Offer for en Narsissist

[AnonymBruker]

Jeg er nok dessverre involvert med en mann med Narsissistiske trekk og når jeg ser på «de åtte sikre punktene» så ser jeg at vi har kommet til nest siste trekk, siden jeg har klart å avvise ham ganske bra en periode og han derfor ikke lenger finner meg så interessant, at han nå har begynt å klare å sverte meg ovenfor andre og jeg begynner å merke at folk ser rart på meg, avviser meg, sletter meg fra FB ol

Vi har vært sammen i mange år og forløpet har gått ganske som beskrevet «det skal» etter boka i et forhold med en slik

I tillegg til den psykiske volden har han røsket i meg med all sin kraft, dyttet meg hardt i bakken, slått meg, spyttet meg i ansiktet, kastet vann på meg, kalt meg hore og ludder, dunket meg hardt i brystet, kastet mobilen min veggimellom, slått hull i veggen bak meg, tatt personlig ting så jeg har vært nødt til å oppsøke ham for å få tak i det, tatt i meg til store blåmerker mm

Selv på gode tider klarer han ikke være helt snill. Han sier løst og ledig «fitte» til meg som om det skulle vært et koseord, han snakker nedsettende om intelligensen min på koselige kjøreturer, kritiserer og er negativ tross positive ting mm

Og ofte under sex så bruker han ordene, og vil ha meg til å si, «skitne hora mi, ludderet mitt»

Jeg har «stukket av i et par måneder av gangen i løpet av disse årene. Da overøser han mobilsvar med meldinger, sender mailer osv når jeg har blokkert ham og han kjører rundt og leter etter meg i timer og dager. Og finner meg igjen når jeg må hjem igjen

Jeg er egentlig en svært sterkt person så jeg har følt det som et veldig steg å «få hjelp utenfra», dermed har jeg ikke klart å involvere politi. Har oppsøkt krisesenter for samtale et par ganger men jeg får liksom bare sittet og klagd litt, så stopper ting opp da jeg ikke føler jeg klarer å flytte inn på et slikt sted, gå til det skrittet, og hjelpen der dermed da begrenser seg

Jeg er som nevnt en veldig sterkt og selvstendig person så jeg klarer ikke identifisere meg med de som havner på krisesenter, hos psykolog ol. Dessverre

Nå er jeg der at jeg tviler sterkt på meg selv, min egen skyld i dette, min egen psyke og jeg ser jo faremomentet med det. Jeg opplever også som nevnt at vi har kommet dit at han har klart å sverte meg ovenfor andre, en del folka syn på meg begynner således å se noe dårlig ut

Det er jo ingen poeng i å forsvare seg ovenfor disse, de vil enten få bekreftet at «jeg er gal i hodet» eller så vil de så klart bare ikke tro meg. Jeg må derfor bare svelge dette og trøste meg med at jeg har en del ekte og gode venner rundt meg som aldri ville tenke noe slikt om meg, og som er der for meg

Jeg kommer til å komme meg gjennom dette så klart, men det er litt tøft innimellom. Spesielt å vite ta en del folk som virkelig har vært glade i meg for alltid vil se på meg som mentalt ustabil og slem partner. Det er også en kamel å svelge å se hva jeg har gått miste av i løpet av disse årene, penger, venner, hobbyer mm Og jeg må jo forsone meg med at det glansbildet av et forhold det lignet en gang i tiden og de følelsene som har vært og til dels er for den personen er «bortkastet» 

Så selv om jeg nok kommer til å komme meg ut på den andre siden så kunne jeg virkelig ønske meg en støttespiller på veien. Det blir nok både ups and downs slik jeg ser det

Har trålet nettet etter støttepersoner/støttegrupper men alt jeg finner er masse lesing, noe videoer og kurs hvor mye er betalingstjenester

Litt rart at ikke det er mer utbredt med støtte for slike offer, det er jo gjerne støttepersoner for samtale etc om man har diverse kroniske sykdommer feks

Slike tunge ting skal man jo også være forsiktig med å belaste sine venner med, så det gjør jeg ikke. Jeg ser meg ikke betale i dyre dommer for psykologhjelp og onlinekurs frister ikke. Ser for meg at en eller flere personer med kjennskap til/utdannelse innen/erfaring fra, som man kunne møtt og pratet med, pratet med på tlf ol er den beste støtten i dette arbeidet. Evnt seriøse fora hvor man kan være anonym 

Så, om noen av dere har vært i en slik situasjon, hvilken støtte hadde dere i prosessen når dere kom dere ut av dette? Fant dere en eller annen ordentlig og funksjonell støtteordning dere var heldige å ha hele veien? Eller er man nødt til å gå denne lange og tøffe veien alene for det meste? 
 

Står som sagt i det med begge bena for tiden, han lar meg være flere dager i strekk nå siden det er mindre å hente her men returnerer alltid. Setter dermed pris på hurtige og gjerne utfyllende svar. Takk 

 

 

Anonymkode: 95643...38a

[Glitter]

Hei. Så leit å lese alt du har vært utsatt for. 

Først vil jeg bare si at absolutt alle, ressurssterke eller ei kan havne i slike giftige forhold. Således vil du finne alle type mennesker på et krisesenter. 

Jeg vil anbefale deg å sjekke ut om de har et alternativ til vold-senter der du bor. Der vil du kunne få samtaler med behandler og gruppesamtaler med andre i lignende situasjon. Jeg har ikke oppsøkt dem selv da jeg har så mye annen oppfølging, men jeg har vurdert det da jeg har blitt såpass skadet av mine opplevelser at jeg tørr ikke være i noe forhold. 

Uansett. Jeg håper du klarer å ikke gå tilbake til han. Lykke til.

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så, om noen av dere har vært i en slik situasjon, hvilken støtte hadde dere i prosessen når dere kom dere ut av dette? Fant dere en eller annen ordentlig og funksjonell støtteordning dere var heldige å ha hele veien? Eller er man nødt til å gå denne lange og tøffe veien alene for det meste? 
 

Anonymkode: 95643...38a

Det er nok altfor mange som lever med dette i hemmelighet i frykt for at andre skal få vite. Du har ingenting å skamme deg over. Igjen er virkelighetsbildet snudd på hodet. Den som burde sittet med skyld og skam gjør det ikke og går videre i livet som om ingenting har skjedd.

Kan du ta en telefon til krisesenteret du har vært i kontakt med tidligere og høre om de vet om det finnes noe tilbud om samtalegrupper? Det er mye terapi i det å komme sammen med andre som har samme opplevelser og har vært eller er i samme situasjon og få dele erfaringer.

PS: Jeg synes du er en sterk person som har klart deg gjennom dette. Jeg beklager at jeg ikke kan bidra med mer. Jeg har selv ingen erfaring med problemstillingen du beskriver og jeg håper jeg slipper det. Det må være fornedrigende overfor seg selv og ham å bli behandlet på den måten. Jeg har ikke bedre ord enn det.

[AnonymBruker]

Takk for forståelse og svar. Ja, det har vært og er en stri tørn. Jeg har (så klart) hatt en barndom og oppvekst som har formet meg til å bli en veldig omsorgsfull og uselvisk person og det hjelper nok ikke her. Som det skrives så har disse menneskene også sine svake sider og disse har jeg jo sett og tatt del av. Han har grått i armene mine, vært lei seg for hendelser osv.  Så en del av meg får jo vondt av å vite at uten meg så blir han «alene». Han involverer seg ikke i mange seriøse forhold, har heller flere «i bakgrunnen» så et nytt forhold på ham med det første ville overraske meg stort. Han har svært mange bekjente, og også folk som ser opp til ham, men nære venner som vil stille opp uansett tid og sted, som jeg har, har han virkelig ikke. Ikke en gang barna sine har han et nært forhold til. Så jeg vet at uten meg så blir han veldig alene, og det trigger dessverre omsorgsfølelsen i meg. Det er vanskelig å se på en man har vært så utrolig glad i og kunne se to så forskjellige personer, den svake og noen ganger snille, og den så utrolig kalde og slemme. Han lyver seg til samleier, har påtvunget meg sex selv om jeg har nektet, og sier så utrolig mye stygt til meg, det er så kontrast til han som en og annen gang gråter på skuldra mi og er lei seg for ting

Jeg leter det jeg kan etter «en hånd å holde i» den veien jeg skal til å gå og håper jeg finner det. Krisesentrene kan tilby enesamtaler, men jeg finner dette for voldsomt og dypt for de jeg har pratet med, føler keg bare «klager» og bruker tiden deres, de kan tilby gruppesamtaler, men det er en generell gruppe da i så fall og jeg føler mitt tema ikke passer inn i et slikt opplegg, og jeg vet ikke om jeg noen gang skulle klare å legge meg inn på et krisesenter. Jeg er nok dessverre, og ja jeg vet det er veldig dumt følt, for selvstendig og sterk til å klare å takle å ta et sånt steg

Anonymkode: 95643...38a

[Eva Sofie]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

(...) og jeg vet ikke om jeg noen gang skulle klare å legge meg inn på et krisesenter. Jeg er nok dessverre, og ja jeg vet det er veldig dumt følt, for selvstendig og sterk til å klare å takle å ta et sånt steg

Anonymkode: 95643...38a

Hvis du går utenfor deg selv et øyeblikk og er venninnen til deg selv. Om henne du beskriver vurderer et opphold på et krisesenter, ser du da på henne som en uselvstendig og svak kvinne? En kvinne som ikke kan se andre i ansiktet med stolthet?

Har du tenkt på at det finnes mye styrke i å vise svakhet også. Og nå kommer jeg trekkende med ordtakene mine igjen jeg  Et fra Kristoffer Uppdal og jeg tror jeg har sitert det før her på DOL: "Han som aldri syner seg veik, syner seg aldri heilt sterk". Det ligger mye frykt i å vise seg svak, men personlig vinner vi mye på det i enkelte situasjoner på de riktige tidspunktene.

"Den største av alle svakheter er frykten for å virke svak" (Jaçues-Benigne Bossuet)

[AnonymBruker]

Viktige og flotte ord du skriver. Hvordan kan jeg få sagt dette uten at det skal virke fornærmende på andre, for det mener jeg virkelig ikke å gjøre. Jeg ser absolutt ikke ned på noen som får hjelp. Noen form for hjelp. Men når det gjelder meg selv. Vel, for å svare på spørsmålet ditt og være litt utenfor meg selv. Ja, jeg ville faktisk sett på meg selv som svak hvis jeg endte opp på et krisesenter. Høres helt ille ut for jeg ser jo virkelig ikke ned på noen andre som tar i mot en slik hjelp. Men, vel, det har vel noe med livet tidligere å gjøre. Har vært gjennom en del, en god del for å si det sånn, og har vel blitt litt stri. Samme hva han jeg er sammen med gjør mot meg eller sier til meg så knekker jeg aldri, blir ikke lei meg, bare likegyldig, fornærmet eller sint. Så jeg har vel opparbeidet meg en noe usunn styrke og «stolthet» opp gjennom, inne i blant alt det andre. Vet det er «usunt» å tenke/føle sånn men så var det det å få gjort noe med det i en håndvending da. Men jeg tenker selvsagt på det og ser ikke på det som helt umulig, jeg skjønner jo at jeg selv nok er noe «på viddene» i tankegangen 

Anonymkode: 95643...38a

[Eva Sofie]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Viktige og flotte ord du skriver. Hvordan kan jeg få sagt dette uten at det skal virke fornærmende på andre, for det mener jeg virkelig ikke å gjøre. Jeg ser absolutt ikke ned på noen som får hjelp. Noen form for hjelp. Men når det gjelder meg selv. Vel, for å svare på spørsmålet ditt og være litt utenfor meg selv. Ja, jeg ville faktisk sett på meg selv som svak hvis jeg endte opp på et krisesenter. Høres helt ille ut for jeg ser jo virkelig ikke ned på noen andre som tar i mot en slik hjelp. Men, vel, det har vel noe med livet tidligere å gjøre. Har vært gjennom en del, en god del for å si det sånn, og har vel blitt litt stri. Samme hva han jeg er sammen med gjør mot meg eller sier til meg så knekker jeg aldri, blir ikke lei meg, bare likegyldig, fornærmet eller sint. Så jeg har vel opparbeidet meg en noe usunn styrke og «stolthet» opp gjennom, inne i blant alt det andre. Vet det er «usunt» å tenke/føle sånn men så var det det å få gjort noe med det i en håndvending da. Men jeg tenker selvsagt på det og ser ikke på det som helt umulig, jeg skjønner jo at jeg selv nok er noe «på viddene» i tankegangen 

Anonymkode: 95643...38a

Nei, det er helt vanlig at det finnes helt andre og urimelige regler som kun gjelder for deg og ikke for andre. Psykologen min får alltid et smil om munnen når jeg selv trekker frem det temaet. Han har sikkert hørt det hundrevis av ganger siden han jobber med mennesker som har vært utsatt for traumer og overgrep og jeg forstår instinktivt at jeg er på ville veier. "Jeg fortjener ikke den hjelpen fordi... men alle andre gjør jo selvsagt det fordi...". Du tenker slik fordi du har blitt behandlet dårlig i alle år og selvsagt fortjener du hjelp. Det er han som ikke fortjener snille, gode deg i livet sitt som har stilt opp for ham. Hva har han gjort? Han har sine gode sider, det har alle, men han har behandlet deg som dritt.

[UtakknemligDiva]

Du er kvinne. Du var dum som gikk for fristelsen. Ligg unna menn og skam deg heller over følelsene neste gang du føler noe. Det er som narkotika. Du fristes som et dumt bytte, til du blir du syk.