhvert. Eupf har jeg hørt vil brenne mer ut med tiden. 

Og tenk på barna dine! De vil få store problemer som de vil slite med resten av livet ditt om du tar livet av deg. Så stå på videre, ta imot all hjelp du kan få, og jobb så hardt du kan, så vil det bli bedre etterhvert. Tro meg. 

Anonymkode: d7ab3...7e0

Takk. Prøver så godt jeg kan. Alt er så tungt og mørkt nå. Klarer ikke gjøre noen ting. Ble frossen pizza til middag, klarer ikke rydde eller strikke. Bare sitter her i sofaen og hører på musikk. Selvskadingstrangen kommer igjen og igjen i dag..

Skal tvinge meg på fotballtrening, selv om hvert fiber i kroppen ikke vil. Orker ikke tanken på å ta på meg ei maske og møte de andre når alt jeg vil er å gråte. Har vært hos psykologen i dag, time nr. To. Ikke noe jeg får noe ut av enda. Har også hatt tid med hun jeg har i kommunen. Vi kjørte en tur og pratet, men jeg stuper lenger og lenger ned i dypet. 

Orker ikke å ha det på dette viset. Hadde jeg ikke enda hatt karantenetid på akuttposten så er jeg nå på det nivået jeg og min behandler har snakket om at det er da jeg skal be om den avtalen med lavterskel innleggelse. Men karantenen er til mandag. Vil ikke på brukerstyrt plass. Er for dårlig til det jeg trenger samtaler med behandler.. Skal se om jeg får tak i henne på tlf i morgen så jeg kan få snakket litt med henne i det minste. 

Blir aldri vant til at det gjør så vondt å være meg. Jeg heller vel egentlig mer mot at jeg har bipolar lidelse 2 rapid cycling. Den emosjonelt ustabile typiske adferden kom først da jeg havnet i en skikkelig livskrise. Det har roet seg betraktelig selv om jeg av og til går på trynet enda. Inn og ut av depresjon og oppspilthet har jeg vært i årevis... 

På lørdag begynte jeg å kjenne tegn til nedturen. I dag nådde jeg den for alvor. Selv om jeg har prøvd å holde det på avstand og tenke at det blir kanskje ikke så ille. 

Hvorfor kan jeg ikke få lov til å ha det bra? Jeg har ikke gjort noen noe vondt. Likevel har jeg blitt behandlet så fryktelig vondt og det har ødelagt meg. Nå ruller jeg i selvmedlidenhet, men hvordan skal jeg unngå det når det gjør så vondt? Klarer ikke fokusere på å kjempe og at det vil bli bedre en dag? Når da liksom? Det er så alt for mange år siden jeg hadde det bra..

Anonymkode: 5b8fb...ff4

[AnonymBruker]

Hva er forskjellen på lavterskeltilbud for innleggelse og brukerstyrt plass? Er ikke det i realiteten det samme når du ved lavterskeltilbudet ber om innleggelse og får det?

Anonymkode: d7ab3...7e0