Er PTSD den nye folkesykdommen?

[Hodestups]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen er fagpersoner mens andre generealiserer ut i fra egen situasjon, selvsagt er det en forskjell .

Anonymkode: 30e33...b6b

Hehe... Du vet ikke hvem som er, og ikke er, fagpersoner her inne.

[AnonymBruker]

1 time siden, Hodestups skrev:

Hehe... Du vet ikke hvem som er, og ikke er, fagpersoner her inne.

Joda, jeg gjør det . de fleste som har vært her noen år vet det.

Anonymkode: 30e33...b6b

[Hodestups]

På 29.11.2019 den 20.33, AnonymBruker skrev:

Joda, jeg gjør det . de fleste som har vært her noen år vet det.

Anonymkode: 30e33...b6b

Jaha, du har møtt dem i virkeligheten og sett arbeidskontrakten med andre ord?

[SnorklingCesium]

Jeg kan være enig i at det virker som om terskelen for hva man kvalifiserer som "traume" har sunket, men å kalle PTSD en folkesykdom er å gå for langt. 

En profesjonell behandler vil forholde seg til kriteriene for å sette diagnosen, om det viser seg at vedkommende det gjelder ikke kjenner seg helt igjen i beskrivelsen av diagnosen, men føler det er nært nok, eventuelt at behandler tenker på den måten, må det ligge på deres kappe.

Jeg tar derimot som utgangspunkt at de som får diagnosen oppfyller kravene, og med mindre du selv kan flagge med å være behandler for den eller de du snakker om, har du ingen rett til å slenge med leppa og tøffe deg med påstander som er fullstendig blottet for dybde.

Jeg selv satt innelåst i en bil når jeg var 9 år gammel, to meter utenfor stod det to voksne menn og knivstakk hverandre. Når politiet endelig kom hadde den ene 18 knivstikk, og den andre 19. Uten å inkludere flere detaljer fra den kvelden kan jeg absolutt si at den var traumatisk, og livet mitt bar selvfølgelig stor preg av det i etterkant, men det kan ikke sammenlignes med hva jeg opplevde som voksen, og som var uendelig mye verre. Da fikk jeg diagnosen PTSD. Jeg deler ikke med folk hva som skjedde som voksen, men om jeg står i situasjoner der det vil være til min fordel å kunne si at jeg har PTSD, for å unngå eller spare meg for åpenbare situasjoner som vil være svært vanskelig for meg, så er det en mulighet for at jeg gjør det. Om noen hadde på noe som helst tidspunkt stilt spørsmålstegn ved troverdigheten til min diagnose, hadde den personen fått se en helt ny side av meg.

Det er eksempler i de foregående trådene på situasjoner der personer har fått diagnosen PTSD og som noen henger seg opp i, og som en voksen mann som selv aldri har blitt voldtatt eller opplevd noen annen form for seksuell utnyttelse eller seksuell vold, så synes jeg likevel at de som mener så forbanna mye om hvordan et voldtektsoffer eller andre umulig kan ha PTSD, uten å ha opplevd det selv, kan ta seg en jævla bolle og holde kjeft. 

   

Endret 8. desember 2019 av SnorklingCesium

[DopamineDeprived]

Det er verdt å merke seg at det er endel faktorer som kan beskytte en mot å utvikle PTSD. Hvis man opplever noe traumatisk er hvilken støtte man har/får i etterkant ganske avgjørende, like så i hvilken grad man forstår hva som har skjedd, og på den måten kan integrere hendelsen. For å bruke et eksempel fra eget liv: da jeg var 12 ble jeg utsatt for noe som var fryktelig grenseoverskridende, og som jeg ikke hadde noen forutsetning for å skjønne fordi jeg var såpass ung. Fordi jeg ikke skjønte at det som hadde skjedd ikke var min egen feil, sa jeg ikke det til noen fordi jeg var redd jeg skulle få kjeft av foreldrene mine. Og sånn fikk denne hendelsen ligge ubearbeidet i meg i årevis før både angsten og depresjonen ble helt utholdelig. 
 

Jeg tror det jeg skisserer over her, er grunnen til at to mennesker med forskjellig utgangspunkt og støtteapparat rundt seg, kan bli utsatt for akkurat det samme, men likevel respondere totalt ulikt. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, DopamineDeprived skrev:

Det er verdt å merke seg at det er endel faktorer som kan beskytte en mot å utvikle PTSD. Hvis man opplever noe traumatisk er hvilken støtte man har/får i etterkant ganske avgjørende, like så i hvilken grad man forstår hva som har skjedd, og på den måten kan integrere hendelsen. For å bruke et eksempel fra eget liv: da jeg var 12 ble jeg utsatt for noe som var fryktelig grenseoverskridende, og som jeg ikke hadde noen forutsetning for å skjønne fordi jeg var såpass ung. Fordi jeg ikke skjønte at det som hadde skjedd ikke var min egen feil, sa jeg ikke det til noen fordi jeg var redd jeg skulle få kjeft av foreldrene mine. Og sånn fikk denne hendelsen ligge ubearbeidet i meg i årevis før både angsten og depresjonen ble helt utholdelig. 
 

Jeg tror det jeg skisserer over her, er grunnen til at to mennesker med forskjellig utgangspunkt og støtteapparat rundt seg, kan bli utsatt for akkurat det samme, men likevel respondere totalt ulikt. 

Jeg er så enig med deg. Det har mye å si hvilken oppfølging og støtte man får like etter et traume. Og hvordan man selv takler det, enten ved å snakke med noen eller å fortrenge det. Det er også litt trist hvordan systemet og samfunnet rundt skal avgjøre i hvilken grad du har grunn til å være traumatisert eller om du fortjener støtte eller ikke. For min del ble det en stor ekstrabelastning å ikke bli tatt på alvor selv om jeg hadde flashbacks døgnet rundt og overhode ikke fungerte sosialt eller på jobb. I stedet ble diskusjonen om det jeg hadde opplevd kunne kvalifisere til PTSD. Jeg var veldig dårlig og desperat etter hjelp, for meg var diagnose likegyldig og jeg forstod ikke da dette maset om diagnose. Blir litt provosert når man diskuterer dette, som om folk lurer seg til en diagnose en diagnose eller noe. Det handler vel heller mer om manglende nyanser i diagnosesystemet. Som feks at før kunne en lege skrive at man var sliten eller utbrent men nå må de skrive feks deprimert. Folk må settes i båser for å få hjelp. Desverre. 

Anonymkode: 30d2e...b66

[Glitter]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så enig med deg. Det har mye å si hvilken oppfølging og støtte man får like etter et traume. Og hvordan man selv takler det, enten ved å snakke med noen eller å fortrenge det. Det er også litt trist hvordan systemet og samfunnet rundt skal avgjøre i hvilken grad du har grunn til å være traumatisert eller om du fortjener støtte eller ikke. For min del ble det en stor ekstrabelastning å ikke bli tatt på alvor selv om jeg hadde flashbacks døgnet rundt og overhode ikke fungerte sosialt eller på jobb. I stedet ble diskusjonen om det jeg hadde opplevd kunne kvalifisere til PTSD. Jeg var veldig dårlig og desperat etter hjelp, for meg var diagnose likegyldig og jeg forstod ikke da dette maset om diagnose. Blir litt provosert når man diskuterer dette, som om folk lurer seg til en diagnose en diagnose eller noe. Det handler vel heller mer om manglende nyanser i diagnosesystemet. Som feks at før kunne en lege skrive at man var sliten eller utbrent men nå må de skrive feks deprimert. Folk må settes i båser for å få hjelp. Desverre. 

Anonymkode: 30d2e...b66

Er dette lenge siden? Mitt inntrykk rundt diagnostisering av PTSD nå går mer på å kartlegge symptomene en person har fått etter en hendelse/erfaring/opplevelse/relasjon (osv) enn å veie opp om det som har skjedd er "ille nok". 

Vi har jo alle ulike forutsetninger for å håndtere livsbelastninger og som det påpekes vil jo hva slags hjelp eller støtte man får i etterkant av noe slikt få betydning for hvordan det går i ettertid. Jeg ble for eksempel utsatt for en sovevoldtekt og fikk en psykisk reaksjon som førte til at jeg ble innlagt i psykiatrien. Da fikk jeg jo all mulig hjelp og støtte til å håndtere det der og da og jeg har ikke slitt så mye med akkurat det der. Men så har jeg andre opplevelser som derimot preger meg som jeg selv anser som mye verre enn den hendelsen der, så tror den har bleknet veldig i forhold til tidligere opplevelser. Andre hadde kanskje slitt mer med akkurat den der. 

Jeg sliter mye mer med mange år med psykisk mishandling og en hendelse hvor jeg nesten ble drept og utsatt for to innbrudd av en annen mann. Da ble liksom ikke en sovevoldtekt så ille til sammenligning. Men det var meg og min reaksjon på det. For andre kan det som sagt utløse en hel masse problemer.